Tøffe tider: For et eventyr - for et sirkus!

Skal jeg tro nyhetene hjemmefra, er Norge i ferd med å gå av hengslene. Vi snakker om Melodi Grand Prix og om den norske seieren i Moskva.

De færreste kan vel ha unngått å få med seg navnet Alexander Rybak, unggutten som dukket opp fra det store intet og altså erobret hele Europa med sin sang, Fairytale, – Eventyr.
Norge er jo ikke akkurat bortskjemt med seire og gode plasseringer i denne melodikonkurransen (jo da, jeg husker at Norge vant to ganger tilbake i det forrige århundret, en gang med Bobbysocks og en gang med Secret Garden). Dessuten er det selvsagt stas å slå knockout på både dansker og svensker, og sette både irlendere, briter og spanjoler kraftig på plass. Og så kan vi jo ta det som et ekstra pluss at aldri har noe land vunnet en så suveren seier i denne musikkonkurransen. Vi er jo ellers et lite og ubetydelig land i den store sammenhengen. Kanskje er det derfor en slik seier smaker så godt?
Et lite søk på internett og søkemotoren Google viser allerede godt over tre og en halv millioner treff på navnet Alexander Rybak. Den smilende unggutten med fela si er i ferd med å bli storkjendis, og det snakkes om en Alexander-feber som i noen uker har fart over landet.
Alle vil ha en bit av gullgutten, og landets uttallige nyhetsredaksjoner har både før og etter den fantastiske seieren spydd ut artikler om alt som har med Alexander og Grand Prix å gjøre. Alt skulle fram. Det raste ut artikler om Synnøve Svabø som fikk kjeft for sine i overkant friske og frekke kommentarer under selve finaleshowet. Så opprettet nettavisene egne sider der alle kunne sende inn sine gratulasjoner til gullgutten.
Deretter kom Alexander hjem, og 5.000 elleville fans møtte fram på Gardermoen, viftet med norske flagg og gråt av glede. Igjen var nyhetsmediene på plass og rapporterte.
For all del: Alexander har utført en strålende prestasjon, og jeg stiller meg gjerne i køen av gratulanter.
Men alt har en bakside, og i dette tilfelle kom den først til syne da seieren var sikret og alle scenelysene og fjernsynskameraene ble slått, av denne lørdagsnatten borte i Moskva.
For nå har krangelen om hvor neste års finale i Norge skal foregå startet! Du har kanskje levd lenge nok til å huske debatten om hvor den nye hovedflyplassen på Østlandet skulle ligge. Den pågikk i mer enn 30 år før politikerne endelig satte foten ned og bestemte seg for Gardermoen. Like etter ble det ny fart i den følelsesmessige debatten om hvor landets nye opera skulle ligge.
Jeg har lenge lurt på hva det er med oss nordmenn. Det er få ting som setter norske sinn mer i kok enn en skikkelig ”lokaliseringsdebatt”, altså en krangel om hvor nybygg og nye anlegg, arrangementer og statlige institusjoner skal ligge.
Debatten om neste års MGP-finale startet nøyaktig klokken halv to, natt til 18. mai. Da sendte VG Nett ut en sak om at en rekke norske byer allerede har startet kampen om å sikre seg neste års finale.
Tromsø-ordfører sier det slik: – Det kan ikke være snakk om noe annet sted! Tromsø er byen for store anledninger.
Det antydes i teksten at dette kan være et passende plaster på såret fordi byen ikke søke om å arrangere vinter-OL.
På Facebook er det opprettet en egen gruppe som vil kjempe for å få finalen til Bodø, og også ordføreren i byen sier at de vil kjempe for å få arrangementet. At MGP-sirkuset krever en hall med plass til minst 10.000 tilskuere og at Bodø bare kan skilte med 3.000 plasser innendørs, er visst ikke noe hinder.
Bergen har Grieghallen med sine 1.500 plasser. Uansett mener innbyggerne at byen bør være vertskap for den store finalen. Det er jo bare å legge arrangementet utendørs, hevder bergenserne.
Sånn kan vi fortsette landet og kysten rundt, for alle norske byer – store som små – vil være med i kampen om dette arrangementet.
Innerst inne tror jeg likevel de fleste nordmenn vet at finalen i neste års MGP til slutt havner i Oslo. Det handler om å skaffe 15.000 tilreisende hotellrom, skape levelige arbeidersforhold for rundt 3.000 mediefolk og altså samtidig ha et lokale med stor nok plass. Men vi nordmenn vil så gjerne bare bruke litt tid på krangling først.
Trøsten får være at det blir flere ting å krangle om, for eksempel om hvordan regningen på et par hundre millioner kroner skal betales; kanskje gjennom en økning av tv-lisensen? Arrangementet i Moskva kostet visstnok innpå 300 millioner kroner.
Bare vent; etterpå kommer diskusjonen om hvordan man skal bruke MGP-finalen til å selge Norge som turistland og hvordan man skal klare å hindre at utenlandske medier skal skrive hjem om de forferdelig stive prisene i Norge, og særlig på alkohol.
– ¡Felicidades! Congratulations! Grattis! Kjänns det bra? Nesten daglig treffer jeg mennesker her nede som skal gratulere meg med den norske seieren i MGP. Det er jo hyggelig. Likevel skammer jeg meg litt, for jeg så ikke finaleshowet fra Moskva. Faktisk har jeg fortsatt ikke hørt Alexander Rybaks vinnermelodi!