Skjebnetime for veksten

I Det internasjonale pengefondets (IMF) siste utsikter for verdensøkonomien som ble offentliggjort i oktober, tegnes det et temmelig dystert bilde. IMF nedjusterer vekstforventningene nok en gang, og anslår nå en vekst i verdensøkonomien på 3,3 % i 2012 og 3,6 % i 2013, mot tidligere anslag på henholdsvis 3,5 % og 3,9 %. Pengefondet forventer at de fleste økonomiene, både utviklede og fremvoksende, vil gjøre det verre enn hittil forventet, og at den største nominelle prosentnedgangen vil komme i Brasil og India. Den eneste oppjusteringen er estimatet for årets vekst i USA, fra 2,0% til 2,2% (estimatet for 2013 nedjusteres fra 2,3% til 2,1%).

Ordlyden i rapporten fra pengefondet er som vanlig nøytral, men hvis man leser mellom linjene, oppdager man en viss skepsis når det gjelder myndigheters vilje til å handle. Rapporten slår fast at de tiltakene som hittil er blitt iverksatt for å bøte på lavere vekstutsikter, ikke har vært tilstrekkelige.

Øverst på IMFs ønskeliste for eurosonen er aktiv bruk av det nyopprettede redningsfondet European Financial Stability Mechanism, som er forbeholdt for land og banker i krise. Pengefondet ønsker også en mer integrert finans- og budsjettpolitikk i eurosonen. Når det gjelder USA, mener IMF at det på kort sikt er absolutt nødvendig å unngå det såkalte "budsjettstupet" (veksttruende utgiftsskutt og skatteøkninger som automatisk trer i kraft fra begynnelsen av 2013 med nåværende lovgivning) og å adressere nasjonens gjeldstak. Generelt understreker IMF at det må gjøres mer for å redusere gjeld, skjerpe regelverket for finanssektoren og håndtere langsiktig arbeidsledighet.

Vil myndighetene følge opp?
De økonomiske utsiktene i USA har bedret seg den siste tiden. I tiden fremover må demokratene og republikanere komme til enighet (siden demokratene ikke har flertall i Representantenes hus) for å få gjennomslag for ny lovgivning, Det vil kreve kompromisser, med fare for at det blir vedtatt lover som til syvende og sist ikke har noen effekt. I eurosonen truer intern krangling med å undergrave den positive virkningen av både Den europeiske sentralbankens nye redningsplan og opprettelsen av en europeisk bankunion. I tillegg opplever Storbritannia en økende oppslutning til å forlate EU, en utvikling som neppe lover godt for en effektiv gjennomføring av vekstfremmende regional politikk.
Som IMF rapporten understreker, avhenger verdens fremtidige velstand av makthavernes vilje til å føre en politikk som sikrer bærekraftig økonomisk vekst. Dessverre er utsiktene kanskje ikke dystre nok til at enkeltland vil ivareta de kollektive interessene i den samlede verdensøkonomien. For at dette skal skje, måtte utsiktene være betydelig verre, noe som absolutt er en trussel hvis pengefondets anbefalinger ikke blir tatt alvorlig på grunn av politiske hensyn eller nasjonale interesser.