Nå er det over 82 år siden en av borgerkrigens største og mest ufyselige overgrep fant sted. Hvert år minnes vi disse dagene da tusenvis av mennesker forsøkte å flykte fra Malaga mens Francos tropper marsjerte inn, og krigsskip og fly åpnet ild og drepte altfor mange av flyktningene i det som blir kalt El Desbanda.
8. februar 1937 dro kanskje så mange som 150000 fortvilte og hjelpeløse innbyggere fra hjembyen, mens de ble bombet av pro-nasjonalistiske italienske og tyske krigsskip og fly- pluss selvsagt spanske Franco-fascister.
Enten til fots eller på esler lastet ned med eiendeler dro de i vill, sanseløs panikk. Siden det fremdeles foregikk kamper i Malagafjellene, ble den eneste muligheten for å komme seg unna å ta landeveien fatt med Almeria som mål, siden denne byen fremdeles ble kontrollert av republikanerne.
Mens de sneglet seg framover veien som i dag heter N-340, summet det av rykter om at fly og krigsskip nærmet seg, og da de nesten hadde nådd Torre del Mar, kunne de selv høre lyden av fly som nærmet seg – og se silhuettene av skipene som lå utenfor byen.
Den kanadiske kommunisten og doktoren Norman Bethune hadde i all hast dradd fra Valencia for sammen med sine assistenter å hjelpe, og forsøkte alt de kunne, sammen med flere frivillige, å prøve som best å forsøke å lindre smertene til de skadde og sårede.
Ingen vet eksakt lenger hvor tøft, vanskelig og nervepirrende det kunne være å bare vente og vente mens bomber og granater suste inn blant dem. Her er et forsøk på å skildre hvordan det KANSKJE kunne føles… all den vanvittige skrekken, forferdelsen og motløsheten de måtte oppleve.
Stanken av blod, morken kalkpuss, svette og urin kjentes overveldende. Alcalden i den vesle landsbyen ved Torre del Mar måtte nesten kaste opp før han nådde bunnen av den rustne jerntrappen. I det svinnende lyset fra lommelykten kunne han se rekker av ansikter – gamle menn, kvinner og barn – hundrevis av dem. De stirret taust på ham, halvt mistenksomme, halvt redde – flyktninger fra krigsfronten i Malaga, glemte og navnløse- krigens menneskelige vrakgods.
Han brøytet seg fram gjennom trengselen av kropper, og hadde så vidt funnet et sted å krype sammen, før de skjærende hvinene fra de tyske stupbombeflyene – Stukaene – nok en gang fikk ham til å grøsse av sanseløs frykt. Det hadde ikke hjulpet å hindre bombardementet i det hele tatt at han hadde dristet seg ut til fyrtårnet og slått av lyset der- fly og beskytningen fra båtene fant fram likevel. Ikke alle flyktningene – tusener på tusener av dem – hadde klart å søke tilflukt i en av tunnelene langs veien, og han hadde tatt mange med til en kjeller han visste kunne huse flere hundre.
Veggene i det skrøpelige skjulestedet ristet, slik at flak av sement og gips dekket både mennesker og de millimeterne av ledig gulv som fantes.
Bombingen fortsatte hele natten, avbrutt av vettløse skrik og jamring i mørket. Av og til befant ødeleggelsene seg langt borte, og de hørte bare fjerne drønn og svake hyl. Men det ble dessverre bare korte utsettelser før luften igjen begynte å vibrere av den kraftige motorduren. Redselen nærmest kvalte dem når de forestilte seg de dødbringende, svarte prosjektilene som falt ubarmhjertige ned mot skrekkslagne mennesker. Så ble alle tankene blåst bort, mens veggene ristet og eksplosjonene gjallet i hodene deres. Lynglimt slo gjennom sprekker i taket og lyste opp hvite, vanvittige ansiktsuttrykk.
Utrolig nok – en stund etter at ristingen og drønnene tok slutt, døste mange av og våknet ikke før Norman Bethune og hjelperne hans hadde ankommet og gikk iblant dem for å forsøke å hjelpe, trøste og gi legetilsyn til så mange som mulig. Kanskje var det å gi dem håp, det viktigste av alt!
I grålysningen måtte de forsøke å komme seg videre- kjelleren ga altfor lite skjul og beskyttelse. Med Alcalden i spissen slepte de seg over den lille plazaen utenfor – en gang en vakker oase i den lille landsbyen, men nå bare en skitten, utbombet ruinhaug. De passerte restene av den gamle, gotiske steinkirken med det karakteristiske, runde rosevinduet i fronten og vaklet fryktsomme men besluttsomme videre på det som ville bli nye redsler, pinsler og død langs veien til Almeria…
Av Hans Petter Lindøe
