Juni måned er knalltøff for mitt vedkommende. De som kjenner meg godt vil nok kunne bekrefte at jeg alltid har jobbet hardt og mye, men denne måneden overgår alt jeg noensinne har gjort tidligere. Foruten jobben som redaktør og journalist for magasinet du nå holder i hånden, utfører jeg en hel del andre jobber og funksjoner denne måneden. Jeg er kokk, servitør, renholder, sjåfør, nattevakt, sykepleier, omsorgspersonell, sosialarbeider, trener, fotballspiller, hushjelp, husmor, husfar og en hel rekke andre ting som faller naturlig inn under dette. Min bedre halvdel Veronica tråkket nemlig over under en fjelltur og brakk ankelen på to steder, og etter operasjonen venter det henne først noen uker som sofasliter, deretter 6-8 uker på krykker, uten mulighet for å kjøre bil. Så nå har jeg ansvar for tre yngre barn, samt en kone som er midlertidig minusvalido, dette forferdelige spanske begrepet som i likhet med ordet invalid kan oversettes som «ugyldig» eller «mindre gyldig». Helt utrolig at vi i år 2019 fremdeles betegner en stor gruppe mennesker som ugyldig, mens man blir ansett som rasist hvis man bruker ordet neger. Men det er en annen historie…
Jeg elsker kvinner, og øyeåpneren som jeg nå har fått ved å være hjemmeværende med ansvar for hele familien gjør at jeg får lyst til å hylle og sette pris min kone og verdens kvinner daglig. Det vil jeg oppfordre alle andre menn til å gjøre også! Begynn i dag med å kjøpe en bukett med roser til din kjæreste, og fortell henne hvor høyt du setter pris på alt hun gjør og er. Om du ikke har en kvinne som partner i ditt liv, så gir du buketten til en kvinne som betyr mye for deg, det kan være din mor eller en ansatt på din faste cafè eller pub – effekten og gleden noen får av å få bekreftet at de blir satt pris på er til å ta og føle på, og det kommer til å bli dine best anvendte 10 euro på lenge!
Nå er det riktignok veldig mange menn som er mye flinkere til å bidra med deling av arbeidsoppgaver hjemme enn hva jeg har gjort opp gjennom årene. Min unnskyldning har alltid vært at jeg jobber så mye, og forsørger en stor familie på egenhånd. Jeg ser nå at dette er bare sprøyt. Sammenlignet med å være hjemmeværende med først fire, og nå tre barn (siden eldste datteren har flyttet ut), så er det min kone som jobber mye! Jeg går egentlig bare rundt og tuller og koser meg på jobb, men i motsetning til å være husmor får jeg betalt for det i kroner og øre.
Jeg har allerede noen uker inn i den nye arbeidssituasjonen kommet til en viktig konklusjon. Heretter skal jeg jobbe mye mindre. Faktisk skal jeg fortsette med det som jeg nettopp nå er tvunget til; å jobbe maks fire timer hver dag. Fire timer helt uforstyrret, med maksimal effektivitet og intensitet, og så skal jeg klare å få gjort like mye som i løpet av en åtte-timers normal arbeidsdag. Og vet dere hva? Så langt fungerer det over all forventning!
Jeg har tid til å kose meg sammen med barna, vi skal snart dra en måned på campingferie i Øst-Europa, samt to uker ferie i vårt gamle hjemland England, jeg trener, lager mat, skjemmer bort min kone (håper jeg, hun fortjener det), og får allikevel mine betalte yrker og jobber unnagjort. Mon tro om ikke vi alle hadde hatt godt av redusert arbeidsdag? Hvorfor ikke samme betaling for 20-timers arbeidsuke i stedet for 37,5 timer?
Du kan selv gjøre et lite eksperiment. Trekk fra tiden du bruker på ikke-produktive aktiviteter i løpet av arbeidsdagen. Alt fra å streife innom facebook til å sosialisere med kollegaer, til unødvendige telefonsamtaler, pauser, turen ut i kiosken for å kjøpe en snack og en avis, tiden for å lese avisen, osv. osv. Mon tro om ikke svært mange uten noe videre problem kunne redusert tiden de tilbringer på jobb betraktelig, og allikevel fått jobben gjort?
Tanken på at jeg har gjort spanjolene stor urett ved å kritisere siestaen deres oppstår automatisk. Unnskyld Spania – det er antakelig dere som har skjønt det!
Tom Halvorsen
Av Tom Halvorsen, tom@norrbom.com
