El acueducto de San Telmo er Málagas lengste monument, ja det er intet mindre enn 11 km langt. Akvedukten ble bygget i 1780-årene for å dekke byens store mangel på drikkevann. Det Norske Magasinets utsendte har dratt i felten for å finne restene av dette 230 år gamle monumentet (nå erklært ”bien de interés cultural”) og fannt en masse fine broer og besøkte hittil ukjente deler av byen. Og som bonus dukket en ny spennende vandrerute opp i den sørligste delen av Montes de Málaga, samt et imponerende vannfall og en vill slukt. Det er kule påfunn som venter bak og i Malaga.
På slutten av 1700-tallet var Málaga en by i vekst, og den gamle vannforsyningen kunne ikke holde tritt med byens voksende innbyggertall. Derfor måtte det gjøres noe, og det var Málagas biskop José Molina Lario som både satte i gang og finansierte byggingen som på det tidspunktet var Spanias største hydrotekniske ingeniørarbeid. Topografien nord for Málaga er nokså komplisert, så det måtte intet mindre enn 30 broer til for at vannet kunne komme inn til byens sentrum. Vannet ble ”tappet” fra elven Guadalmedina ca. 300 moh., så på den måten kunne det få et pent fall på sin vei inn mot byen. Inne i sentrum kunne man tappe vannet fra minst fem fine ”fuentes”, de fleste av dem finnes fortsatt.
Hvis man vil se stedet der akvedukten starter, må man kjøre nordover på motorveien mot Antequera (A 45) og deretter kjøre av ved viadukt nr. 4 der man kan komme under motorveien ved km 138,5. Deretter blir det vanskelig, men etter litt roting rundt fant vi veien ”Toma del agua” og der nede under motorveibroen kunne vi se en kanal som ledet vann fra Guadalmedina inn i akvedukten. Jeg var glad for at vi fant stedet, men det er ikke det mest interessante stedet. Det er mer interessant lenger nede i løpet, så mitt forslag er at man drar inn mot Ciudad Jardin der en fin rute tar deg forbi fire broer før akvedukten når byen. Man kjører av ved avkjørsel 242 på motorveien E 15 (den som går rundt Málaga) mot Ciudad Jardin og parkerer ved plassen som ligger ved starten av Avenida de Juan Grande. Her starter en fin liten vandretur (rundtur) på ca. 7 km som til sist fører oss forbi fire av akveduktens broer.
På plassen ligger det en restaurant, og her starter vi med å gå opp langs veien Camino de Casabermeja som er den gamle veien til Casabermeja før motorveien kom. Vi går oppover og krysser motorveien på en bro. Deretter passerer vi Hacienda Nadales og sykehuset San Juan de Dios. Rette etter ser vi et skilt som peker inn til høyre der det står: Sendero Picapedreros – Boticario 650 m. Her går vi inn og etter en stund passerer vi to gamle møller: los molinos de San Telmo. Litt lenger opp på veien forteller et skilt og en portal at vi nå trenger inn i naturparken Montes de Málaga. Vi befinner oss ved naturparkens sørligste punkt, og en herlig bred grusvei leder inn i parken. Biler er bannlyst her, men en masse syklister fyker opp og ned, for det er en svært yndet rute for mountainbikers. Etter et par hundre meter går en sti skrått ned til høyre, og den skal vi ta senere. Nå fortsetter vi bare og litt etter tar en ny sti av rett ut til høyre og som fører vandrerne bort fra sykkelveien og til kanten av en svært bratt skrent. Det er bekken Don Ventura som er ansvarlig for denne ”utgravingen” og vilt er det. Et sted er det satt opp ferske blomster og et brev forteller om verdens beste ”abuela” (bestemor) som er elsket og savnet. Kan det kanskje bety at hun falt utenfor kanten her og dermed mistet livet? Tja, skrenten er bratt og dyp nok til det. Huff, huff. Etter denne påminnelsen om å vise forsiktighet fortsetter vi langs stien inntil den igjen kommer tilbake til den brede grusveien. Nå fortsetter vi ufortrødent oppover. På et tidspunkt tar en sti av mot høyre, og den ser interessant ut, så den tar vi. Den går rett til ruinene av en vingård som het Lagar de Picapedreros. Ruinene avslører at det var snakk om en stor vingård fra den gang man på disse fjellskråningene dyrket massevis av vin, helt til den fryktede vinlusen tok livet av alle stokkene. Vindyrking måtte oppgis, og det var sikkert bra nok for man hadde jo ryddet skogen for å sette vinstokkene, og det hadde gitt anledning til voldsomme oversvømmelser i Málagas sentrum, fordi vinstokkene ikke på samme måte som de gamle furutrærne kunne holde på regnvannet. Da vineventyret endte, begynte man derfor å plante på nytt ”los montes” med furutrær, og det satte heldigvis en stopper for oversvømmelsene.
