500 år siden kong Ferdinand IIs død – Los Reyes Católicos la grunnen for den spanske gullalderen

Få – om noen – har satt sterkere preg på spansk historie enn kongeparet Ferdinand II av Aragon (1452–1516)og dronning Isabel I av Castilla (1451 – 1504). De to fullførte gjenerobringen av Den iberiske halvøya fra maurerne, la grunnlaget for samlingen av Spania, sendte Christofer Columbus til Amerika og gjorde at Spania ble samtidens ubestridte europeiske stormakt i mer enn 100 år. Blant annet. 

Historien om hvordan Ferdinand og Isabel ble mann og kone er skildret like romantisk som kiosklitteraturens kjærlighetshistorier: De møttes en oktober-formiddag i 1469 ute på den kastiljanske høysletta. Fra hvert sitt hold kom de to gruppene ridende mot hverandre til det hemmelige møtet. I den ene gruppen var den 17 år gamle Ferdinand, forkledd som en handelsreisende, i den andre hans tremenningen, Isabel, på 18 år. Hun hadde i hemmelighet rømt fra halvbroren kong Enriques hoff. Aldri tidligere hadde de to ungdommene møtt hverandre. 

Raskt giftemål

Ifølge samtidige kilder var Isabel lang og slank, hadde blå øyne og blondt, langt hår, – en virkelig skjønnhet. Ferdinand var mørkhåret og hadde brune øyne. Deres første møte varte i to timer, men allerede fire dager senere forlovet de seg. De ble viet i hu og hast av erkebiskopen i Toledo dagen etter.

På denne tiden var ekteskap en helt vanlig måte å skape allianser mellom land og kongehus. Når Isabel og Ferdinand måtte giftes på denne måten, var det for å unngå at noen skulle klare å stanse ekteskapet mellom de to som var arvinger til hver sin stormakt på Den iberiske halvøya, Castilla og Aragon.

Et sterkt par

Kanskje var de virkelig forelsket, Isabel og Ferdinand. Et sterkt kongepar ble de uansett. I den samtidige, kongelige propagandaen ble de to framstilt som to kropper med én felles sjel. Senere forskning har konkludert med at Isabel var betydelig mer begavet enn ektemannen Ferdinand. Men det han måtte mangle intellektuelt, tok Ferdinand igjen ved å være en god militær strateg som kunne sette ut i livet det Isabel ønsket seg. Og ønsker hadde den fromme dronningen nok av.

I 1474 overtok Isabel makten i mektige Castilla etter halvbroren Enrique. Etter å ha brukt fem år på å nedkjempe den portugisiske kongen som også var ute etter Isabels kongedømme, arvet Ferdinand kongetittelen i Aragon. Dermed ble de to spanske rikene på Den iberiske halvøya for første gang samlet i en personalunion og et dobbeltmonarki i 1479. Grunnlaget for dannelsen av staten Spania der Ferdinand og Isabel styrte i fellesskap, var blitt virkelighet.

Lov og orden

På nært hold hadde Isabel opplevd lovløsheten og vanstyret til halvbroren Enrique. Nå var hun selv dronning, og nå skulle det rydde opp. Først opprettet hun offentlige politistyrker over stor deler av Spania som ble finansiert gjennom skatter. Så ryddet hun opp i statsfinansene og innførte kongelig monopol på myntproduksjonen. Dessuten kom et nytt og omfattende lovverk på plass, samtidig som adelens makt ble begrenset.

Like heldig var ikke Isabel og Ferdinand når det gjaldt Den spanske inkvisisjonen (grunnlagt 1478) – en slags katolsk domstol – som de stod i bresjen for. Gjennom storstilt forfølging, tvangskonvertering, forvisning, grusom tortur og drap av jøder, maurere (muslimene) og andre ikke-rettroende, skulle Spania samles både kulturelt og religiøst. Historikere mener dødstallene kan ligge mellom 2.000 og 30.000.

Inkvisisjonen ble benyttet for å svekke opposisjonen i Spania, og kanskje lå det også økonomiske motiver bak, for beslagleggelsen av jødenes eiendommer sikret store inntekter for den nye staten. 

1492 – det endelige oppgjøret

I hundreårene før Isabel og Ferdinands samlet Spania, hadde reconquista´en – den kristne gjenerobringen av Den iberiske halvøya – spist bit for bit av det mauriske storriket Al-Andaluz. Nå hadde Los Reyes Católicos bestemt seg for å ta det endelige oppgjøret og sikre seg den siste godbiten, emiratet Granada.

Krigen om Granada startet allerede i 1482; i tur og orden falt Ronda i 1485, Loja i 1486, Málaga i 1487… Til slutt sto bare Granada igjen, og etter nesten ett års beleiring overga emiren Boabdil seg 2. januar 1492. Granada ble nå lagt under det  spanske kongedømmet til Ferdinand og Isabel.

Det er liten tvil om at Granada fikk en helt spesiell plass i Ferdinand og Isabels hjerter. Toledo var på den tiden hovedstaden i Spania, og byen var pekt ut til å bli kongeparets siste hvilested på jorden. Isteden hviler begge de kongelige i dag i  gravkapellet i tilknytning til katedralen i Granada. Slik kunne Los Reyes Católicos til evig tid symbolisere den endelige kristne seieren over maurerne og muslimene i Spania.

Sjøveien vestover

Kanskje var det rein og skjær flaks at det ble Ferdinand og Isabel som til slutt ga Christofer Columbus økonomisk støtte til å gjennomføre sin dristige seilas vestover over Atlanterhavet, for oppdageren hadde tidligere vært ved både det portugisiske, spanske og engelsk hoffet og mast om penger. Han hadde fått nei alle steder.

Men tre måneder etter erobringen av Granada vendte plutselig Isabel tommelen opp for Columbus. Mindre enn et halvt år senere heiste Columbus seilene og la kursen vestover med sine tre små skip. Selve turen over Atlanterhavet, fra Kanariøyene til  Bahamas-øyene tok 33 dager. 12. oktober 1492 kunne Columbus for første gang trå på amerikansk jord, og siden den gang har datoen alltid vært feiret som ”Spanskhetens dag” i både Spania og Latin-Amerika.

Spania hadde sikret seg store rikdommer fra de nye koloniene i vest. Nå tok landet steget inn i gullalderen med stadige nye oppdagelser og erobringer for det spanske verdensriket og i en tidsalder med sterk spansk kolonialisering. Spania var i ferd med å bli verdens første supermakt.

Takket være nettopp kong Ferdinand og dronning Isabel – Los Reyes Católicos.

Kilder: Stor Norske Leksikon, Wikipedia, Thomas Gustafsson: ”Spanien”.