Man skulle tro at det er vanskelig å holde masken i 12 år. Men hver gang det er noe nytt om Málagas metro, er det flankert av storsmilende politikere, teknikere, ingeniører og annet godtfolk. Da første spadetak ble tatt i 2006, smilte byen også. Med en moderne, velfungerende metro ville gamle Málaga få en ansiktsløftning uten sidestykke, og den geografisk meget lange byen, fra universitetet og teknologiparken i vest til El Palo i øst, ville endelig komme til å ’henge sammen’. På bare 20-25 minutter ville man kunne komme fra vest, over sentrum, til øst. Ambisjonene og illusjonene var store. Det samme var budsjettet. 403 millioner euro ville metro-prosjektet totalt koste kommunen og fylket, Junta de Andalucía. I dag ville det ha vært et funn til den prisen, men det kommer vi snart tilbake til.
Den gangen i 2000-årene var alle glade. Og jeg var (og er fremdeles), en glad Málaga-borger, som havnet i motvind når jeg ved private sammenkomster uttrykte min skepsis til prosjektet. Jeg har aldri kunnet se hvordan en gjeldsbelastet kommune og fylke kunne få råd til en metro. Dessuten er metroer i min verden noe som hører til i storbyer, og Málaga er ikke en storby. På alle områder er vi kun halvparten i størrelse av f.eks. København. Málaga har til og med lenge hatt et meget godt nettverk av busser, som lett kan utvides hvis byen vokser. Og til slutt, så er Málaga flat som en pannekake, flott pakket inn med sykkelstier fra øst til vest, så de som er sporty raskt kommer seg rundt omkring uten problem. Etter mitt syn har vi derfor aldri hatt hverken råd til, eller bruk for, en metro, og slettes ikke nå, hvor sannheten kommer frem. For Málagas metro blir ikke bare dyr. Prisen blir umenneskelig høy.
I 2013 meldte kommunen og fylket nemlig om at metro-prosjektet nå ville beløpe seg til 870 millioner euro. Det er mer enn en fordobling av det første budsjettet, som ble bortforklart med litt overfladisk politisk prat. Fokus på det storstilte pressemøtet ble raskt rettet mot den flotte videopresentasjonen, som viste hvor flott, moderne og praktisk metroen ville bli for innbyggerne. Men i presentasjonen manglet det nå en ’arm’. Linje 2, som skulle gå helt til El Palo i øst, var borte – spart bort. Vi får med andre ord nå kun en halv metro, som kommer til å koste det dobbelte – minst! For nå skal kommune og fylke også, grunnet de store forsinkelsene i byggingen, frem til år 2020 samlet betale 450 millioner euro i erstatning til det selskapet som står for driften av metroen. Selv de mest optimistiske tror neppe på at metroen står klar i 2020, og tilsvarende, at den samlede utgiften kommer under 1.500 millioner euro. Forhenværende ledere mener år 2022 og en sluttpris på 2.000 millioner er mer realistisk. Det er så store beløp at vi menige mennesker knapt kan forholde oss til dem. Omvendt behøver man ikke ha den store fantasien for å kunne se at vi for de pengene kunne ha fått redusert to av provinsens største problemer. For Málaga-borgernes problem er ikke, hvordan de skal komme fra punkt A til B. Det er derimot en skyhøy arbeidsledighet på 21 prosent. Enda flere som lever på en lav minstelønn. Og 49.000 innbyggere, som daglig søker til de offentlige spisestedene for å få et varmt måltid med mat. Det er sosiale problemer som vi har i hele provinsen, men som man blir nødt til å dykke inn under Costa del Sol-glansbildet for å få øye på. For 1.500 eller 2.000 millioner euro kunne vi i de neste par ti-årene få igangsetterhjelp, lønnstilskudd, eksportstøtte, videreutdannelse og andre tiltak for å få bekjempet arbeidsledigheten. I stedet er tilskuddet for næringsfremmende tiltak i hele Málaga-provinsen for neste år redusert til usle 33,5 millioner euro. Samtidig har Junta de Andalucía besluttet seg for å fjerne sitt årlige bidrag på 500.000 euro til Bancosol. Det er den organisasjonen som står for innsamling og utlevering av mat til provinsens dårligst stilte. Bancosol er primært basert på frivillig arbeidskraft og et tett samarbeid med en rekke supermarkeder, men organisasjonen har 20 mann på lønningslisten, en kjempestor lagerhall og et industrikjøkken som skal betales. Det gjøres for totalt 850.000 euro i året, men uten fylkets bidrag henger dagens varme måltid til de 49.000 innbyggerne som daglig søker til Bancosol-spisestedene nå i en tynn tråd. Fordeles sol og vind likt? Neppe! Det nedskjæres hardt – umenneskelig hardt. Og det investeres blindt i en metro. En halv metro. Etter 12 år er status at Málagas metro-prosjekt, både økonomisk og visuelt, er et eneste stort svart hull.
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com
