Kan Spania stå distansen ut?

Det går atter igjen bra i Spania. I grove trekk er landet kommet helskinnet gjennom den krisen som for nøyaktig ti år siden slo beina bort på hele Europa – og i særdeleshet Middelhavslandene. Men Spania fikk hodet over vannet, og faktisk på en så bra måte at Spania i det fine EU-selskapet fortsatt fremheves som rollemodellen for å komme ut av krisen og skape ny vekst. Tilliten til Spania er gjenopprettet, og spanjolene har fått tilbake selvtilliten. Troen på seg selv og fremtiden avspeiles blant annet i de spanske familienes sparing, som i dag kun utgjør fem prosent av husstandenes inntekt. Det er lavere enn noensinne. De nyeste tallene fra økonomisk råd (IEE) viser også klart at veksten i spansk økonomi på 2,5 prosent i 2018 primært er skapt via innenlands etterspørsel. Det til tross for at ledigheten fortsatt er på 15 prosent og lønnsnivået fremdeles hører til blant de laveste i EU.

Akkurat som det er all grunn til å lette på hatten er det også grunn til å se litt skeptisk på fremtiden, for der har skjedd utrolig mye på alt for kort tid i det store utland. Spenningene mellom USA, Kina og Russland kommer ingen til gode. Det samme gjelder det forestående Brexit. Og enda verre for Spania er den truende resesjonen i Italia, Frankrike og Tyskland, som er tre av Spanias viktigste eksportmarkeder. Den økonomiske stillstanden i Tyskland overrasker og bekymrer alle – ikke minst den spanske bil- og motorindustrien, som i fjor tapte 35 prosent av sin eksport til Tyskland. Det var ikke fordi det var andre som stakk av med ordrene. Den triste realiteten er at tyskerne ikke hadde nok etterspørsel til å kunne kjøpe.

Samme tendens ses i turistsektoren. De gode tallene for Costa del Sol er et unntak, for på landsbasis har Spania i fjor år mistet mellom fire og fem prosent. Og det er nettopp tyskerne og franskmennene som ikke er like reiselystne som før.
Med den store uvissheten og null-veksten som i dag preger store deler av Europa, kan man med rette spørre om Spania kan stå distansen ut, og fortsette den gode utviklingen.

Det hjelper bestemt ikke at det gamle lokomotivet i spansk økonomi, Catalonia, fortsatt er kjørt helt av sporet – både økonomisk og politisk. Det er derfor parlamentsvalget 28. april er så viktig for Spania. Nasjonen trenger et sterkt, holdbart og ambisiøst prosjekt. Spania trenger bare en smule politisk stabilitet og litt kull for å få damptoget til å gå fremover. Spanjolene fortjener det, for de vil så gjerne.

Spanjolene er et sterkt og arbeidsomt folkeslag (merk at jeg skriver spanjolene og ikke andalusierne). Ingen higer etter å komme i arbeid som spanjolene gjør, og de aksepterer med et smil 40 timers arbeidsuke til en av EUs laveste lønninger – og kun fire ukers årlig ferie i tillegg. Det hadde ikke gått i Nord-Europa.

Nye arbeidsplasser blir det mange av i de kommende årene, er den spanske økonomiministeren sikker på. Nadia Calviño forsikrer at Spania har en sterk økonomi og står foran en ny vekst på 2,2 prosent i år. Men det får ikke ned blodtrykket mitt. Tvert i mot vekker det skremmende minner om hennes partifelle og forhenværende statsminister, José Luis Zapatero, som våren 2008 gikk til valg på løftet om full sysselsetting. Året etter sto han med en arbeidsledighet på 20 prosent. Hverken han eller noen andre i PSOE hadde sett at krisen var rett rundt hjørnet. Ingen sto distansen ut.

Det håper jeg så inderlig at den kommende regjeringen klarer, uansett hvilken farge den måtte få. Både Spania og spanjolene fortjener det.