Britene drar ut kontakten. Eller gjør de? Femti prosent og litt til står bak det så omtalte Brexit. Men nå kan de ikke bli enig om hvordan kontakten skal dras ut. Det er dårlig og pinlig – for alle. Siden de første utkastene til dagens EU ble laget har Europa ellers vært det varmeste stedet å bo på jorden. Men plutselig har det blitt kaldt i Europa.
Etter mitt syn er britenes EU-exit den mest egoistiske, usolidariske og uholdbare beslutningen som en europeisk nasjon har tatt siden andre verdenskrig. Det er som om fortiden er glemt; hvor vi kommer fra, og alt som vi europeere har skapt sammen.
Det er som om britene kun ser på EU som et marked. Men Europa er mye, mye mer. Vi kan saktens ha et felles marked, men hvis vi ikke har felles drømmer har vi ingenting. EU er en felles drøm om samhold, tilgivelse og om å kunne leve i fred og fordragelighet etter en trist fortid. Europa er symbolet på fred etter de to verdenskrigene og på tilgivelse mellom Tyskland, Frankrike og England. Europa er symbolet på frie valg i Spania, Hellas og Portugal. Europa er Berlinmurens fall og slutt på kommunismen. Europa er velferd, demokrati og rettigheter. Har vi fullstendig glemt det? Og kan vi og britene sette alt det på spill for å komme ut av et marked? Det snakkes så mye om hva Europa skylder oss – kanskje burde vi tenke på hva vi skylder Europa. I det minste burde vi stå sammen.
Med Putins tanks i øst, Trumps handelsmur i vest, og en flyktningtrussel fra syd som vi ikke tidligere har sett maken til, står Europa i dag mer isolert enn noensinne. Den beste medisinen burde være samhold, men det er som om vi ikke vet det – eller så klarer ikke politikerne å forklare oss det. Globaliseringen burde ellers fortelle oss at et samlet Europa er eneste alternativ. I stedet står vi nå med et usammenhengende Brexit, som klart viser hvor skrøpelig Europa dessverre har blitt. Den fremgangen, veksten og økte livskvaliteten som alle europeere fortløpende har vent seg til i løpet av det siste halve århundret, kan raskt få et annet fortegn.
Jeg håper inderlig at Europa og alle felles illusjoner kan stå distansen. Britene trekker seg – på et eller annet vis. Men skulle de en dag angre, er jeg den første til å strekke armen frem og si Welcome Home.
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com
