Nytt fra Den norske skolen - Skildringstur til Malaga

 

-Allerede på togstasjonen og på toget møtte vi mange ulike liv og «skjebner» Vi snakket om historien til hva som kunne være grunnen til at akkurat hun satt i setet ved siden av, hvor var hun på vei, og i hvilket ærend var hun ute på, forteller Petter.

 

Skildringene skled over i bearbeidede fortellinger, som under årets tentamen ble videreutviklet til ferdige noveller. Flere skrivetalenter utpekte seg gjennom denne oppgaven, og vi lar med dette en utplukket elev debutere som novelleforfatter i Magasinet. God fornøyelse!

(Oppgave i skildring 9. trinn, den Norske Skolen, Malaga.)

 

Han kom inn i den samme togvognen som meg igjen. Samme hver dag, nøyaktig klokka 15:40. Det virket nesten som om han gikk gjennom hver eneste grå, støyete vogn full av folk bare for å finne meg. Det var ikke noen ledige seter så han stilte seg opp ved døra og tok et hardt grep rundt metallstangen for å støtte seg. Han måtte være kokvarm der han stod i svart bukse og svart hettegenser med sola skinnende gjennom vinduet. I tillegg var det varm og klam luft fra før av. Han dro hetta godt over hodet slik at jeg ikke kunne se ansiktet hans. Men jeg hadde sett det før. Han så alltid deppa og sliten ut, han måtte vel være nesten 18 år. De mørke øynene hans stirret ut gjennom vinduet i døra på alt som bare forsvant forbi på utsiden. Slik stod han hele togturen helt til endestasjonen, Malaga Centro. Han vinglet frem og tilbake sammen med rytmen fra toget. Det så ikke ut som om han registrerte noe av det som skjedde rundt seg. Da toget stoppet så jeg han forsvinne fort ut av toget. Da jeg endelig kunne komme meg av toget og vekk fra den kvalmende, innestengte lufta så jeg en svart, liten skinnveske ligge gjemt under et sete rett ved der gutten hadde stått. Jeg tok den opp og kjente at håndtaket var helt klamt som om noen hadde holdt på den lenge. Veldig lenge. Jeg tok den med meg ut i den friske lufta, men det var så vidt jeg klarte å bære den. Jeg prøvde å se etter en høy person i svart hettegenser, men han var som sporløst forsvunnet i den store folkemengden. Jeg fikk slept meg og veska opp alle trappene fra stasjonen, og ut i den kalde, friske vinterlufta. Halsen min brant da jeg prøvde å puste. En høy, mørk skikkelse forsvant rundt

hjørnet og inn i folkemengden. Jeg fortsatte etter og inn i samme folkemengden. Alle de travle menneskene slengte meg frem og tilbake der jeg hastet forbi boder og butikker. Hovedgaten var pyntet, og julemusikk ble spilt over høyttalerene på resturantene. Jo nærmere vi kom gågata, jo mer og mer folk ble det i gatene. Det var heldigvis lett å få øye på den høye gutten fra toget midt mellom alle folkene. En del av folkene forsvant da vi svingte vekk fra gågata og gikk forbi Starbucks og H&M. Armene mine var så slitene at de kunne falle av, og legge seg ned på den kalde bakken. Det fristet mye mer å sette seg inn på Starbucks og ta en kopp varm kakao, og høre på rolig julemusikk.

 

