Europas sørlige brennpunkt - bukta mellom Gibraltar og Spania

Miljøbombe tikker
Stilltiende aksept av forurensing
Spanske fiskere i klemme
Knutepunkt for narkohandel
Stridigheter anført av Spania

På den østlige siden sees den massive halvøya, den britiske enklaven Gibraltar, hvis klipper strekker seg 400 meter opp fra havet. Mot vest sees den spanske byen Algeciras. Lengst ute, når været ellers er i humør til det, skimtes Afrika. Et idyllisk syn her ved Europas sørspiss som er kjent av de fleste.
Samtidig er området Europas sørligste brennpunkt.
Og det er ikke bare fordi området er årsak til en tilsynelatende uendelige trefronts strid mellom Spania, Gibraltar og Storbritannia, men fordi det er et område som krever mer enn alminnelig observering fordi det rent faktisk har noen konsekvenser at partene ikke kan bli enige om den tilsynelatende så uinteressante klippen.

Havets tankstasjon
Der, mellom Spania og Gibraltar, er bukta som spanjoler velger å kalle Bahía de Algeciras, mens man på den andre siden foretrekker navnet Bay of Gibraltar. Den er knapt sju kilometer bred, og her ligger ofte 20 – 30 gigantiske tankere og containerskip for anker. Noen avventer grønt lys for å kunne seile inn for å losse eller laste, mens andre venter på å bli betjent her på havets tankstasjon, her på grensen mellom Middelhavet og Atlanterhavet. Bukta er Europas største transittområde. Rundt 110.000 skip legger hvert år til ved Algeciras og Gibraltar, som ikke bare er attraktive på grunn av beliggenheten, men også takket være noen lempelige skatteregler.
Men de mange skipene utgjør en giftig, tikkende bombe, mener flere miljøorganisasjoner.

Ved den britiske kolonien ledes oljen i rør over vannet og inn i tankene på skipene som skal tankes. Og hver dag utføres denne manøveren, kalt bunkring, på atskillige skip fra tre pumper som nærmest kan sammenlignes med flytende bensinstasjoner. Skipene ligger tett inntil hverandre, ofte bare med noen få bøyer i mellom. En gal manøver kan enkelt framprovosere et utslipp. Et enkelt tankskip kan ha så mye som 100.000 tonn olje om bord.
Spanias hittil største miljøkatastrofe var da tankskipet Prestige i 2002 lekket ut 77.000 tonn olje i havet utenfor  Galicia, noe som resulterte i et ukjent antall død fisk og fugler og forurensing av rundt 1.000 strender i Spania, Frankrike og Portugal.
Små utslipp kan være hverdagskost her i bukta. Og faktisk kan de konstante utslippene være verre enn et enkelt, gigantisk utslipp. I Galicia stoppet sedimentene fire år etter ulykken, mens de kystnære sedimentene er mer skadet her i bukta på grunn av den konstante forurensingen.
Systemet med å tanke på havet er likevel godkjent av britiske myndigheter, men ikke i Spania, her må skipene tanke ved kai.
For et par år siden var det et større utslipp fra én av de store tankskipene ved Gibraltar. Ifølge myndighetene på enklaven fløt 10.000 tonn olje ut i havet, før det skulle være pumpet opp igjen. Men spanske myndigheter og innbyggerne i Algeciras som måtte feie opp olje og døde dyr fra strendende, mener at det var snakk om langt mer enn det som man innrømmet på Gibraltar.
Skip er ikke de eneste synderne, for fra både Gibraltar og Algeciras ledes spillvann rett ut i bukta. Samtidig dumper lokal industri ukjente mengder nitrogen, fosfor, bly, arsenikk og andre kjemikalier ut i det ellers så krystallblåe havet som burde tilhøre delfinene. At havet fortsatt ikke er helt dødt, er kun takket være strømmene som fører forurensingen med seg gjennom stredet og ut i Atlanterhavet der det så inngår i økosystemet der.
Oljeutslipp, forurensing og manglende ansvar er eksempler på den evige uenigheten mellom partene. Og det er triste eksempler på hvordan andre kan nyte godt av at det strides om hvem som har retten til farvannet rundt klippehalvøya.

