PUNKT FOR PUNKT Kristina Schreuder - Ungdomsrebellen i Marbella

Startpunktet
Som barn, fikk Kristina oppleve noe annet enn de fleste. To søsken fikk aldri vokse opp som følge av et mulithandicap og den andre av hjertesykdom. Kristinas familie ble sett på som en familie det var synd på – og det var hennes verste følelse å ha de triste øynene rettet mot seg. Kristina ønsket ikke bli syntes synd på og å ha den identiteten.

Som liten drømte Kristina seg bort i bøker og hun leste mye. Hun og hadde ”klippekort” på biblioteket. Gjennom historiefortellingene med de ulike karakterene, ble Kristina etter hvert tryggere på seg selv og fant et mål i livet. På et tidlig TIDSPUNKT skilte foreldrene lag og med så mye hun hadde erfart på kort tid, skulle bakgrunnen bli hennes UTGANGSPUNKT for hennes ønske om å bli advokat. Hun var målrettet. Hun skulle lese jus, så jobbe med politi og påtalerett, så spesialisere seg i strafferett og tilslutt bli strafferettsadvokat. Dermed ble russetiden preget av iherdig lesing og hun var mye sjåfør gjennom russebussen. Det var en nødvendighet for å få gode nok karakterer for å komme inn på jus-studiet i Oslo – og dette målet greide hun.

Vendepunktet
Kristinas karriere så ut til å gå den veien hun ville. Ingen av venninnene hennes i Kristiansand var overrasket da det bar rett til Oslo etter videregående skole. Jussen var ferdigstudert og en praksisplass i et advokatfirma skulle bli hennes nye VENDEPUNKT. Det var nemlig der hun møtte mannen sin Willy. Det ble en fulltreffer. Hun ble gravid og da måtte drømmen settes på hold. Men i ventetiden ble hun gravid igjen, og de fikk en jente til. Og dermed ble drømmen skjøvet på en gang til. Hun startet en ny jobb hvor hun blant annet jobbet med både factoring og konkursrett og synes det var kjempespennende. – Veien går til mens man går. Ved å tørre å ta sjanser, være åpen og stille spørsmål, har det åpnet seg mange nye dører. Om man lukker en dør, så åpner det seg to nye i den andre enden, sier hun. I siste jobben fikk hun lært seg eiendomstransaksjon. Så hennes først mål om å bli strafferettsadvokat forsvant, men ble ikke et tap. Hun savner ikke den første drømmen. Det er nå hun har drømmejobben, og den hadde hun ikke fått uten den kunnskapen hun har tilegnet seg på veien.

Nå har Kristina vært i Spania i nesten tre år med familien sin. Hun er langt fra Kristiansand, barndommen og Oslo hvor hun reiste fra venner og et jobbmiljø hun trivdes veldig godt i. Det er et godt YTTERPUNKT fra stedene hun bodde like lenge i.
Det er ikke godt å si lenger hvor hjem er hjemme. Faren er fra Bergen så hun får ofte høre at dialekten er litt forvirrende. Men norsk er norsk når spansk, engelsk (og skoletysken) flyter i kommunikasjonen mellom kunder og folk hun snakker med på privaten. Hun og mannen Willy har fått seg venner fra mange land, og hun snakker bare spansk når hun er sammen med sin gode venninne fra Moskva.
Jeg lurer på hvordan hun er blitt så flink i spansk så fort, men svaret er et resultat av jevn jobbing med språket. I starten da Kristina kom hit, gikk hun i samme ”fella” som de fleste utlendinger gjør når de kommer til et nytt land. Man omgås med sine egne, og da utvikles ikke det nye språket. Kristina var ikke noe unntak. Det var nordmenn stort sett hun snakket med. Men det var heller ikke så merkelig. Kristina hadde tatt med seg sin gamle jobb sørover, og jobbet med norske prosjekter og klienter. Den neste jobben, tok Kristina selv initiativet til å sitte på et helspansk advokatkontor og tok ansvaret med å få inn norske kunder. Men her tok hun tyrene ved hornene og leste spansk to timer hver dag i fire måneder. Kollegaene hjalp henne med dokumenter og forklaringer. Hun tror at så heldige hadde nok ikke spanjolene vært i en omvendt situasjon. Der roser hun spanjolenes åpenhet og velvillighet til å tilrettelegge.

Barna som Samlingspunkt
Jeg spør Kristina hvem hun hadde vært i dag om de ikke hadde flyttet ned til Spania, og hun svarer at hun ville ha hatt mindre tid med familien. Her er man sammen med familien på en annen måte enn i Norge. Barna er med på alt. Venner i Norge lurer på om de savner besteforeldre til å være barnevakt når de skal ut å gjøre noe. Men her har de ikke behovet for barnevakt. Barna er med der de er.
I Oslo hadde hun nok vært rastløs og ventet på at ting skulle skje. I Spania finner man bare på ting. Man behøver ikke å planlegge så mye. I Oslo var det mer jag og man så på klokka hele tiden. Og helgene var verst. Da reiste man vekk hver helg, skulle skynde seg å pakke, skynde seg å handle før køen, vaske ut og komme seg hjem igjen før køen.

En god forandring Kristina liker i seg selv er at nå vet hun at ting er mulig. Hun har brukt tid til å lære seg dette da hun fra oppveksten var vant til at man planla i god tid, gjerne i ett år i forkant. For mannen hennes holder det med et kredittkort og pass, så ordner det seg. I Norge hadde hun vanskeligere med å komme i kontakt med andre som ikke var lik seg selv. Som innflytter i et nytt land lytter hun mer og stiller spørsmål. Det gir andre perspektiver og gir en åpenbaring på hva en liten samtale kan tilføye av ny læring. Tør man å mingle med andre enn de man pleier, stilles også andre spørsmål. Det å gå ut av komfort-sonen, vokser man på og man blir mer tolerant for andre mennesketyper. Man lærer seg å stole mer på intuisjonen. Den er dine erfaringers hukommelse.

Selv om Forankringspunktet er i hjemlandet, ser hun ikke bort fra å kunne si ja takk, til begge deler. Hjertet hennes er delt i to. Hun er kjempeglad i Norge – både av mat og venner som man kan savne. Men Marbella tilbyr et godt liv hun kan tenke seg å komme tilbake til når barna en gang er så voksne at de flytter ut.

Man er heldig som kan si at man kan bare flytte hjem igjen når man vil det, og da kan man komme hit på ferier. Alle som er født i Norge har fått utdelt en god hånd om man skal sammenligne seg med mange andre nasjonaliteter. Det gjelder ikke bare skolegang, men også muligheten til å følge sine drømmer uansett talent. Hun har hørt mange ganger fra de der hjemme – at du tør, men man kommer hjem med en erfaring rikere uansett utfall. De har truffet mennesker man ellers ikke ville ha truffet. Barna har fått venner fra hele Norge som de senere kan besøke, og hun er blitt kjent med så utrolig mange åpne og morsomme nordmenn fra ulike deler av landet. Hun håper denne tiden, har tent en gnist hos barna at de vil ut og reise når de blir eldre. Som barn reiste hun nesten ingenting, og denne utflyttingen er nå hennes ”ungdomsrebell”. Den eneste ”ulempen” ved å bo her, er at man ikke reiser så mye til andre destinasjoner. De har ikke ferieplaner å reise til Thailand eller Dubai som venner i Norge snakker om, men her har de ikke behov for det heller. Det er deilig å finne roen.

Men uansett hvor de måtte ende så er Hovedpunktet hennes at barna har lært toleranse og empati ved å bo her. Kulturutveksling er bra og barna omgås barn fra mange nasjoner. Er det noe som provoserer Kristina, så er det sosial mobbing. Har barna lært å bli empatiske, legger hun vekt på at det faktisk er viktigere enn skoleprestasjoner. Er man empatisk får man seg venner og gode støttespillere, som igjen vil føre til jobb og mulighet for å lykkes. De som sjikanerer i kommentarfelt under anonyme navn og har sterke og stygge meninger, det være seg miljø, innvandring eller andre saker som engasjerer, vitner om utrygghet og lite empati. Er man utlending selv som vi tross alt er her i Spania, får man andre perspektiver. Alle her (hele familien) trives veldig godt og har funnet seg godt til rette i et multikulturelt miljø. Det er kanskje ingen vei tilbake enn – Ja, takk begge deler, om jeg får sitere fra Ole Brumm boken.