”Byen har 18 innbyggere,” informerer kafeens meddelsomme innehaver. Han holder på å brygge en gedigen café con leche som skal varme undertegnede i den euforisk luftgivende, men kjølige fjelluften og gi fornyet plass til fokus på omgivelsene.
Vi har akkurat forlatt provinsen León, har kjørt opp i fjellene i Sierra de Ancares og inn i provinsen Lugo i Galicia, den så mytiske landsdelen på toppen av Portugal.
Vi befinner oss nå i den ytterst spesielle landsbyen O Cebreiro som ligger ved fjellpasset der det snart begynner å gå nedover og mot vest. Vi har kjørt parallelt med pilegrimsruten, den franske varianten, selv om det fortsatt er uavklart om vårt mål som de mange pilegrimenes er Santiago de Compostela, fordi vi disse dagene er vandrere i fjelluften og på søken etter spor av en befolkningsgruppe som fantes her før apostelen Jakob.
”Her er det tåket minst ni av ti dager,” svarer samme kaffebrygger på vårt uuttalte spørsmål om den tette tåkebanken som omgir det lille samfunnet. Han må få spørsmålet mange ganger. Kanskje fra briter som kommer forbi for å oppleve den kulden som i forbindelse med den spanske uavhengighetskrigen på begynnelsen av 1800-tallet tok livet av flere hundre av deres landsmenn her i det sørlige, men akk så barske klimaet.
Kalkstein og tak av skifer er grunnelementene i kafeen som det er i flere av byens bygninger. Det gjelder også den nåværende kirken hvis førromanske forgjenger dronning Isabella, den ene av de katolske monarkene, besøkte på grunn av et mirakel der Gud skulle ha gjort brød om til kjøtt og vin til blod for å sette en skrekk i livet på en ikke altfor troende prest. Slik var O Cebreiro sikret en plass i historieboka. Plassen har den også på grunn av de andre bygningene, de litt eldre og ovale eller runde steinhusene med langhåret stråtak som kaldes pallozas. I én av husene i O Cebreiros er det innredet et etnografisk museum der man kan komme tettere på kelterne.
Fra fordums tider
Pallozas er gjenoppførte, men håndgripelige vitnesbyrd om et samfunn før romerne, fordi denne bygningsformen stammer fra keltere som vi her finner de første sporene etter.
Keltere forbindes jo oftest med Skottland, Irland, Wales og Frankrike – og forøvrig bodde også Asterix og flere av tegneseriefigurene som jo var gallere, i pallozas.
Men kelterne har altså i like høy grad satt sitt preg på det nordvestlige Spania, særlig Galicia.
Ifølge gamle greske historieskrivere som Herodot og Plinius den eldre, bodde det en rekke stammer i områdene som hadde en beslektet kultur, tilsynelatende keltisk. Selv den spanske regionens navn later til å ha forbindelse med kelterne fordi det har røtter i det latinske gallaecia som er forbundet med navnet på én av de først kjente keltiske stammene om hvem det for øvrig heter at de bodde ’på den andre side av elven Duero’, på latin Gallaeci eller Callaeci.
Til Sentral-Europa
Vi skruer tiden enda et stykke tilbake, til omkring årene 900 til 700 f.Kr. Det er på den tiden at vi finner kelterne som et folkeslag i det som i dag er Øst-Frankrike, Sør-Tyskland og Østerrike. De oppretter de første egentlige bystatene nord for Alpene. De har en egenartet kultur, de framstiller kunst som smykker i gull og bronse, de tilvirker våpen, statuer og brukskunst, ofte rikt på ornamenter med geometriske mønstre, fantasifulle dyr eller uttrykksfulle ansikter.
Nyere forskning, bl.a. foretatt av italieneren Francesco Benozzo, peker likevel på at den keltiske sivilisasjonen slett ikke sprer seg fra Sentral-Europa, men nettopp fra Galicia. Han begrunner sin påstand med at de mange steinkonstruksjonene (dolmen) av keltisk opprinnelse ved den spanske atlanterhavskysten er langt eldre enn dem man finner på De britiske øyer.