Fiskerne i garnet
Det er denne striden spanske fiskere er fanget i. Storbritannia påberoper seg retten til havet i en radius av tre sjømil utenfor klippen, mens Spania gjør krav på det samme området. Begge peker på Utrecht-avtalen fra 1713. Den overlot som kjent klippehalvøya til Storbritannia, men det står bare i avtalen at Gibraltar-boerne ”har rett til innseiling til enklavens havn”. Om det har man kranglet om siden.
Spanske fiskere, fortrinnsvis fra La Línea de la Concepción og Algeciras, har fortsatt å fiske innenfor denne radiusen, slik som de alltid har gjort. Men de siste årene har det ført til sammenstøt mellom dem og den britiske kystvakten som har jaget fiskerne over bukta der de så blir beskyttet av den spanske sivilgardes kystvakt.

Fra Gibraltar heter det at man vil forhindre spanske fiskere i å bruke ulovlige fangstmetoder som resulterer i overfiske.
Spania har nylig foreslått å opprette et særlig bevaringsområde kalt Zona de Especial Conservación (ZEC) på 26.641 hektar rundt Gibraltar. Ifølge planen vil den miljøfarlige tanking av skip bli forbudt. Man benekter forbindelse mellom forslaget og kampen mot Gibraltar om fiskerettighetene i en del av bukta, men hevder at forslaget utelukkende handler om miljøet.
Rundt 300 spanske fiskere og deres familier lever av fisket i Algeciras-bukta.
Samtidig med sirkuset rundt fiskernes rett til å fiske, har britisk og spansk politi vekselvis satt i verk forsterket kontroll av biler som kjører over grensen, noe som har resultert i kilometerlange køer og plager for tusenvis av turister som hver dag besøker klippen, og de rundt 4.000 spanjolene som daglig krysser grensen for å komme til og fra arbeidet på Gibraltar.
Foreløpig er partene blitt enige om å sette ned en arbeidsgruppe som skal forsøke å finne en løsning, og akkurat nå hersker det en våpenhvile som blir brutt med jevne mellomrom.

Smuglere
Våpnene hviler likevel neppe hos narkotrafikantene og smuglerne av sigaretter og alkohol. Det smugles inn hasj fra Marokko. Og hit kommer langt sterkere og farligere saker som kokain fra Latin-Amerika, og herfra distribueres narkotikaen til resten av Spania, videre til bl.a. Danmark, der en del smugles over til Norge og Sverige. En del av narkoen strander noen ganger på andre deler av spanskekysten.
Myndighetene på Gibraltar og i Spania forsøker ganske visst komme dette ondet til livs, men et bedre samarbeid kunne antakelig ha effektivisert innsatsen. I fjor ble en politibetjent fra Gibraltar såret under et sammenstøt med spanske smuglere som hadde krabbet gjennom et hull i gjerdet på grensen. Derfor er gjerdet nå blitt reparert av myndighetene på Gibraltar, men det er faktisk uklart hvem som området der gjerdet står egentlig tilhører.

