Tarifa – mongolske telt og militære bunkers

 

Jeg slår øynene opp og kikker direkte opp i det runde loftet, hvor kondensbøyde tre-lameller holder teltduken hevet høyt oppe over oss. En mild levante-vind har holdt oss kjølige hele natten, som vi har tilbrakt i en mongolsk jurte i Tarifa.

 

Ved siden av meg ligger min mann, som har hatt den beste natts søvn i hele den perioden vi har bodd i Spania. Min mann sover meget dårlig og hjemme skifter han ofte mellom tre senger i løpet av natten. Her i jurten har han sovet som et barn og det til tross for, eller kanskje nærmest på grunn av, at vuggevisen besto av kubjeller, hesters vrinsk og sikadenes sedvanlige serenader.

 

Døren inn til jurten er så liten, at jeg med mine noen hundre og seksti centimeter må bøye meg for å gå inn, men når man først er inne, er jurten overraskende romslig. Her er det lett plass til å sove fire personer – to i dobbeltsengen og to på hver sin brisk. Innredningen er holdt i marokkansk nomadestil med håndvevede tepper og rustikke møbler. Her er dog både lys og stikkontakter, så man kan få ladet sin mobiltelefon, og wifi-signalet når faktisk helt ned til teltet. Men det er synd hvis man legger seg til å sove med telefonen klistret mot kinnet i disse fantastiske natur-omgivelsene.

 

Vi ankom i går ettermiddag og hadde selv pakket litt mat til å lage i områdets kjøkken. Vi kunne også ha kjørt inn til Tarifa sentrum, som ligger få kilometer herfra, men jeg er oppriktig glad for at vi valgte gjør-det-selv løsningen, for her finnes det et fantastisk hyggelig kjøkken å tilberede mat i. Det lille kjøkkenhuset i tre deles mellom de tre jurtene som er på plassen, og alt er pent og rent og rustikt. Jeg skjenket et glass vin, mens min mann svingte potter og panner, fikk satt fyr på gasskomfyren, og på null komma niks fikk laget en lekker rett av vegetardeller og pannekaker med salat til. Mens vi inntar festmåltidet på det dertil innredete området foran det lille kjøkkenhuset får vi uventet selskap. Inn over hekken strekker det seg et par lange ører tilhørende et meget nysgjerrig esel. Det er familiens esel, Pepe, som har lagt veien innom for å by de nye gjestene velkommen – og sikkert også for å se, om ikke det vanker en matbit på ham. Middagen blir forlatt straks til fordel for et øyeblikk med esel-klapping.
Desserten beslutter vi oss for å innta i Tarifa by. Den lille grusveien jurtene befinner seg i enden av leder direkte inn i Tarifa sentrum, og etter få minutter på en noe ukomfortabel vei, triller bilen opp på siden av Tarifas borg, hvor det ganske beleilig også ligger en parkeringsplass. Tarifa åpner seg opp for oss og lokker med behagelige dufter, gatemusikanter og en eksotisk aftenstemning. Vi svinger ned gjennom et par gater og befinner oss plutselig i små smug med pulserende liv, og vi har vanskeligheter med å velge hvilken iskrembutikk som skal levere desserten. Vi finner dog en egnet is-sjappe og beveger oss gomlende nedover først det ene smuget, så det andre, mens vi fylder oss med like deler is og sanselige inntrykk.

Det er ekteparet Saira og Denny som står bak Yurts Tarifa. Denny er tysk tømrer og Saira er britisk med forkjærlighet for gastronomi og økologi. De bor selv i hovedbygningen, og foruten de tre jurtene her på plassen, driver de også den vegetariske restauranten i Tarifa sentrum ved navn ”Chillimosa”. Frukt og grønt gror de selv i bakhagen, og bestiller man mat under sitt opphold i jurtene, kan man være helt sikker på at i hvert fall en del av ingrediensene er anskaffet innenfor 0-km prinsippet.
Vi hadde bestilt komplett frokost, som Saira brakte opp til oss ved spiseområdet, som er innredet med små kafébord på utvalgte solrike flekker. Mens vi satt oss ned med den deilige frokosten fikk vi en liten prat med Saira, som fortalte at hennes foreldre hadde drevet primitiv camping på stedet her, og at Saira og Denny hadde kjøpt plassen av dem da de ble pensjonister, for å forvandle det til den vidunderlige oasen som det er i dag. Til renoveringen har de gjort bruk av arbeidskraft via ”work-away” – et konsept hvor man leverer sin arbeidskraft i bytte mot kost og losji. Noe som Saira selv har benyttet seg av, når hun har reist rundt i både Australia og New Zealand for å jobbe med økologisk landbruk for å lære om faget, som nå praktiseres som hennes levevei.

Vi måtte selvfølgelig rundt å se området, så vi tok en tur opp til et utsiktspunkt som ligger en rask gåtur fra jurtene. Området er et gammelt militærområde, og vi finner hurtig det som er kjent som ”smuglerruten” på grunn av de mange forlatte militærbunkerne, som vi selvfølgelig ikke kunne la være med å bevege oss inn i. Inn og ut sakset vi gjennom forlatte bunkere med lange, mørke tuneller. Det er en vill opplevelse å bevege seg gjennom en slik kullsort sjakt for til slutt å ende ved det som har fungert som et gigantisk skyteskår. På et tidspunkt gikk vi litt off road via noen dyrestier og opp en skråning. Mitt hjerte hoppet over et par slag, da vi kom opp over skråningen og kikket direkte inn i to seks meter lange løp tilhørende en gigantisk tanks. Rundt omkring den gikk kuer og gresset og var komplett uprovosert av det i dag antikke, brun-grønne monsteret. Det var et fullstendig vanvittig syn. Da reptilhjernen hadde vurdert at det allikevel ikke var fare på ferde, kunne vi rolig ta oss en hvil med ryggen opp mot den nevnte tanksen, legge hodet på skrå, og nyte utsikten over til Afrika, som er helt fenomenal fra Tarifas kyst.

www.yurtstarifa.com, yurtstarifa@hotmail.com, (0034) 626 538 423

 

 

 

Av Louise Mercedes Frank