Gutten bare fortsatte og fortsatte. Vesken gnagde seg lenger og lenger inn i skulderen min, og kroppen min var helt tom for energi. Jeg vurderte å gi opp, og bare gi vesken til politiet heller. Personen jeg hadde fulgt etter tok av seg den svarte hetta. Lyst, langt, bølgete hår la seg forsiktig ned på ryggen til jenta foran meg. Jeg hadde følgt etter helt feil person! Det iskalde blikket hennes så seg rundt, og jeg rakk akkurat gjemme meg bak en
grønn, liten søppelkasse. Stanken var så ille at jeg nesten spydde. Søppelet kunne ikke vært tømt på flere uker. Jeg brakk meg så mye at jeg må ha hørt ut som et forkjøla esel. Da jenta endelig forsvant inn i en sidegate kunne jeg komme meg bort fra den forferdelige stanken. Beina mine kunne kollapse når som helst, men jeg bare begynte å gå tilbake. Jeg gikk med tunge skritt, og jeg tror aldri jeg har følt meg så tung før. En mørk stemme hevet seg fra samme gate som jenta hadde gått inn i. Den kunne ikke tilhøre jenta, for etterpå kom en lysere stemme like høyt. Nysgjerrigheten min dro meg bort til gata, selv om jeg egentlig bare ville tilbake. Den kalde murveggen gjorde ryggen min kjølig da jeg forsiktig gikk mot hjørnet av gaten. Hele kroppen min skvatt da jeg så forsiktig rundt hjørnet, og rett inn i de klare øynene til jenta. Hun tok et fast grep rundt det tynne håndleddet mitt, og dro meg lenger og lenger inn i gata.

 

Da jeg stod helt innerst i skyggen slapp hun endelig taket rundt håndleddet mitt. Hun stirret på meg, og jeg stirret tilbake. Øynene hennes var isblå, og hun var rød i kinnene. Hun var pen og kunne vært en av de damene i en shampoo reklame. En annen skygge kom fram fra et av de tomme byggene ved siden av. Jeg gjenkjente han ikke før han tok av seg hetta, og det mørke, korte håret kom fra. Han stirret på meg med det samme mørke blikket som før. Han boret de brune øynene dypt inn i meg. Det var ubehagelig, men jeg prøvde bare å ignorere det. Stillheten mellom oss var pinlig, og jeg ble lettet da den ble avbrutt av en svak pipelyd. Gutten begynte å flakke med blikket for å prøve å se hvor lyden kom fra, og jenta gjorde det samme. Det tok litt tid før jeg forstod at lyden kom fra veska. Skulderen min kunne endelig få slippe å ha en tung veske over seg. Hånda mi skalv da jeg rakk veska frem mot gutten. Jenta så forskrekket på veska og sa noe på et annet språk til gutten. Han så nervøst tilbake, men bare ristet på hodet. Brått vendte jenta seg, og begynte å løpe så fort hun kunne bort. Gutten nølte, men rev veska ut av hånda mi og slengte den vekk.

 

Hånden hans tok et fast grep rundt min og begynte å løpe. De lange bena hans gikk mye raskere enn mine. Jeg prøvde å holde følge, men det ble til at jeg snublet etter og prøvde å holde meg på bena. Etter det som føltes ut som en evighet, og vi var nesten tilbake i gågata ble det endelig stille. Pipelyden var borte, og det eneste vi hørte var støyet fra de glade folkene i gata som gikk å koste seg. Men så kom smellet. Bakken begynte å riste, og vi stilte oss på den mest åpne plassen vi fant. Bygningene rundt oss ristet, og begynte å rase. Folk løp rundt med panikk og skrek og gråt. Bevisstløse kropper lå på bakken. De må ha fått så sjokk at de besvimte. Alt var kaos rundt oss, men vi klarte ikke gjøre noe. Ingen av oss reagerte på det som skjedde. Gutten

tok et godt tak rundt meg, og jeg følte meg faktisk trygg midt i alt som skjedde. Han kunne beskytte meg, han var høyere, eldre og sterkere. Vi stod tett inntil hverandre, og jeg prøvde å stenge alt som skjedde ute. Det siste jeg hørte var sirener som kom nærmere og nærmere før jeg la hodet inntil brystet hans, og lukket øynene.

 

Søknadsfrist førsteopptak ved Den Norske Skolen, Malaga er satt til 1. februar 2018. Skolen har plass til 140 elever, men kan stanse opptak av elever i enkelte trinn hvis elevgruppene blir for store. Etter søknadsfristen, 1. februar, vil skolen ta inn elever fortløpende til skolens kapasitet er
nådd. Les mer om opptakskravene på skolens hjemmeside: www.dnsmalaga.com, eller ring oss for en skoleprat: Tlf. (+34) 952 577 380

Av Petter Andreas Tryggestad, Nina Simarud og novelleforfatter 9. trinn.