Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

”Trenger du en venn, så skaff deg en hund!” Det var Michael Douglas’ ord da han spilte i filmen Wall Street i 1987.

Kanskje litt harde ord, men når hunden kalles menneskets beste venn, er det kanskje med god grunn.

Pixies ankomst

Jeg har to hunder som jeg elsker svært høyt og som jeg anser som ”venner for livet”.
Ved vekkeklokkas første alarm kl. 6.00 legger to glade hunder hodene på sengekanten min, mens halene pisker lystig og de svært bestemt kunngjør at nå er det tid for morgentur.
Fortsatt litt døsig svinger jeg bena ut av sengen, vasker ansiktet med kaldt vann og tar på ”morgenuniformen” til den daglige gåturen.
Mine to hunder kommer begge fra gaten. Den ene heter Bobby og har vært hos meg i ca. 11 år. Den kom som valp og ligner en sort krøllete bamse og er like snill som dagen er lang.
Den andre hunden heter Pixie. Hun valgte meg for ca. tre måneder siden. Hun ligner mye på en liten hyene, med underbitt, vakre øyne og et godt sinn.
For ca. sju måneder siden mistet jeg, til stor sorg, min elskede og svært intelligente puddelhund Sylvia. Etter lang tids sykdom der hun tross alt fortsatt hadde et godt og verdig liv, ga hun stille og rolig opp.
Etter hennes død kom Bobby seg raskt og nøt livet som enehersker. Han hadde gjennom årene vært undertrykt av den lille prinsessen som vi kalte Sylvia. Nå kunne han gjøre akkurat som han ville, uten at noen snerret eller glefset etter ham.
Én av mine medarbeidere i forretningen tar seg i fritiden av herreløse hunder. Noen ganger må hun ta noen med hjem privat, før de psykisk er klare for et nytt hjem. Slik fant Pixie via kronglede veier hjemmet sitt hos meg. Min medarbeider hadde vist meg et bilde av Pixie og spurt om ikke det var noe for meg. Det ble totalt avvist. Jeg hadde nok med en hund og syntes at Pixie var stygg med underbittet og den merkelige pelsen.

Skjebnen ville noe annet

En kveld ringede naboen på døren med en liten ulldott av en valp i armene og spurte om det var min hund de hadde funnet i hagen. Jeg svarte vennlig, men bestemt nei og var klar til å lukke døren da kona hulkende brøt sammen. Hun kunne slett ikke forstå hva hun skulle gjøre med den. Jeg tok hunden og sa at jeg nok skulle ta meg av den. I min nød ringte jeg til min medarbeider. Hun kom og hadde tatt sine hunder og sin pleiehund Pixie med – og ja, sistnevnte viste med all tydelighet at hun ville bo hos meg. Hun var ikke til å få ut da medarbeideren min skulle hjem igjen.
Historien om den lille valpen fikk en happy ending. To timer senere ringte et par fortvilte ”foreldre” nemlig på døren og spurte om vi hadde sett deres lille valp som hadde klatr å rømme under stakittgjerdet. De ble lykkelige da jeg rakte dem deres lille ulldott.
Det var mitt første møte med Pixie. Dagen etter skulle min medarbeider igjen ut til meg og hadde med seg Pixie, fordi den ikke kunne være alene. Historien gjentok seg. Pixie kikket seg rundt i hus og hage og nektet på det mest bestemte å ta med tilbake. Fantasi eller ikke – var hun blitt vist huset i en drøm, var det min gamle deilige og intelligente hund Silvia som hadde sendt henne? Et svar jeg nok aldri får, og egentlig er det jo også totalt likegyldig. For Pixie flyttet inn samme dag og er blitt en del av familien. Pixie er en tispe, ca. tre år gammel og har allerede hatt et kull valper før hun kom til meg.
Dessverre var Bobby dypt ulykkelig og kunne slett ikke finne ut av sin nye rolle sammen med Pixie. Han overså henne, vendte henne ryggen, ignorerte henne og visste ikke hva han skulle stille opp med. Hvilken rolle skulle han ha i forhold til henne når Pixie tok hans seng, kjøttbein, osv.
Jeg iakttok dem og var sikker på at det ville løse seg selv, det gjorde det, men det ble på en mer uventet og barsk måte enn forventet.

