Ta sjansen på reisedrømmen!

I dag sitter Raymond som en fornøyd gårdseier i Malaga på 85 mål tomt med ca 400 oliventrær. Her pløyer han med traktoren, vedlikeholder de fire husene som er på tomten, samtidig som han også må passe på sitt daglige jobb som er å håndtere sitt selskap Make AS i Norge. Det klarer han fint så lenge han har en datamaskin koblet til internett. Det høres ut som en drøm som alle vil kunne misunne.

I tillegg har Raymond også nettopp giftet seg med sin kjære Rebecca. Det ble et vakkert mai bryllup med 100 gjester og 70 av de var langtreisende fra Norge. Men kan du tenke deg å planlegge bryllup på selveste Costa del Sol og være redd for at regn skal ødelegge hele arrangementet? Det var regn i uken før selve dagen, og det pøste ned dagen etter. Men på bryllupsdagen var det opphold. Det kaller man flaks hva? Man sier det at det er ingenting som heter flaks når det gjelder lagidrett. Det er marginalene på hvem som er dyktigst hvor flaksen havner, og flaksen havner derfor til det laget som vinner. Kanskje det er slik med Raymonds reiser i livet også, for han er en kar som liker å bare hoppe i det og ta sjanser?!

Han var bare 16 år gammel da han som Oslo-gutt flyttet hjemmefra for å gå på skigymnas på Hovden. Hans mål var å bli Norges neste ski-ess som storvinneren Bjørn Dæhli. Flere ganger kretsmestervinner i Oslo hjalp dessverre ikke på uttagninger når man måtte sammenligne seg med utøvere på landsbasis så drømmen om en ski-karriere ble lagt på hylla.

Raymond startet så på en datautdannelse på NITH. Når han er ferdig med studiene og starter sin jobbkarriere, er .com-krisen (leses dot-com) godt i gang. Raymond er litt uheldig. Begge firmaene han begynte i, gikk konkurs, så han ser sitt eget ansvar og velger å starte sitt eget firma.

Det er ganske modig i en nedgangskrise. Han får det til å gå rundt sammen med en business partner, men partneren slutter og Raymond blir sittende igjen med en ganske lite fortjeneste. Han tar en liten pause og treffer Stian. Stian har også et eget lite firma. Så de slår hodene sammen og det nye selskapet de danner kaller de Kompis. Mens Raymond er i gang med å skape Kompis, har han allerede en annen reisedrøm bærende i magen. Han ønsker å krysse Atlanteren over til Karibien, men et stort aber – han har aldri seilt før og han har ingen båt.

Men som Christoffer Columbus tok sjanser, realiserte Raymond også sine drømmer til virkelighet. Selv om målene var helt ulike, den ene for å oppdage India, den andre bare for å ”ha gjort det”, kreves det mot for å ”bare gjøre det”. Det ble ære og berømmelse for Columbus å treffe på ”India”, og for Raymonds ble det en bragd i seg selv å seile til de vestindiske øyer.
Raymond sier selv at han var vant til sjølivet og båt, men bare med små motorbåter som han selv kunne dra ut på fisketurer med. Men han bestemte seg for å selge sin egen leilighet, og med pant i foreldrenes bolig kjøpte han og kameraten Espen en 48 fot seilbåt. Det er fint å ha litt ”crazy” foreldre med på ens egne påfunn.

Etter 5-dagers privatundervisning med seiling i Oslofjorden, en seiltur ned til Skagen i Danmark og en seiltur til Hardangerfjorden for å teste ut den kjøpte båten, så var de klare for den store reisen. Henning som Raymond drev det første firmaet med, ble også med på turen. De var alle tre veldig uerfarne seilere. Skulle dette gå bra?

Seilturen over Atlanteren gikk veldig fint. De tok det rolig og seilte rundt på de Karibiske øyene. Etter flere måneder i paradis så kunne turen ha tatt en brå slutt. Lanterna hadde gått i masten og Raymond heiste opp Espen for å skifte lyspære. De oppdaget da at både forstag og akterstag var på vei til å slite seg løs. Hadde de ikke oppdaget dette så hadde masten brukket. Flaks? De befant seg da på den Dominikanske Republikk, som ikke er kjent for et stort seilmiljø. Løsningen ble å kjøre med motor til Fort Lauderdale i USA for å få reparert båten. De var jo på tur noen ukers forsinkelse spilte ingen rolle. Reiselystne som gutta var, tok de seg en ekstra tur opp til New York siden de først var på den siden. Turen fra Karibien, seiling i medvind og hjelp av Golf-strømmen, gikk det som en drøm. Selv om turen fra Nord-Amerika over til Scotland var kortere enn fra Tenerife til Barbados, så føltes den lengre. Uvær, storm, 12 meter høye bølger og tåke så tett at de ikke kunne se sine egne seil, fikk en mer dramatisk tur som kunne ha endt katastrofalt. Denne gangen kan man si at det var flaks at det var på hjemveien stormen kom, nå som de var blitt habile seilere. Det endte godt.

Men så var det Rebecca da. Sin utkårede Rebecca traff han på en fest rett før han solgte Kompis som Stian hadde drevet alene mens han var ute på seile-eventyret. Rebecca og han ble raskt kjærester, og nye reisedrømmer ble skapt. Raymond hadde fortalt Rebecca at han ønsket å dra til Brasil, og som nyforelsket svarte Rebecca – ja selvfølgelig, da han spurte henne om hun ville være med. Målrettet som vanlig, tok da Raymond og kjøpte billetter til Brasil – med retur 6 mnd etterpå. At han virkelig gjorde det, kom uventet på Rebecca, for de fleste ligger det bare i munnen. Med friskt mot gikk hun til sjefen sin og søkte om å få permisjon fra jobben. Det fikk hun ikke, så hun sa opp jobben sin istedet. Noe hun ikke har angret på siden.

De fikk oppleve et halvt år i Brasil i en fiskerlandsby som heter Pipa, sør for Natal. De leide et hus, hvor apekatter hadde fritt adgang. Raymond fikk satt opp radio linker med internett tilgang og han var klar til å jobbe. Rebecca var da ”husmor” i et halvt år og trivdes med det.

Da de kom tilbake til Oslo, opplevde de to somre hvor gradestokken ikke gikk over 25 grader. Da bestemte de seg for å flytte til et sted hvor solen ville dominere. Rebecca måtte jo også ha en jobb, og en av mulighetene var å starte et gjestehus. Først drømte de om Italia og Toscana. De reiste dit for å se, men boligprisene var uoppnåelige. Så kjørte de videre mot Frankrike, Spania og Portugal for å kikke. På veien fant de flere Skandinavere som allerede hadde oppfylt sin drøm om å starte gjestehus. Felles for de alle, var at ingen hadde angret på sitt valg å leve ut drømmen. Det var da de bestemte seg. Det var bare å hoppe i det.
Rebecca reiste til Malaga fordi byen oppfylte deres to største kriterier for å starte et vertshus. Stedet skulle ligge i Europa innenfor samme tidssone som Oslo, og stedet skulle ligge mindre enn én time fra en hovedflyplass. Rebecca ble boende i Álora i 3-4 måneder for å lete etter en passende eiendom, før Raymond kom ned. På en fest, hvor andre vertshuseiere var gjester, var det en person som visste om et sted som var til salgs. Det viste seg at Rebecca hadde vært der før, men nå hadde de satt ned prisen. Salget ble gjort og husene renovert.

To av de fire husene på tomten er nå gjestehus og Raymond har nå slått seg til ro som olivenbonde med sine 400 oliventrær, salg av egenprodusert olivenolje, et fantastisk utekontor og ikke minst ei fantastisk kone som tar seg av gjestehusene. Raymond skuer fornøyd over sine risker han har tatt gjennom livet.

Det er lov å drømme, og han kan bekrefte at det er fint å ta sjanser! Ta sjansen på drømmen.