Månedsmagasinet på Costa del Sol
Costa del Azùcar – skal vi gå for det?

Costa del Azùcar – skal vi gå for det?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

– Sukkerproduksjon i nærmere 1200 år
– Landskap og samfunn ble forandret
– Fra «krydder» for overklassen til overforbruk og overvekt

Kjært barn får ofte mange navn – Costa Tropical og Costa del Sol er en del av hverdagen vår. Mindre kjent er Costa del Viento (vindkysten), som kysten het før turistene toget inn. Navneskiftet – et snedig markedsføringsknep, – eller? På småskolen lærte vi om flere kyster, eksotiske Elfenbenskysten satte fantasien i sving. Det samme med Gullkysten, mer skremmende var Slavekysten. Sukkerkysten (Costa del Azùcar) ser ut til å være et ledig navn. Hvilken strekning fortjener det bedre enn Costa Tropical og Costa del Sol ?

Sukkerrørenes rundreise

Sukkerrørene har en lang og fargerik historie. Forskerne har funnet ut at planten, så langt tilbake som til ca. 8000 år f.Kr, ble tatt i bruk på den store øya New Guinea. I første omgang i relativt rå tilstand. Biter ble tygget for å få frem den søte saften. Det gjorde innbyggerne der i flere tusen år. Rørene spredde seg senere, mye senere, til India, og derfra til Kina, før Alexander den store kom over dette merkverdige «krydderet», under sitt store erobringstokt østover. Folket rundt elva Indus hadde greidd, før han kom, å utvinne et krystallinsk stoff i små klumper og biter av plantesaften. Folk flest så på det som et nytt krydder. Alexander tok med seg planten og kunnskapen tilbake til Middelhavsområdet rundt år 320 f.Kr.
 
Og herfra fortsatte spredningen vestover rundt Middelhavet, langsetter kysten av Nord-Afrika frem til Gibraltar. Maurerne tok det med seg, og invasjonen i 711 e.Kr. banet vegen for dyrking i Andalucia og Costa Tropical. Her ble dyrking og produksjon av sukker i lange perioder en hovednæring. Den siste sukkerfabrikken, Nuestra Señora del Rosario i Salobreña, ble lagt ned så sent som i 2006.
Men mye skjedde før det. Sukkerrørene fortsatte sin vandring vestover. Columbus tok med seg planten på sin andre reise til Vestindia i 1493, og plantet den på dagens Haiti. Her var det ideelle forhold, og området ble en storprodusent av sukker og sukkerbaserte produkter som rom og miel de caña – «sukkerrørhonning». Men mange så muligheten da sukkerrørene ble tatt med til Latin-Amerika. Brasil ble et nytt stort sukkerrørområde og er i dag den største produsenten, med India og Kina på de neste plassene. Rundt år 1790 kom planten til Australia, ca. 7000 år etter at den la ut på vandring – Australia den nærmeste naboen til New Guinea.

Costa Tropical – som skapt for sukker

Det viste seg at subtropiske Andalucía var som skapt for sukker, og i perioder var sukkerrørene den dominerende avlingen. Her var det fruktbart jordsmonn, nok vann og nok solvarme. Planten trivdes utmerket. Produksjonen, som primært er inndamping av plantesaften, krever også mye varme, og den sørget store mengder eik og pinjer fra de skogkledde åsene for. Pressene ble først drevet av okse-/eselvandringer, men ble senere erstattet av vannhjul. Vann fra fjellene var utrolig viktig, og ble ledet i renner og i akvedukter til planter og vannhjul.
Sukkerperioden endret både landskap og samfunn. Mest iøynefallende var nok sukkerrørene, de nakne fjellsidene, infrastrukturen og fabrikkene. Sukkerrørene bredte seg utover elvesletter og flatland. Inntransport av store mengder sukkerrør til fabrikkene krevde bedre veger, og fabrikkene med de høye pipene, var godt synlig i landskapet. Ikke mindre enn 29 fabrikker har vært i virksomhet på strekningen Adra (Motril) til Málaga, en avstand på ca. 120 km.

Industrialiseringen

De første fabrikkene var nok relativt enkle, men rundt 1580 begynte ting å skje. Produksjonen ble mer effektiv og sukkereksporten til Middelhavskysten og til Frankrike og England startet opp. Nye større, fabrikker ble bygd bl.a. i Motril, Maro og Nerja. Velstand og sysselsetting i alle ledd økte. En fabrikk kunne ha 300 ansatte i fabrikken og 500 på markene, og trengte 3000 kjerrelass med ved i året. Den positive utviklingen ble lagt merke til, også av pirater fra den andre siden av Middelhavet. Byggingen av fabrikken i Nerja ble stoppet av guvernøren i Granada. Utbyggerne måtte først bygge et vakttårn ved stranden, rettet mot pirater, før byggingen kunne fortsette.
 
Men trær vokser som kjent ikke inn i himmelen. Nedgangstider kom som følge av plantesykdommer, vedmangel – de nærmeste åsene og fjellsidene var snauhogd – skattlegging og klimaforandringer. Konkurransen fra Karibia ble også sterkere etterhvert.
 
Men nedgangen ble snudd til oppgang. Fra rundt 1840 og frem til 1930 var det igjen fart i fabrikkene. I tillegg, neste generasjon fabrikker ble satt i drift. Vi fikk dampmaskinen, nye metoder til inndamping og rensing ble introdusert, og ikke minst, Spania mistet koloniene sine i Karibia. Konkurransesituasjonen ble straks forbedret.
 
Nå fikk vi flere fabrikker med stolte og høyreiste piper som er godt synlig den dag i dag. I Motril har vi Nuestra Señora del Pilar som ble nedlagt i 1984. I Nerja fikk vi stolthetene San Joaquin og San Josè. San Joaquin-ruinene er godt synlig fra A-7. Fabrikken fikk vann via den kjente akvedukten Acueducto del Aquila (ørneakvedukten), som er Nerjas stolthet og en riktig turistattraksjon. San José fungerer i dag som skole. Den største av dem alle, fabrikken i Salobreña, ble som nevnt, lagt ned i 2006.
 
Mekaniseringen av fabrikkene ga støtet til en industrialisering av hele samfunnet. Det vokste opp småindustri rundt fabrikkene. Vi kan trygt kalle dette «den industrielle revolusjon» i området.

Nye produkter

Nedgangstidene kom tilbake, primært som følge av sterkere konkurranse. Den ene fabrikken etter den andre måtte innstille. En av dem som tenkte annerledes var en familie med lange tradisjoner innen sukkerrørdyrkning. De startet i 1963 i Motril en produksjon av rom i konkurranse med den tradisjonelle industrien Karibia. Ron Montero er i dag eneste produsent av kvalitetsrom i Europa, og har en rekke varianter i sitt sortiment, også en, spesialutviklet for kvinner.
Sukkerfabrikken i Frigiliana, Ingenio Nuestra Señora del Carmen måtte også innstille, men fortsatte med produksjon av miel de caña. Den er nå eneste produsent i Europa.

Minner som ikke forgår

En æra er over, minnene er igjen. Og de er mange. Fabrikkpiper og -anlegg er nevnt, akvedukter og vannrenner er nevnt, og nytt fullskala-museum i den store fabrikken i Motril er under realisering. Om ikke det er nok, i kjøpesenteret El Ingenio i Torre del Mar støter vi på produksjonsutstyr som har vært brukt i siste generasjons fabrikker. Og utenfor står flotte, symbolske fabrikkpiper. Det er tydelig at Andalucía ønsker å bevare storhetstiden i området.
Men er det grunn til å døpe om navnet på kysten? Neppe, sukker er i dag kanskje vårt største helseproblem. Fra å være et «krydder» for overklassen er vi i en situasjon med stort overforbruk som skaper en rekke helsemessige problemer. Sukker er blitt gift. Skulle vi heller gå inn for et forbud mot Cola?

Fakta

– Rørsukker utgjør 70% av verdens sukkerforbruk, resten kommer fra sukkerroer
– Sukkerrør er verdens største jordbruks-produkt, 1,7 milliarder tonn, større enn hvete og ris
– Sukkerrør er et tropisk gress og dyrkes i 90 land
– Saften inneholder 18-20% sukker
 

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet