Teba og den ville kløften Tajo del Molino

Første gang jeg så Teba var fra toget på strekningen Antequera – Ronda. Jeg kom tilfeldigvis til å kikke opp til venstre og der så jeg en by som lå og balanserte mellom to klippetopper. Interessant så det ut, og derfor måtte jeg opp og se på den.

Byen har også en pussig historie fordi den i 1330 under La Reconquista (den kristne gjenerobringen av Spania fra maurerne), mens Alfonso den XIs tropper besatte Teba for å kaste ut maurerne, fikk uventet hjelp av en passerende gruppe skotsk korsfarere som var på vei til det hellige land. Korsfarerne ble ledet av Sir James Douglas, også kjent som Black Douglas – ”black” fordi han var en brutal, blodtørstig og fandenivoldsk fyr. Disse skotske korsfarerne kastet seg inn i kampen om å befri Teba. Med seg hadde Douglas hjertet til sin tidligere nå avdøde herre, den skotske kongen Robert Bruce i en liten sølvbeholder. Da Robert Bruce døde i 1329 uttrykte han ønsket om å få hjertet begravet i Den hellige gravens kirke i Jerusalem, og han overlot dette oppdraget til Black Douglas. Derfor var hjertet med på korstoget. I kampens hete ved Teba kastet Douglas hjertet midt på slagmarken. Det hjalp likevel ikke mye fordi Douglas ble drept under slaget og maurerne i Teba holdt stand, ja – de satt i byen helt til 1389.  I dag kan man se en minneplate for Sir Douglas på Tebas sentrale plass, nå kalt Plaza de Douglas.

Når man kommer fra Málaga, kjører man først i vestlig retning mot Cártama og deretter langs A 357 mot Campillos. Før man når Campillos går en vei på venstre side mot Teba.  Den skal man likevel ikke ta, men vente et par km til man kommer til vei MA 5404 som også går av mot venstre mot Teba. Når man skal velge denne veien, er det fordi man dermed kommer rett forbi kløften Tajo del Molino som man kan kaste et blikk inn i fra bilen. Når man har gjort det, vil man bare glede seg helt vilt for å sette tennene i denne naturperlen etter at man har sett byen.

Og oppmuntret på den måten og med skjerpede sanser kjører vi inn i byen og parkerer der det nå kan la seg gjøre. På internett har vi funnet en byvandring på 4-5 km, og den har vi printet ut. Med den for hånden kaster vi oss ut i en rundtur i denne interessante byen med 4.000 innbyggere. Ruten tar oss videre til diverse utsiktspunkter, forbi Plaza de Douglas med minnesmerket over korsridderen og ned langs den hyggelige hovedgaten Calle San Francisco. Idet vi går inn i hovedgaten fanges oppmerksomheten av et skilt med ”menú del día” til 8 € i en liten restaurant med navnet San Francisco. Her spiser vi middagsmat etter rundturen i byen, og det kan anbefales i all sin enkelthet. Full valuta for pengene.

Med godt humør vandrer vi rundt i byen som har mange hyggelige gater og i det hele tatt er ”nice”. På et tidspunkt tar ruten opp til borgen Castillo de la Estrella som er den største i Málaga-provinsen. Den ligger og troner på en topp over byen og dekker et stort område. Borgen hadde en dobbeltmur, men i dag er det mest ruiner tilbake. Utsikten oppe fra borgen mod sør er helt enestående. Herfra kan man se utover Guadaltebas (elven i Tebas) løp og ut mot ”sjøene” (embalses) nord for El Chorro. Det er et betagende syn som man må unne seg. Man må sette av et par timer til denne besiktigelse av Teba med borgen og så kan man deretter glede seg over et velfortjent måltid på San Francisco. Se og last ned ruten for byvandringen på www.elsebyskov.com under ”hikes”.

Og nå skal kløften besøkes! Vi kjører derfor ned igjen på MA 5404 og dreier ned til høyre akkurat når vi har passert kløften. Her er det et par skilter om geologiske interessante forhold, og her kan man parkere.

VI går nå inn i kløften under en bro over veien idet vi følger elven Rio La Venta som renner i bunnen. Plutselig er vi omgitt av loddrette klippesider på begge sider. Vi møter et par klatrere som i dag skal ut og henge i en loddrett klippevegg. Vi så dem senere henge der oppe og kunne ikke unnlate å grøsse. Men vi vil faktisk bare gå gjennom kløften som er ca. 1,6 km lang og så gå tilbake igjen for ikke å komme i uføre. Det er en god idé å ta med staver, for bunnen i kløften kan bestå av leire og vann. Flott og betagende er det, ja det er helt spesielt å stå der nede i bunnen og kikke opp. Flere store fugler holder til der, så der er nok å se på.

Og ja, jeg vil anbefale at man bare går inn gjennom kløften, og når man kom ut i den andre enden, skal man bare snu og gå tilbake til bilen uten omveier opp langs sidene på kløften. Når dette frarådes på det kraftigste, er det fordi jeg snakker av erfaring. Vi gikk nemlig en gang opp på kløftens høyre side, kunne ikke finne en sti og mistet orienteringen. Underlaget der oppe er åpne klippestykker med dype revner imellom, og det er det vanskeligste terrenget jeg noensinne har gått (eller krabbet) i. Huff og huff…Erik (som ellers er en stifinner) mistet ”el norte”, gled i en klippespalte og brakk armen. Med nød og neppe fikk han kjempet seg tilbake på veien, og derfra kjørte vi ham til sykehuset. Alt det andre endte godt!

Man bør derfor holde seg i bunnen av kløften og begrense seg til å besiktige ruinene av møllen (molino – som har gitt kløften sitt navn) som ligger der nede, samt naturen, selvfølgelig.

Men dermed er det ikke slutt på kløftens herligheter, for det ligger nemlig en kjempestor hule halvt oppe på sidene av kløften, og den kan man komme opp i! For å komme opp (eller rettere sagt ned) i hulen må man gå tilbake til bilen og derfra gå opp langs stikkveien til 5404. Nå ser man en sti som fører opp til kløftens høyre (østlige) kant. Det er en fin sti som ender et stykke oppe på kanten i et stort stillas der en trapp fører nedover.  Vi tar denne trappen, og ved enden er det en åpen gitterport som fører inn i en kjempestor hule. Vi er jo nysgjerrige folk, så vi må inn dit. Det er temmelig mørkt, men vi kan se lys i den andre enden – hulen går rett og slett gjennom hele kløftens østlige klippeside. Så bevæpnet med lyset fra Iphone´en klarer vi å traversere hulen, et par ganger må vi ne på rumpa. Etter en stund står vi ved inngangen til hulen fra siden på kløften. Det er en stor åpning og vi tenker at her må det ha bodd steinaldermennesker, for en mer prektig og primitiv bolig må man lete lenge etter. Foran hulen er det et slags platå som sikkert har fungert som terrasse. Vi våger oss forsiktig ut til kanten for å kikke ned i kløften her ovenfra. Huff og huff som vi grøsser.  Vi kunne ikke ordentlig få øye på en sti som gikk opp til hulen fra bunnen av kløften, men en slik må det ha vært. Dette hulebesøket er svært spennende så det må man ikke glemme når man besøker Teba som herved utropes til en femstjerners severdighet.