Bobbys sykdom og helbredelse

Ut av det blå luft ble Bobby svært syk.
Jeg hadde for vane om søndagen å ta fri fra vår daglige morgentur. Bobby måtte klare seg med hagen.
En søndag der frokosten ble inntatt på terrassen mens Bobby som vanlig slappet av i solen, undret jeg meg over at han ikke fulgte meg til kjøkkenet for å få en godbit.
Jeg gikk tilbake og fant en svært dårlig Bobby, nesten bevisstløs og tilsynelatende med mange smerter.
Vi fikk fatt i en vidunderlig dyrlege som fortalte at hun ville dra til klinikken med det samme.
Bobby ble undersøkt og ble tømt for en liter urin og fikk satt drypp. Han hadde det fortsatt dårlig. Dyrlegen var bekymret og erklærte at hun ville bli på klinikken hos ham natten over. I et kort øyeblikk grublet jeg over om det samme kunne finne sted i en menneskeverden. Det ville betydd en omveltning innenfor helsesektoren, slik at pasientene plutselig kom øverst i hierarkiet.
Bobby ble skrevet ut etter to døgns overvåkning og en masse undersøkelser. Det viste seg at det var betennelse i de nederste ryggvirvlene og at det ikke var noe brusk igjen mellom dem.
Han var stadig svært dårlig, sløv og hadde problemer med å gå.
Han fikk masse medisin og pålagt bare å gå svært lite, ingen lange turer og ingen trapper – men det ga seg selv. Han var simpelthen for dårlig og sløv.
Bobby hadde problemer med å tåle medisinen, og jeg var ofte i kontakt med dyrlegen mens vi justerte medisinen noen ganger uten synderlig virkning.
Uten å ha greie på hundemedisin kunne jeg se at jeg var nødt til å ta sjansen og blande den allopatiske medisinen(trad. medisin) med komplementær medisin(alternativ medisin). Han pep når han skulle opp å stå og gikk langsomt og med store smerter. Det var svært hardt å se på.
Langsomt trappet jeg i samråd med dyrlegen ned på hans tissepiller. Fjernet den antiinflammatoriske medisinen som ga ham kvalme og oppkast samt fravær av sult. Den eneste medisinen jeg nøye fulgte opp, var antibiotikaen som jeg ikke turte å fravike.
 
Av kosttilskudd som han stadig får, gir jeg ham daglig
1 tablett glukosamin med chondroitin og MSM
1 kapsel muslingolje
1 ts. flytende hundevitamin
3 ølgjær tabletter
3 stk. probiotika kapsler
1 dråpe cbd 8% daglig.

Det psykologiske aspektet

Jeg kontaktet min venninne som snakker med dyrene og spurte hva det hele dreide seg om. Hun fikk seg en lille prat med Bobby som ikke hadde kunnet finne sin nye rolle i forhold til Pixie. Hvorvidt han var under henne som han var med Sylvia. Det var han veldig lei av.
Jeg var lettet over å høre det. Med det samme fikk han vite at han nå var den øverste hunden. Jeg fjernet Pixie fra hans soveplasser. Hun hadde selv noen gode soveplasser. Vennlig, men bestemt fikk hun vite, hvilke soveplasser som var hennes og at hun fortsatt var elsket, men nummer to i hundehierarkiet. Det respekterer Pixie. Bobby får først mat, akkurat som han også kommer i først i linje, osv.
Stille og rolig gikk det framover med Bobby. Nå, etter ca. tre måneder, oppfører han seg som en ung hund igjen. Går sine turer, suser opp og ned trappene. Leker og springer etter ballen på gressplenen. Akkurat som da han var ung. Forholdet mellom Pixie og ham er mye bedre. De kjenner hverandres roller, og både Pixie og Bobby lever godt med det.
Det er en solskinnshistorie som jeg er dypt takknemlig for. Ingen vet hvor lang tid Bobby har igjen. Han er en eldre herre, men hver god dag er en gave.
Våre kjæledyr frambringer både glede og sorg. De er med på å få fram smilet og åpne våre hjerter og sinn. Noe jeg opplever daglig på mine gåturer med Bobby og Pixie.
Jeg tror at gleden er viktig, og med hver dråpe glede du frambringer, tilintetgjøres oseaner av negativitet.
 
Stikk innom Anni’s Vitalshop i Fuengirola, Los Boliches eller Elviria der jeg og mitt team av dyktige medarbeidere som kan gi deg tips til gode kosttilskudd for dine firbente venner.
 
Av Anni Dahms, syke-& helsepleier, biopat og ernæringsveileder. Innehaver av butikkjeden Annis Vitalshop.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet