Marias Dyrelykkeland i Córdoba

Nærmest symbolsk har Jorge, fincaens frittgående esel og Marias turkamerat, tatt plass rett ved innkjørselen i det vi triller inn på gårdsplassen. Ørene som permanent henger nedover, den skiftende vinter-pelsen samt det litt stakkarslige ytre fører tankerne mot eselet som er venn med Ole Brumm, som er kronisk deprimert. Jorge virker dog glad og tilfreds ved nærmere ettersyn, og kommer også nysgjerrig bort og tar imot gjestene.
Det var et havarert forhold og en trang til å få renset tankene, som bragte Maria til Spania i 2014.

”Jeg hadde reist i Latin-Amerika før, så jeg kunne litt spansk allerede. Da jeg ikke hadde råd til å dra på vandretur i Latin-Amerika, valgte jeg en rute som gikk fra Spania til Portugal i stedet,” smiler Maria, og tilføyer at hun på vandreturen gikk med 20 kg. oppakning, og da hun ikke hadde lyst til det igjen fant hun på å kjøpe et esel som kunne hjelpe til med å bære. I Albacete kjøpte Maria eselet Jorge, som påtok seg rollen som «pakkesel», og sammen drog de ut i det ukjente.
De to månedene ble spekket med praktiske utfordringer og uforglemmelige opplevelser. ”Når jeg våknet om morgenen var det med en spendt forventning til hva dagen ville by på. Og når jeg la meg i soveposen om kvelden var det med en følelse av å være verdens heldigste menneske,” forteller Maria, som for det meste sov i sitt medbragte telt. Ofte ble hun også invitert inn til folk for å sove og spise, og hun opplevde en enorm gjestfrihet på turen: ”Dem jeg sov hos kjente ofte noen i den neste landsbyen som kunne innkvartere meg,” smiler hun.

Underveis møtte Maria fjellbonden Manolo, og siden har både hun og Jorge flyttet inn i Dyrelykkeland, hvor Maria står for stellet av dyrene.

SKRÆP SKRÆP SKRÆP, sier det, da vi går inn i den lille inngjerdete hagen til Maria og Manolos finca. Det er gårdens «kjælegås», som etter litt smisking får Det Norske Magasinets utsendte overtalt til å klø henne under det tykke dunet.
I tillegg til gjess er det sauer, geiter, esler, høns, en enkelt hest og en enkelt ku, og naturligvis gjeterhunder. ”Vi har lam hele året rundt, noen ganger skal de flaskes opp og noen ganger settes de sammen med geitene, hvis ikke lammets mor gir nok melk,” forteller Maria, da vi beveger oss inn i sauehuset. Dessuten har Maria selv flasket opp en del av gårdens sauer.

Maria ble kjent med Manolo under sin ferd fra Spania til Portugal. Eselet Jorge, som er i sin tredje alder, hadde nemlig problemer med å klare de siste 200 km på ruten. Manolo, som María hadde møtt i Villaharta, hvor pilgrimsruten går forbi, kom henne til unnsetning med et friskt esel og tok Jorge med seg til sin Finca, slik at han kunne få en velfortjent hvil. Nå bor de alle tre på fincaen, hvor det i ettertid har kommet en del flere dyr til. ”Manolo kjøpte 200 sauer, for som han sa ’nå har jeg en hyrdinne, så nå mangler jeg bare sauene’,” smiler Maria, som med sine vandrestøvler og hatt av skinn vraker alle forestillinger om hyrdinne-kyse og pussenussekjole. Denne hyrdinnen tar sin oppgave på alvor!

Lokalt kjenner de Maria som ’la pastora danesa’ eller rett og slett som ’la danesa’. Det har nemlig ikke gått lokalbefolkningen hus forbi at Maria gjeter sauer. Kvinnelige sauegjetere finnes det ikke vanvittig mange av, og da slettes ikke kvinnelige danske sauegjetere. De 200 sauene gjeter Maria på daglig basis, men for et par år siden gjetet hun sammen med tre mannlige hyrder 2000 sauer og 100 geiter i 600 km., fra la Cuenca til Andujar.

”De 100 geitene var helt klart de mest vanskelige!” ler Maria, og fortsetter: ”Der var kun ett bad på de 36 dagene det tok å gå turen. Når mine mannlige gjeterkollegaer skulle skifte sokker sånn cirka en gang i uken, ble de brukte sokkene kastet på bålet. Det er en stank som jeg aldri glemmer,” ler Maria igjen, og fortsetter litt mer alvorlig: ”På ruten fra Cuenca til Andujar er man flere ganger nødt til å gå gjennom byene. Det skjer på såkalte ’vía pecuarias’, som er veier som er laget spesielt for at dyr skal passere, og her har dyr prioritet eller ’forkjørsrett’ om du vil. Det er fint å tenke på.”

På fincaen tilbyr Maria nå ruter med esel til folk som har lyst å dra på en eller flere dagers vandring med eller uten guide (men alltid med 24-timers ’livline’). Den andalusiske delen av pilgrimsruten ’Camino de Santiago’ går nemlig direkte gjennom Villaharta. Faktisk ses en kilometerpåle med det karakteristiske kamskjellet som indikerer at man befinner seg på pilgrimsruten direkte utenfor finca Dyrelykkeland. Denne delen av pilgrimsruten heter ’Camino Mozárabe’ og det er Marias ønske at andre kan komme til å oppleve følelsen av pilgrimsferd ved å vandre i naturen i fellesskap med et esel.
Kortere ruter av noen timers varighet er dog også mulig.

Da jeg tar farvel med Maria og Manolo (og Jorge og alle de andre) kommer det en bil kjørende opp på gårdsplassen. Det er en lokal familie, hvis barn med forventningsfulle øyne spør om de kan få lov til å se lammene, som ble født i løpet av natten. I Dyrelykkeland er det plass til alle.

Dyrelykkeland ligger 30 km nord for Córdoba. Se www.dyrelykkeland.com for mer info om ruter med esler, om å komme ut og gjete sauene med la pastora, eller finn dem på Facebook, hvor du kan følge med på når sauene blir klippet, når det lages geitost samt når tid det er hundehvalper, eselføll, osv.

---

Rett ved siden av Dyrelykkeland ligger det et lite landlig hotell ved navn Balneario Aguas de Villaharta. Her innkvarterer vi oss etter en dag på bondegårdsbesøk. Hotellet ligger helt alene her i den fantastisk vakre dalen. Det eneste som ellers ligger her i den lille dalen er, ja – Dyrelykkeland.

Det er et overraskende velholdt hotell man svinger inn til fra grusveien i Villaharta. Ute foran hotellet ses det karakteristiske kamskjellet, som indikerer at pilgrimsruten går forbi her. Det er kun 21 rom fordelt på to lengder – en moderne og en mer landlig avdeling.

 

For et hotell som bare har 21 rom er deres hammam helt i verdensklasse. Det har sin naturlige forklaring. Hotellet har nemlig fungert som ’balneario’ – hvilket i gamle dager var spa- og rekreasjonssteder som lå langs vann og elver. Ja, på sitt vis er det jo fremdeles et balneario, for rekreasjonsmulighetene er lett å få øye på.

På klassisk hammam-vis finnes det et varmt, et kaldt og et meget varmt basseng. Det er en fryd å la seg dumpe ned i det store varme bassenget mens kveldssolen titter inn gjennom de små åpningene i den rustikke muren, mens man drikker te fra små marokkanske te-glass.

Kvelden rundes av med et glass vin i restauranten, hvis meny er helt annerledes en det landsbykjøkkenet man gjerne kunne tro at de ville presentere. De utmerkede vinene akkompagneres nemlig av en gourmet-meny.
Villaharta ligger 30 km nord for Córdoba, så på vei tilbake til kysten kan man gjerne også besøke den vakre byen med det mauriske og jødiske preget, akkurat som Det Norske Magasinets utsendte gjorde.

 

God tur!

Av Louise Mercedes Frank, louise-mercedes@norrbom.com