… og skal en norsk klippfiskimportør ha æren for sprengningen av unionen med Sverige i 1905 ?
Nysgjerrigheten ble vakt hos forsamlingen under kåseriet i Norsk Forening i Nerja tidligere i år. Professor Knut Aukrust og Dorte Skulstad trakk opp de lange perspektiver i samarbeidet mellom Norge og Spania. Historien om den unge, vakre prinsesse Kristina, datter av kong Håkon Håkonsson, som giftet seg med spanskekongens bror i år 1258, er etter hvert godt kjent av de fleste. Mindre kjent er nordmenns innsats i industrialiseringen av Nord-Spania fra ca. 1850 og fremover.
Guggenheim-museet
Men først til spørsmålene – Guggenheim-museet ligger faktisk på tomta som tidligere var eid av det store norske trelastselskapet «La Compañia de Maderas», Bilbao. Selskapet hadde 12 anlegg over hele Spania og importerte og produserte trelast til alle type formål. Anlegget i Bilbao ble snart et landemerke med sin 30 meter høye pipe og et bygg i upusset teglstein med ornamenter i hvit keramikk. På folkemunne fikk anlegget navnet «La fàbrica-catedral», og «pipen er vår minaret» het det. Etter at driften i Bilbao ble lagt ned i 1975 og byfornyelser sto for døren, var det kulturverninteresserte innbyggere som ville ta vare på den flotte teglsteinsbygningen og skape et industriminne. Men turismen var på fremmarsj, og i konkurranse med det spektakulære kunstmuseum Guggenheim – i dag en av landets fremste turistmagneter – var slaget tapt.
Unionen med Sverige
Med en viss grad av sannhet kan det sies at lobbyvirksomheten for redusert toll på norsk klippfisk i 1882, der en importør og honorær konsul i Bilbao sto svært aktivt på, var kanskje det første steg på veien til oppløsning av unionen. Konsulen var opprinnelig fra Bergen og het Eilert Lund. I Spania gikk han under navnet Hilario Lund, og på grunn av sine republikanske ideer fikk han i 1886 «avskjed på grått papir» av den svenske utenriksministeren. Dette ga støtet til den kjente «konsulatsaken» som 19 år senere igjen førte til oppløsningen av unionen.
«Spania og vi»
Men kåseriet, basert på kåsørenes bok «Spania og vi. Nordmenn før oss», spenner vidt, og gir oss flere godbiter. Vi får innsyn i hvordan skipsforbindelser ble bygget opp, forbindelser som eksisterer den dag i dag. Gode og regulære skipsforbindelser ga igjen grunnlaget for handel. Klippfisk og trelast ble tidlig store eksportvarer, og tremasse, karbid og øl fulgte i kjølvannet. Og viktigst av alt, eksporten la grunnlaget for en raskt økende import. Appelsiner var tidligere ansett som luksus og en sjeldenhet. Gjennom etableringen av skipslinjer og engasjement i frukthandelen ble appelsinene etter hvert et «must» i Norge ved jule- og påsketider. Valencia-området opplevde en rask vekst. Fra å være et fattigslig jordbruksområde herjet av plantesykdommer og produkter med lav inntjening, ble satsingen på appelsiner en suksess. Ikke ufortjent er området blitt kalt «appelsinens vugge». Nordmenn var aktivt med i appelsinens utbredelse i Skandinavia, og en av aktørene fikk til og med hedersbetegnelsen «appelsinkonge».
Lepra
Valencia var ikke bare appelsiner. Spedalskhet herjet stygt i dette området i begynnelsen av 1900-tallet. Den første norske visekonsulen i Valencia, Finn Roggen, også han fra Bergen, fikk etablert kontakt mellom helsevesenet i Spania og spesialistmiljøet i Bergen. Dette miljøet, med Armauer Hansen, som påviste leprabakterien, hadde kommet langt i behandlingen, og bidro med verdifull kunnskap ved byggingen av Spanias første store hospital for spedalskhet, Fontilles-sanatoriet.
Borgerkrigen
Nordmenns engasjement og støtte til Spanias folk i årene 1936 – 1939 var imponerende, mens det offisielle Norge i stor grad var tilskuer. Norge hadde sluttet seg til en avtale om ikke-innblanding. Krigen hadde stor plass i samfunnsdebatten mens den pågikk og årene etter. Spontaninnsamlinger og møter ble holdt til støtte for det spanske folk. Vi husker alle strofene fra det diktet Arnulf Øverland leste som innledning til et av møtene – «Du har ikke lov til å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».
Humanitær hjelp var tillatt, og den kom raskt i form av matvarer, drift av flere barnehjem for ofre og flyktninger, og drift av et stort stasjonært sykehus.
Det var mange som trosset påbudet om ikke-innblanding og dro til fronten som frivillige i De internasjonale brigader. I kjølvannet fulgte journalister og forfattere som holdt den norske befolkningen oppdatert. Blant dem, våre to første norske, kvinnelige krigsreportere, som bl.a. jobbet sammen med for forfatterne Nordahl Grieg og Ernest Hemingway.
Møtet i Norsk Forening Nerja (www.norskforeningnerja.com), med dette kåseriet, ga oss de nyttige, lange perspektiver og, i tillegg, interessante faktaopplysninger. Vi føler oss nå på en måte litt mer hjemme i vårt «andre fedreland». Videre program for foreningen finner du på nettet.
