Velkommen til Det Norske Magasinets januar-utgave 2020!

Godt nyttår kjære venner og lesere!

I år vil jeg først av alt benytte anledningen til å oppfordre alle til å leve livet fullt ut. Glem det evinnelige maset om flyskam, kjøttskam, CO2, krise her og krise der. Det hele kommer til å gå bra. Jorden går ikke under selv om du tar deg en biff på en onsdag, flyr en svipptur til Spania for en langhelg, eller tar deg et glass vin på en mandags morgen. Media gjør sitt beste for å gi deg dårlig samvittighet, ja, man skal nesten ha dårlig samvittighet bare fordi man eksisterer, men stå i mot og NYT livet uten dårlig samvittighet!

Ikke bare er det et nytt år, men vi har nylig avsluttet et tiår, i det vi forlater 10-årene og går inn i 20-årene. Det siste tiåret har vært fantastisk, men også deprimerende på samme tid. Sosiale media har gjort sitt inntog for fullt, på godt og vondt, menneskeheten har blitt totalt avhengig av smarttelefonen, fattigdom er redusert, vi har blitt mer miljøbevisste og ungdommen har kommet seg bort fra spillkonsollen for å rydde plast, vi lever lenger enn noensinne før, og nordmenn har bedre økonomi enn noen gang tidligere, til tross for en mystisk lav kronekurs. All grunn til optimisme da for 2020?

Jeg velger å være optimist og ser lyst på fremtiden. I løpet av 2019 besøkte jeg 26 forskjellige land rundt omkring i verden, mange av dem regnet blant verdens fattigste land. Skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? – De er lykkelige! Overalt fant jeg optimisme, håp og glede, fremtidsplaner og visjoner, til tross for at vi definerer dem som fattige, fordi de ikke eier en masse ting og gjenstander. Materialismen står så sterkt i vår del av verden at vi også har definert enkelte nordmenn som fattige. Det skal ikke så mye til. Om man ikke har råd å ta barna på ferie så er man pr. definisjon fattig i dagens Norge. Noe mer idiotisk har jeg sjelden hørt. Hvorfor er det en menneskerett å dra på ferie? Hvorfor har vi skapt et samfunn hvor vi definerer mennesker som fattig fordi at de ikke har råd til å betale 50.000 kroner for en famileferie til syden? Det er ingen fattige mennesker i Norge. Det er våre definisjoner det er noe galt med.

Noen større nyttårsforsetter har jeg ikke, men jeg har bestemt meg for å slutte å gi penger til u-hjelp. Det vil si, jeg kan dessverre ikke slutte helt, for en del av skattepengene mine går dessverre til u-hjelp, enten jeg vil eller ei. Etter å ha sett en rekke bistandsprosjekter i Afrika, Asia og Sør-Amerika gjøre mer skade enn nytte, er jeg overbevist om at bistand bør bli et avsluttet kapittel. FN er et digert pengesluk, de kjører rundt i splitter nye Toyota Landcruisere, bor på de beste hotellene, og diskuterer fattigdom over et glass importert rødvin og en saftig biff. I noen av verdens fattigste land som f.eks. Somalia, har jeg enda til gode å møte en eneste lokal person som sier at FN har gjort noe nyttig for dem. Over 80 % av FNs totale budsjett forlater ikke den vestlige verden. Se bare på den store årlige klimakonferansen, som i 2019 ble holdt i Madrid. Med 25.000 deltakere og 10 enorme haller fylt til en prislapp på mange hundre millioner. Hva skjedde? Ingenting… De eneste bistandsprosjektene jeg har sett fungere er der hvor ildsjeler, ofte enkeltpersoner, har bestemt seg for å støtte et enkelt prosjekt, en enkelt landsby, eller en enkelt familie. Der går pengene som oftest i sin helhet direkte til mottakerne, og slike prosjekter har så absolutt en verdi.

Etter å ha vært på reisefot i store deler av 2019 ser jeg frem til å tilbringe hele januar måned på Costa del Sol, og å tilbringe mye mer tid sammen med familien i 2020. Min kone fyller 30 år i februar, og jeg skal overraske henne med en blåtur. Og ja, vi skal ut og fly, jeg har leid bensindrevet bil i ankomstlandet som vi skal benytte for å besøke 3-4 andre land, og vi skal spise kjøtt, så ofte vi har lyst!

Med de beste ønsker for et vidunderlig 2020 og det nye tiåret,

Tom Halvorsen