Den smekre, klinkbygde oselveren gled elegant og nesten lydløst langs fjellrekken som stupte bratt ned mot fjordarmen – på vei mot storhavet og forhåpninger om uante fiskemuligheter for far og sønn om bord.
Lange, seige åretak, nesten uten plask- slik bare vante roere kan utføre – gjorde at den eminent konstruerte lettbåten skjøt fart gjennom småbølgene mot det ellers så ville havet som ventet lenger ute. På jakt etter storfisken – og kanskje for å imponere sønnen sin litt også – hadde faren tatt sjansen på å ro seg lenger utover enn noen gang før – med godt håp om å ikke finne «svart hav» der ute. Dorgingen hadde hittil ikke gitt noe resultat, annet enn oppgitte sukk fra tiåringen som elsket å fiske. Over den rutete flanellskjorten hadde faren trukket på seg en gammel, hullete ullgenser han likte å bruke når han ikke var på jobb. Barberingen hadde han utsatt, de engang så mørke skjeggstubbene – nå ispedd grått – hadde fått lov til å gro fritt. «Bustete og fri,» pleide han å si på slike «far og sønn»- dager – og så stryke seg over den rufsete haken. Sønnen likte det slik – han både beundret og elsket alt ved faren sin.
De passerte den ytterste, lille øya, rett før havgapet. Ruinene av et gammelt fyrtårn kneiste forgjeves mot kveldshimmelen der det lå nesten glemt og forlatt og markerte en tid som for lengst var over for alltid.
Plutselig kvakk guttungen til. «Hørte du, far! Det kom lyder fra ruinene. Kan det bo noen der?» Faren smilte litt, la inn årene og snudde seg mot guttungen. «Det kommer alltid lyder derfra, sønn. Enten skyldes det et naturfenomen skapt av vinden, eller så er kanskje den fæle historien som går på folkemunne faktisk sann!» Gutten glemte helt fiskingen og stirret storøyd og spent på faren.» Fortell, fortell – vær så snill!»» Da bør du legge fra deg dorgen og lytte, så skal du få høre en fortelling som kanskje er litt i sterkeste laget for en vanlig tiåring. Men siden du er min sønn, er du jo laget av sterk, stødig stoff og tåler nok dette!» Han kikket ertende på poden, skåtet litt med årene slik at båten holdt seg noenlunde på samme sted og trakk anorakken tettere sammen i halsen.
«Fyrtårnet har ikke alltid sett slik ut, selvsagt. Da det ble bygget her på 1500-tallet, raget det over 20 meter opp over øya og var veldig viktig for skipstrafikken langs kysten. Den gangen var det bare årer eller seil som drev skipene fremover, og i ugunstige værforhold kunne man lett komme i vanskeligheter og i verste fall ende opp på skjær eller til og med knuses mot klippene. Fyrtårnene var viktige, både for å advare mot farer og for å angi posisjon ved hjelp av lysblinksystemet. «Øynene til tiåringen hang fastlåst til farens – den lille kroppen sitret av spenning.
«Så,» fortsatte faren, « kom stormen på ettersommeren 1588 hvor restene av den stolte spanske armadaen forsøkte å flykte nordover Nordsjøen og rundt Skottland for å unnslippe de engelske skipene som forfulgte dem. Slagskipene ble rett og slett blåst nordøstover, og flere av dem endte i strandsteinene på Vestlandet, mer eller mindre ødelagte. Noen av mannskapet reddet seg i land – og derfor finnes det så mange svarthårete, brunøyde mennesker her!» Gutten så litt uforstående ut, men kikket på faren og observerte selvsagt at han – i likhet med seg selv- hadde både brune øyne og mørkt hår.
«Men – akkurat her reddet fyret en stolt tremaster fra å havne i fjæresteinene, men den harde vinden gjorde at de rett og slett måtte kjøre seg opp på øya for å hindre en enda større katastrofe. Kapteinen hadde ikke noe valg, han visste nok at sjansene for en vellykket, «myk landing» var mikroskopisk – og det heroiske redningsforsøket endte da også tragisk».
Faren kikket ned på sønnen sinn som skubbet seg litt nærmere og pekte mot fyret. «Ser du det lille revet rett foran øya? Du vet, vannstanden var høyere da, og akkurat dette skjæret lurte godt under overflaten og ble også skutas skjebne. Nesten sidelangs drev skonnerten rett på undervannsklippen med slik fart og kraft at de kraftige eikeplankene knustes som pinneved, og det iskalde hav-vannet strømmet inn. Mannskapet havnet alle som en hjelpeløse i den frådende sjøen, men noen klarte å karre seg opp på planker og flytende gjenstander, og enkelte av dem klarte faktisk å komme seg helt til lands i smulere farvann – og ble senere tatt hånd om av lokalbefolkningen».
«Men,» la faren til, «noen få ble skyllet opp på denne lille fyrtårnøya og klarte å komme seg i ly inne i fyret. Men vet du hvem som også hadde greidd å komme seg på tørr grunn?» Han så medsigende på guttungen, selv grepet av drivet og dramatikken i historien han fortalte. «Nei, hvem da?» Sønnen nesten hoppet opp og ned på den glatte toften, og faren måtte trykke ham ned og formane ham om å sitte roligere.
«Jo, skipsrottene, forstår du – disse svære udyrene som fantes om bord på alle seilskuter og som var minst like store som katter og glupskere enn ulver når de var sultne!» Han måtte gjøre en pause og forsikre seg om at sønnen ikke ble altfor skremt, men tiåringen bare ba ham om å fortelle mer, selv om han nå klemte godt om hånden til faren.
«Vel, etter en dag eller to, mens stormen raste og ingen kunne komme verken fra eller til øya, ble rottene så desperate av sult og nesten ravgale av ferten av menneskene inne i fyret- at de nesten dekket foten av tårnet som et pulserende, brungrått teppe av levende og fryktinngydende skapninger. Til slutt klarte de å gnage seg gjennom døren og lemmene foran åpningene – og…, ja, du skjønner!»
Sønnen hans stirret forferdet og lamslått på ham, men forlangte å vite alt om hvordan det gikk – og faren måtte avslutte historien:
«Stormen raste en hel uke, og det var helt umulig å komme seg ut til øya med livet i behold før den hadde blåst fra seg, men til slutt fikk noen modige sjeler fra nærmeste fiskevær rodd ut for å sjekke opp og restarte fyrlykta. Og for et syn som møtte dem!»
Han strøk sønnen kjærlig over kinnet og la til:» Ikke akkurat koselig å si dette, men historien forteller om at da mennene gikk i land, fant de bare beinhvite skjeletter av dyr og mennesker. Antakelig hadde rottene først tatt for seg av menneskene – og siden, når de ble sultne igjen, rett og slett ett opp hverandre. Om noen av rottene overlevde, måtte de ha blitt skylt på havet av kjempebølger, for karene fra bygda fant ingen levende vesener tilbake. Og derfor har ikke fyret blitt brukt siden, og nesten ingen har gått i land på øya heller. Men – under visse forhold kan man, om man skulle befinne seg innenfor hørevidde – høre lyder som minner om fortvilte skrik og dyrisk snerring.
På folkemunne har stedet senere blitt kalt for «Skjelettøya».
Faren tidde – og en liten stund ble det helt taust mellom dem. Sønnen skuttet seg litt, og la fra seg fiskeutstyret han hadde tviholdt på under hele fortellingen. «Jeg tror vi skal ro hjemover nå, far – fiske kan vi gjøre en annen gang – og helst også på et helt annet sted».