Vingården ligger svært flott på en liten tunge mellom to slukter – ja det må ha vært et herlig sted den gang med en vakker utsikt ned mot Málaga. Vi fortsetter opp forbi ruinen langs en sti og nå ser vi på høyre hånd at slukten Don Ventura har gått helt amok med loddrette, dype sider og at den ender et par hundre meter lenger nede i en vill sirkelbunn med et vannfall. Den lystige stifinneren Erik kunne ikke dy seg for – på tross av sine 70 år og kunstige kne – å våge seg ut for å balansere på kanten av det 70 m høye og loddrette fallet. Nok så freidig stod han der og hånet tyngdekraften. Han hadde nok vært syk fra skolen den dagen de lærte om Newtons 2. lov. Huff, og huff. Jeg hadde ikke nerver til å kikke på dette og gikk pent tilbake langs stien, mens Erik kravlet opp langs et uhyggelig vannløp. Nå går det ham som med bestemor, tenkte jeg, men nei, han stod nokså frisk og freidig oppe på sykkelveien da jeg endelig hadde fått kjempet meg opp dit. Vi hadde stor lyst til å fortsette opp langs grusveien mot bygningen El Boticario (der man nå holder på å sette opp et ”Centro de información de Los Montes de Málaga”), men nå skulle vi rett ned i slukten med vannfallet før vi skulle finne akveduktene, så derfor vi måtte vende om.
Et par hundre meter før vi når tilbake til inngangen til naturparken, går en rett bred sti nedover til venstre – vi så den på starten av turen. Den fører ned i bunnen av Don Ventura, og der nede dreier vi til venstre for å komme inn til vannfallet og den ville bunnen. Det er ikke mer enn 400 – 500 m inn dit, så denne avstikkeren er et must. Stien er litt ”vrien”, men etter en liten stund kan vi ikke komme lengere. Det er et fascinerende sted – ja jeg har aldri sett noe lignende, for det er loddrette klippesider nesten hele veien rundt. I dag er det ikke noe vann i vannfallet, men i regntiden er det faktisk et attraktivt utfluktsmål fordi det er så vilt og dramatisk der vannet velter ned over klippene. Vannfallet heter El Salto de Picapedrero og er altså ”oppkalt” etter vingården som ligger rett ovenfor.
Vi går ut av slukten igjen og følger nå en sti på venstre hånd som starter der vi kom ned til bunnen. Denne svært fine stien fører rett til San Telmo-broene, nemlig Puente de Arroyo Hondo (broen over den dype bekken, alias Don Ventura). Det er en fin bro og vi ser nå at det ikke lenger er særlig mye vann i kanalen. Hvis kanalen var tørr, kunne man fint gå over til den andre siden av den, men vi dropper det og fortsetter langs stien som etter en stund avslører steder der man kan se ned i San Telmo-kanalen, og akkurat her er det vann. Nå dukker det opp nok en liten bro (puente 52), men her er det vann så jeg kravler ned i den lille slukt og opp på den andre side. Erik derimot, balanserer på kanten av akvedukten og kommer over i fin, men farlig stil. Stien fortsetter nå ovenfor en mur inn til sykehuset San Juan de Dios og beveger seg mot motorveien. Vi følger akvedukten som nå går under jorden, og snart kommer vi ut på et tomt jordstykke. Her holder vi oss oppe på den høyeste stien og kommer så til to nye broer, først Puente del Sastre og deretter Puente de Leoncillo. Bortenfor Puente del Sastre er det lagt en bred betongplate som betyr at man kan gå over broen. Det gjør vi og kommer dermed bort til Puente de Leoncillo som er helt tørr og som man derfor kan gå i. Men nå stoppes hele herligheten av motorveien, og verken vi eller vannet kan komme lenger. Vi går tilbake over de to broene og følger nå en sementvei som går ned under motorveien og ender borte ved et rekkverk. Vi kravler over rekkverket og går ned langs Calle Benito Menni som fører oss rett ned til bilen.
Nå må vi ned i byen og finner flere broer. Den lengste og flotteste broen heter Puente de los 11 Ojos (broen med 11 buene eller ”øynene”), og den er 170 m lang. Den er nyrestaurert og svært flott fordi den svinger seg bortover dalen skapt av bekken Quintana. Den ligger overfor gaten Sancho Miranda i Ciudad Jardin, så det kan man fortelle GPS´en.
Herfra kaster vi oss ut i en vill brojakt til fots fra Ciudad Jardin gjennom området Mangas Verdes, forbi den historiske kirkegården San Miguel og inn til sentrum. Det lyktes oss å finne El Puente de Melero og El Puente de Aceitero i området Mangas Verdes. Mangas Verdes er et svært interessant og opprinnelig område der helt alminnelige mennesker bor. Kvarteret ligger på begge sider av en bratt dal. Det er visst fra før det var noe som het byplanlegging. Puente de Aceitero ligger på kanten til Mangas Verdes og er den siste broen, før vannet av seg selv kan renn ned til byen. Og nå starter tappestedene eller ”los fuentes”. Vi fant den vakre Fuente de Olletas i Olletas-kvarteret og Fuente de Los Capuchinos på Alameda de Capuchinos. Nå nærmet vi oss sentrum der man kan finne El Fuente de los Cristos på Calle Los Cristos. Den siste ”fuente” skulle etter sigende ligge på Plaza de la Merced i sentrum, men den fant vi ikke. Hva vi derimot fant i Málaga sentrum var massevis av steder der de solgte is. Og det trengte vi i den grad etter denne akvedukt- og brojakten, og beriket av natur, kultur, byliv og is kunne vi enda en gang fryde oss over livet i Syden.
Les mer om San Telmo på: Wikipedia og se hele ruten ved å Google: Recorrido de San Telmo, Málaga. Og se et kart over vår vandrerute i Montes de Málaga på www.elsebyskov.com under Hikes.