Årtiers politiske stridsøkser
De 30.000 innbyggerne i Gibraltar har stemt over sin framtid. Det skjedde i 2002, og bortsett fra enkelte stemmeberettigede spanjoler, stemte 99 prosent for å holde fast på forholdet til Storbritannia. Britene var ellers innstilt på  delt suverenitet, men valgt å  la Gibraltar-borgerne selv bestemme over sin egen framtid. Dermed mener man at det siste punktumet nå er satt.
Den samme holdningen har man i EU som bare kan følge striden fra sidelinjen, og i FN der Spania flere gange har beklaget sin nød.
Diktatoren Franco hadde under Andre verdenskrig en plan der han med Hitlers hjelp ville invadere Gibraltar, mens britene kjempet andre steder. Operasjonen ble døpt Operación Félix, men Franco fikk likevel kalde føtter. Senere het det seg at det var for å holde nazistene ute fra  Gibraltar og Spania. I 1969 stengte El Generalísimo grensen, mens den etterfølgende, demokratiske regjeringen inntok en mer avslappet holdning som i 1980 førte til Lisboa-avtalen som skulle føre til gjenåpning av grensen. Den ble likevel utsatt til 1982, ettersom Spania var imot at Storbritannia brukte klippens militære installasjoner i forbindelse med krigen om Falklandsøyene.

Skiftende spanske regjeringer lanserer med jevne mellomrom  ønsker om forhandlinger om området, og som en kuriositet kan det nevnes at i spanskekongen Juan Carlos og dronning Sofia ikke skulle få delta i festivitasen sammen med britiske kolleger, slik tilfellet var under dronning Elizabeths 60-års jubileum. Her meldte dronning Sofia avbud, mens Juan Carlos var sykmeldt  etter en hofteoperasjon.
Spesielt når Spania får en ny regjering, skal de vises muskler. Den forhenværende utenriksministeren Miguel Ángel Moratinos fra PSOE avla Gibraltar et offisielt besøk, det første noensinne siden 1713, noe som fikk vittige folk i den konservative opposisjonen til å si at han var historiens første utenriksminister som avla et offisielt besøk i sitt eget land. Andre kalte ham en landsforræder. Hans budskap var likevel at Spania ønsket Gibraltar tilbake. Den nåværende utenriksministeren José Manuel García-Margallo fra PP, har også vært på banen og kalt Gibraltar for ”spansk”, hvilket på tross av den allmenne populariteten medførte en viss kritikk fra resten av regjeringen.
Som tiden går og allianser som FN, NATO og EU blir inngått, blir det vanskelige og vanskelige for Spania å argumentere for sin rett til klippen, men ingen i det offisielle Spania har foreløpig tenkt seg å gi opp kravet på Europas sørligste brennpunkt.

Kilder: El País, El Mundo, Time Magazine, ABC.

Samtidig dumper lokal industri ukjente mengder nitrogen, fosfor, bly, arsenikk og andre kjemikalier ut i det ellers så krystallblåe havet som burde tilhøre delfinene. Rundt 300 spanske fiskere og deres familier lever av fisket i Algeciras-bukta.
Herfra distribueres narkotikaen til resten av Spania, videre til bl.a. Danmark, der en del smugles over til Norge og Sverige.
Den samme holdningen har man i EU som bare kan følge striden fra sidelinjen, og i FN der Spania flere gange har beklaget sin nød.

Spanias egne enklaver
I kjølvannet av Spanias krav på Gibraltar kommer spørsmålet om Spanias egne enklaver, Ceuta og Melilla samt en håndfull små øyer utenfor Marokkos kyst.
Mens Spania baserer sitt krav på Gibraltar i historiske og geografiske forhold, mener man at saken forholder seg ganske annerledes på den anden siden av Middelhavet, og at det ikke på noen måte kan bli snakk om å overgi disse områdene til Marokko.
Man mener at forskjellen er at Ceuta er en del av de erobringene som Portugal foretok i 1415, og som Spania arvet etter en union i 1580. Melilla ble spansk territorium på slutten av det 15. århundret da de katolske monarkene, Isabel og Fernando, ga ordrer om å utvide konkeriket, også mot sør. Fra den tids erobringer er Ceuta, Melilla og øyene igjen, og de anses ikke som kolonier, men integrerte deler av Spania.
Marokko har vansker med å se forskjellen, og spørsmålet om enklavene er like ømtålig for marokkanerne som Gibraltar er det for spanjolene.