Norske ildsjeler på Costa del Sol
 - 
Marianne Nilsen fra Casting Marbella

 

Hun er 65 år, og datteren Eva Nilsen er, som Marianne selv sier, ”vokst opp” i Casting Marbella, og leder i dag foretaket. Marianne skriver etter eget utsagn bare under på sjekker, og hjelper til hvis det virkelig topper seg opp. Hun har også sønnen Mikki Nilsen, som er musiker. Men det er når praten faller på barnebarna at Mariannes ansikt virkelig lyser opp.

Det var Mariannes foreldre som tok henne med til Spania i tidenes morgen, og her endte hun opp med å bli. ”Det er ikke på grund av været, slik som mange tror,” sier hun, og understreker at Costa del Sol er det beste stedet å bo i hele Europa. ”Folk er meget avslappede her i Andalucía, og det er en helt spesiell ånd – man er ikke så seriøs, og det er lav takhøyde. Andalusierne betrakter livet på en helt spesiell måte. Det som jeg ikke liker ved Costa del Sol er den mentaliteten som man dessverre finner også her, hvor den smarte lurer den mindre smarte”.

Casting Marbella oppsto mer eller mindre tilfeldig for nesten 30 år siden. ”Det har alltid blitt spilt inn masse filmer og musikkvideoer i området rundt Marbella og Málaga, men tilbake på 90-tallet hadde man ikke noen organisert måte å få fatt på skuespillere til den slags. De byråene som fantes var ærlig talt full av riktig oppstyltete modeller.” Derfor begynte Marianne etter en nylig endt skilsmisse på midten av 80-tallet å ta foto av venner og bekjente, som hun fremkalte i eget mørkerom hjemme i huset i La Virginia. Databasen av modeller og skuespillere vokste raskt til flere tusen personer, og mange store produksjonsselskap som har søkt verden rundet etter de rette personene har endt opp med å finne hva de søkte hos Casting Marbella, hvilket Marianne er særdeles stolt av. ”Det er særlig fordi vi har mange engelsktalende skuespillere, og så har vi modeller som er ekte mennesker, i alle størrelser og med alle typer utseende. Vi leter like mye etter talent som etter utseende.”
Finnes det en spesielt ettertraktet type modell? ”Vi har vakre, tykke, tynne og usedvanlige modeller, men de er alle spesielle og unike. Den beste egenskapen en modell kan ha, uansett utseende, er å kunne slippe seg helt løs foran kameraet. Man ser med det samme om en modell klarer dette, og det er helt fantastisk,” forteller Marianne, og tilføyer at hun selv gjerne kan bli selvbevisst foran kameraet.

 

Hun jobbet med Madonna, Lenny Kravitz, og Take That og Jarabe del Palo har gjort innspillinger i hennes hus, og så hun har fotografert de mest kjente flamenco-stjernene i Spania, som Paco de Lucía og hele Flores-familien. Dog har Marianne begge beina på bakken som selvutnevnt ”hippie”.

 

”Jeg har hatt tusenvis av mennesker på besøk i huset mitt, og det kan være meget utmattende å høre om så mange menneskers liv,” forteller Marianne, som i dag finner roen ved å male oljemalerier og akvareller.
”I årevis sov jeg med en bunke saker ved siden av meg. Der var alltid prosjekter på gang. Noen startet kl. 6 om morgenen, og andre begynte ved midnatt. Det var noen riktig harde år, hvor jeg jobbet meg selv helt i senk. Min datter Eva driver i dag firmaet og har fortsatt mye å gjøre, men hun har andre hjelpemidler som man ikke hadde på 80- og 90-tallet. Var det f.eks. en statist som ikke møtte opp, måtte vi ringe til hans hjemmetelefon, og hvis han ikke var hjemme der, måtte vi ringe til hans mor, hans kjæreste eller den lokale baren, inntil noen tok telefonen,” ler Marianne.

 

Et annet prosjekt som Marianne er spesielt stolt over å ha satt ut i livet er veldedighetskonserten Jail Blues, som ble avholdt i Carabanchel-fengselet i Madrid til fordel for AIDS-rammede innsatte. Hele 17 band fra rock- og flamenco-verdenen opptrådte i fengselet på én og samme dag. ”Det var et kjempearbeid å organisere konserten, og vi produserte også en dokumentar i forkant av konserten. Det tok et år med planlegging, men det var det absolutt verdt. Jeg laget dokumentaren fordi jeg ønsket å produsere noe for TV som åpnet folks øyne, og ikke bare lullet dem i søvn eller underholdte dem,” sier Marianne fast.

 

Vennskapet med Antonio Flores, sønn av den kjente sanger og danser Lola Flores, var veldig nært. Hans død beskriver hun fortsatt som en av de mest tragiske hendelsene i sitt liv. ”Via Antonio fikk jeg kjennskap til og ble invitert innenfor hos mange sigøyner-familier.” Disse ble senere gjenstand for Mariannes egen kunst – fotografiet. ”Gjennom kameraet har jeg prøvd å formidle den ånden flamenco har når man ikke kan høre, men kun se den,” forteller Marianne, hvis fotografier pryder forsidene på adskillige kjente kunstneres album.

Men fotograferingen har de siste årene vært lagt på hyllen. ”Før i tiden var det en kunst å ta gode foto, og det var hardt arbeid, for det var mange innstillinger på kameraet. I dag har jo alle et kamera i sin smart-telefon, og det er ikke lenger noen kunst i det.” I stedet har Marianne kastet seg over maling, som hun blir litt forlegen over å vise Det Norske Magasinets journalist. ”Det er noe som jeg har syslet med lenge, og jeg føler først nå at jeg er klar til å dele det med resten av verden. – Men det er allikevel litt grenseoverskridende,” smiler hun til slutt.

 

 

Av Louise Mercedes Frank, louise-mercedes@norrbom.com