Glamping er et ord som er satt sammen av ´glamour´ og ´camping´. Glamping er altså glamorøs camping. Det kan være camping i spesielle telt som er lekkert innredet og har eget bad, eller det kan være overnatting i små fine hytter eller huler. Moro er det i alle fall. Vi fant et fint glamping-sted her i Málaga provinsen, litt nord for Archidona, hvor vi overnattet i en vakkert utsmykket jurt. En jurt er et rundt telt som er dekket av filt eller dyreskinn, og som blir brukt av nomader, særlig i Mongolia. Men her er det altså satt opp to jurter ved den lille B&B Casavalledeoro, litt øst for Villanueva de Algaidas, og nå skal vi ut og glampe og utforske området mellom Villanueva de Algaidas og det store vannreservoaret ved Iznájar.
Før vi tar jurten i besittelse skal vi ut og utforske naturen rundt omkring Villanueva de Algaidas, som er en helt ukjent by for oss. Det bor over 4000 mennesker i byen, og de fleste lever visst av å dyrke oliven. Det er en hyggelig by med en del barer og restauranter, og good vibes. Vi parkerer på gaten som fører inn til byen, og går bort til det sentrale torget. Her er der satt opp en skulptur av den kjente billedhuggeren Miguel Berrocal, som kom fra byen. Og ja, vi vil jo ut og vandre, så la meg like godt slå et slag for nettsiden og appen Wikiloc.
På nettsiden
www.wikiloc.com kan man finne over 7 millioner vandre- og sykkelruter i hele verden. Det betyr at hvor man enn i verden befinner seg, så kan man finne en vandrerute. Vi hadde derfor gått inn på siden, og da vi skrev Villanueva de Algaidas i søkefeltet kom en masse ruter opp. Vi valgte en som virket passende, og den skal vi nå ut på. Når man laster ned ruten, kommer et nummer opp. Det skriver man ned. Når man også har lagt inn appen (gratis) på sin smartphone fra App-store, så åpner man den og kikker under navigate. Helt nederst er det et felt, hvor man kan skrive nummeret inn. Så trykker man på apply filter. Nå kan man se ruten og så trykker man på save. Nå ligger ruten under saved trails. Når man så står ute og er klar til å vandre, velger man den ønskede ruten og trykker på follow route. Så begynner man bare å gå etter streken. Mens man går følger man med på displayet for å sikre seg at man ikke går feil. Jeg kan ikke skryte nok av denne appen med tilhørende nettside, og jeg tror nå at jeg er kommet i vandrehimmelen. Prøv selv, det er helt fantastisk.
Så, utrustet med vår app drar vi ut på en herlig 9 km. lang tur rundt omkring Algaidas. Vi starter på plassen og går nedover Calle Las Flores, som går over i Camino Albayzin. Vi kjente ikke til byen og omegnen i det hele tatt, men det viser seg at vi kommer ut på en spennende tur. Vi passerer en stor skole og etter en stor industribygning på venstre hånd, svinger vi til venstre. Nå forlater vi byen, og etter å ha passert et mystisk sted med skrot og hundebjeff, kommer vi ut i en olivenlund, som viser seg å ligge på kanten av et stup. Vi kan gå bort til kanten og se et loddrett dropp på ca. 50 m. Her oppe er alt idyll og byen ligger nede i en dal på vår venstre side. Plutselig kommer vi til en kjempestor treskeplass, og det viser seg at den er laget av romerne! Hallo! Her sto de altså og tresket korn for 2000 år siden.
Vi fortsetter langsetter kanten inntil våre spor krysser en vei og går deretter ned gjennom en olivenmark til broen Los Patos, over bekken Bebedero. Etter broen svinger vi til venstre bortover en vei som løper parallelt med bekken. Etter 5-6 km. ankommer vi bydelen Atalaya, som ligger nord for bekken.
Men hva er nå det? Her ser vi gud hjelpe meg et skilt for en pilgrimsrute som går fra Málaga til Santiago. Det er nytt for meg at en slik rute er laget, og den er da også ganske ny. GR 245 heter den, og den er fint markert med den gule muslingen på blå bakgrunn. Det er La Diputación de Málaga vi kan takke for dette initiativet. Hurra! Vi møtte en ekte pilgrim og spurte ham ut om overnattingsmuligheter i landsbyene. Og jo, det var etablert herberger de fleste steder, og i Algaidas var han 4 dagers vandring fra Málaga. Ai, ai, hvor det kribler.
Vi kan nå bare følge GR 245 tilbake til Algaidas sentrale plass og det fine er at denne ruten tar oss ned til bunnen av bekken Bebedero, som har gravd en enorm kløft her. En gammel romersk bro fører over bekken og det er interessante huler i kløftens bratte sider. Her nede finnes det noen gamle ermitas, altså små helligdommer, som er hugget ut i kløftens sider av araberne som bodde her i det 9. århundre. De kan fremdeles besøkes, men vi kunne dessverre ikke finne dem.