Men hvis vi holder oss til den mere gjengse teori, spres kulturen fra Sentral-Europa til store deler av den kjente verden i forbindelse med folkevandringer og alminnelig påvirkning, altså en tidlig form for globalisering. Men også i forbindelse invasjoner, og de har senere også sammenstøt med blant andre romerne.
Kelterne finner også veien til Den iberiske halvøy. Her bor på forhånd det opprinnelige folket, det vi kjenner som ibererne. De oppholder seg for det meste i de sørlige og østlige områdene der de allerede har hatt besøk av fønikerne, og nå er det altså kelterne som banker på døren ved Pyreneene. På et tidspunkt i historien støter de to folkeslagene sammen, ett eller annet sted på halvøya.
Hva skjer så? Det nøyaktige finnes et sted i den galiciske tåka.
Keltere og castros
Det antas at de kriger mot hverandre et ukjent antall år for deretter å omgås mer fredelig. Etter hvert utviskes begge folkeslagenes karakteristika, og det oppstår et tredje folkeslag, det vi kjenner som keltibererne og hvis språk kalles kelteriberisk.
Her trives et sammentømret samfunn med byer i stil med dem som kelterne grunnla i sine antatte hjemmeområder. De kalte dem ”oppida”, mens de her og med tiden har kommet til å hete ”castros”.
Det finnes flere ruiner av dem i Galicia, også i Asturias, i provinsen León og i det nordlige Portugal.
Et avsluttet kapittel
Et par århundrer f.Kr. ankommer som kjent romerne. Det endrer det kjente verdensbildet, inkludert det i Nord-Spania.
Det er slutt med kelterne, med ibererne og med kelteribererne, og det settes snart et punktum for deres språk. De siste galiciere som snakket keltisk skal ha levd på 1400-tallet, mens det eneste spanske språket som har unngått de latinske, lingvistiske fangarmer, er baskisk.
Her i O Cebreiro har kafeinnehaverens nærmeste forfedre hatt svært lite til felles med kelterne og deres kultur.
”Neppe,” svarer han på vårt denne gangen uttalte spørsmål.
Dagens keltiske Galicia
Denne forsvunne forbindelse ønsker mange galiciere å gjenfinne. De har i flere år, offisielt siden gjeninnføringen av demokratiet fordi den slags igjen ble lovlig, arbeidet med å rehabilitere den sparsomme, gjenblitte keltiske kulturarven.
Det er den samme søkingen etter en egen identitet som sees i de mer støyende regionene som Catalonia og Baskerland. Også galicierne betegnes i den spanske grunnloven som en ’historisk nasjonalitet’. Men de er rolige gemytter, noe de kanskje har i genene fra kelterne, og de har en annerledes og fredelig holdning til tingene. Her handler det mer om kultur enn om politikk som normalt begrenses til det galiciske anno 2015, noe som er forfriskende i den ellers alltid så heseblesende debatten om regionenes selvstendighet eller, om man vil, mangel på samme.
Kunsthåndverk og smykker med keltiske symboler framstilles av iherdige folk, og keltisk musikk fra Galicia, ofte spilt på sekkepipe, vinner innpass også utenfor Spania.
”Dere må til Santiago for å finne sekkepiper,” sier kafémannen.
Nyere sekkepipeforskning setter imidlertid spørsmålstegn ved om disse blåseinstrumentene har keltiske røtter, hvilket man ellers i mange år har ment. Uansett hva sannheten måtte være, dirigerer hans ord oss likevel over det tåkete og vindfulle fjellpasset ved Alto de San Roque i drøyt 1.200 meters høyde og i retning Santiago de Compostela der man alltid kan høre sekkepipene hive etter pusten og i det minste minne om Galicias keltiske røtter.
Av Jette Christiansen