Men på veien ut av kløften støtte vi på ruinene av det gamle klosteret Nuestra Señora de la Consolación. Meget spesielt ser det ut. Vi følger ruten bortover enda et vannløp og opp i byen, og om ikke lenge står vi atter en gang på den sentrale plassen. En herlig rute var det, og vi er riktig fornøyde.
Og nå skal vi ut og finne vår glamping-plass, som ligger litt øst for Villanueva de Algaidas, på Carretera MA 6100 mellom km. 2 og 3. Se kart og veibeskrivelse på
www.casavalledeoro.com.
Vi blir meget vennlig mottatt av det belgiske paret Tatienne og Joost, som har drevet dette B&B med værelser og jurter i et par år. Stedet ligger midt i en liten olivenlund og alt er tipp-topp. Det legges vekt på økologi og autentisitet, og det serveres lekkert hjemmebakt brød og diverse herlige ting til frokost. Tirsdag, torsdag og lørdag serveres det en 3-retters kveldsmeny tilberedt av vertskapet til 25 € pr. person. Vi kom på en torsdag og kunne derfor nyte en fin meny ved et stort bord sammen med de andre 7 overnattende gjestene. De fleste var belgiere, men det gikk fint å snakke sammen på engelsk, og det var superhyggelig.
Vår jurt var vakkert og smakfullt innredet og det var et privat bad 20 meter unna. Helt og aldeles glamorøst. Vi sov godt i jurten og da den er åpen opp til himmelen, kunne vi se stjerner hvis vi ellers var våken. Man kan kun reservere minimum 2 overnattinger, så det føltes som en herlig lang glamping-ferie. Husk morgenkåpe og sandaler for turen over til toalettet.
Neste dag ville vi vandre et stykke av pilgrimsveien GR 245 fra Villanueva de Algaidas bydelen Atalaya til Cuevas Bajas. Dette stykket av GR 245 løper sammen med GR 249 (Gran Senda de Málaga – den 650 km. lange vandreruten i utkanten av Málaga provinsen), GR 7 (vandrerute fra Tarifa til den franske grensen) og E 4 (vandrerute fra Tarifa til Hellas – den ender på Kreta – 10.500 km.) Ja, ja – det blir ikke i dette livet at vi slipper opp for vandreruter, og det gleder min vandrersjel.
Turen til Cuevas Bajas fra Atalaya er kun på små 8 km. med ca. 200 høydemeter, så den klarer vi om formiddagen. Ruten går opp på et høydedrag og deretter ned igjen gjennom fine olivenlunder – ja, det er ikke annet enn oliventrær så langt øyet rekker.
I Cuevas Bajas spiste vi matpakke nede ved Genil-elven, som jo har sitt utspring i Sierra Nevada, men det var ikke så mye som en dråpe vann i den. Hvor synd, det mangler altså regn her i september.
Nå kjører vi så videre til den store demningen over Genil-elven – der den danner vannreservoaret Embalse de Iznájar. Vi krysser demningen og kikker ut over vannreservoaret, som er mindre enn halvfullt. Det er et litt trist syn, når det kommer for mye kant til syne, men hva kan man gjøre? Vi fortsetter videre til byen Iznájar, som ble anlagt på en klippe av araberne på 800-tallet.
Iznájar er en meget fin by som har en masse miradorer (utsiktspunkter), fordi den ligger så høyt. Vi går rundt i byen og bevitner det hele utenfra: den gamle borgen Castillo Hisn Ashar (lukket), det gamle kornlageret (posito – nå bibliotek – lukket), den fine kirken på toppen (lukket). Dog var turistkontoret beliggende i porten opp til borgen åpen, så jeg gikk inn og spurte hvorfor det hele var lukket og hvorfor de ikke hadde skilter oppe med åpningstider på de nevnte severdighetene. Jo, – det stod jo her, ved inngangen til turistkontoret. Men oppe på selve bygningene? Nei, for der blåste de vekk! Holy Moses for en dårlig unnskyldning. Så anskaff noen metallskilt og skru dem opp så de henger fast der! Damen lo litt flaut og takket meg for mitt gode råd! Socorro, sier bare jeg.
Vel, tilbake i jurten var det tid til en hvil før vi dro inn til Algaidas for å spise. Her fant vi en autentisk bar / restaurant kalt San Isidro, og her fikk vi en herlig ensaladilla rusa og deilig spansk mat for nesten ingen penger. Men Tatienne kjenner flere restauranter i byen.
Oppløftet etter enda en herlig utflukt til nye ukjente områder i dette nydelige landet drar vi hjemover i godt humør.
Av Else Byskov
