Rumasa - Når røvere og banditter slåss

Sittende i rullestolen og med en åpenlys skrøpelig helse sjekket den 84 år gamle José María Ruiz-Mateos sist måned inn i statsfengslet i Madrid. Et trist syn av en mann som en gang var Spanias rikeste. Det er svært uvanlig at en herre i så høy alder settes bak lås og slå. Men så er da historien om Ruiz-Mateos også ganske spesiell.

 

Sakene mot Ruiz-Mateos og hans sønner er så tallrike at kun de færreste kan holde styr på dem. Det må skje et mindre mirakel for at den tidligere så suksessrike næringslivsmannen skal få ro i sjelen før han forlater denne jord. Men det har han sannsynligvis også innstilt seg på, for siden 23. februar 1983 har Ruiz-Mateos vært i konstant kamp med myndighetene.

 

Staten stjal hans livsverk
José María Ruiz-Mateos var på begynnelsen av 80-tallet Spanias rikeste mann. Hans Rumasa-imperium bestod av Cádiz-provinsens største bodegaer, 30 hoteller, 21 lokalbanker, varehus og klesmerker. Holdingselskapet Rumasa bestod i sine beste år av nesten 800 virksomheter og 60.000 medarbeidere.
Imperiet ble bygget opp helt fra bunden. Vel leverte familiens vingård nær sherrybyen Jerez god vin, men Ruiz-Mateos var en sann mester i å selge den og reinvestere fortjenesten i andre vingårder. Opp gjennom 1950- og 1960-tallet fikk han produksjonen og salget til å ekspandere så voldsomt at han hadde mulighet for å kjøpe lokalbanken i Jerez som hadde problemer. Å kjøpe opp virksomheter som slet med lønnsomheten, restrukturere dem, finne nye investorer og få virksomhetene tilbake på rett kurs, ble hans spesialfelt. Den bare 1,70 meter høye Ruiz-Mateos ble en stor mann. Så stor at han kanskje ble en direkte trussel mot regjeringen i Madrid.

 

23F
23. februar 1981 er i historiebøkene avmerket som dagen da Spania ble utsatt for et mislykket statskupp. Akkurat samme dato to år senere kunne gå over i historiebøkene som dagen da den spanske regjeringen gjennomførte sitt vellykkede kupp mot forretningsmannen Ruiz-Mateos.
Felipe González’ sosialistiske flertallsregjering vedtok nemlig et dekret som med øyeblikkelig virkning oppløste Ruiz-Mateos’ holdingselskap og outsourcet samtlige av hans mange selskaper. Det lyder fullstendig uvirkelig, men ikke desto mindre kunne Ruiz-Mateos og hans 60.000 medarbeidere fordelt over hele landet ikke komme inn på arbeidsplassene sine 23. februar om morgenen. Inngangene var sperret av politi. Den daværende økonomi- og skatteministeren Miguel Boyer forklarte at Ruiz-Mateos’ måte å drive forretninger på var uakseptabel i det spanske samfunnet. Han dokumenterte at hans investeringsstrategi var så risikabel at den ikke bare satte konsernets 60.000 arbeidsplasser i fare, men hele det spanske finansielle systemet. Den spanske ministeren viste naturligvis til at Ruiz-Mateos alene eide og styrte 21 lokale banker. Flere venstrepolitikere, også utenfor sosialistpartiet, og framtredende fagforeningsfolk og talsmenn for Ruiz-Mateos’ selskaper var enige i regjeringens inngripen fordi de også var skeptiske til Ruiz-Mateos’ forretningsstrategi. Opposisjonen var selvsagt imot regjeringens beslutning og Ruiz-Mateos som den gang ikke hadde en eneste rettssak eller ubetalt regning på samvittigheten, vant stor sympati i den spanske befolkning og i det øvrige spanske næringslivet. De var alle rystet over regjeringens måte å handle på. Støtten til Ruiz-Mateos var så massiv at han senere ble stemt inn i Europaparlamentet og ikke hadde problemer med å skaffe finansiering da han senere skulle gjøre comeback i næringslivet.
”Det er delte meninger om meg, men selv dem som ikke liker meg kan se at staten har stjålet min forretning og at det er svært-urettferdig,” har sakens hovedperson uttalt flere ganger på spansk tv.
For Ruiz-Mateos ble regjeringens dekret mot Rumasa i 1983 starten på en lang kamp for å få erstatning. Det ble også starten på en årelang periode med god underholdning på tv. Ruiz-Mateos kjøpte masser av reklametid for å latterliggjøre regjeringen. Han dukket opp i retten utkledd og var aldri redd for å si sin mening. En gang ga han til og med ministeren en ørefik for åpen skjerm.
En ørefik fikk han til gjengjeld selv fra spansk høyesterett som ikke ville gi ham medhold i klagen mot staten. Medhold fikk han derimot ved EU-domstolen i 1997, 14 år etter at den spanske regjeringen beslagla hans konsern. Men erstatningen fra den spanske staten ble aldri utbetalt.

 

Forfra
”Det gir ham et kjempekick, eller en orgasme om du vil, hver gang han starter en ny virksomhet.”
Ordene kom fra en av Ruiz-Mateos’ mange advokater, den karismatiske Marcos García Montes, i et eldre dokumentarprogram om den spanske næringslivsmannen. Saken er at i starten av 1990-tallet fikk Ruiz-Mateos et nyt imperium på beina. Nueva Rumasa var navnet på hans nye holdingselskap som bestod av ca. 100 virksomheter og hadde 16.000 ansatte. Flesteparten var virksomheter innenfor matvaresektoren og så ”de gode gamle” vingårdene i Cádiz-provinsen som han fortsatt forstod seg på. ”De kan ta alt fra meg. Igjen og igjen. Men jeg kommer alltid tilbake. De kan ikke knekke meg,” har Ruiz-Mateos proklamert flere ganger. Hans nye forretningseventyr ble primært finansiert av Banco Santander som, så mange andre, hadde sympati for og stor tiltro til den lille, mektige næringslivsmannen.
Alt syntes lovende. Helt inntil 2008/2009 da bankens nå avdøde president og hovedaksjonær, Emilio Botín, stengte kassen. Ingen vet hvorfor. Kanskje var det den nylig utbrutte finanskrisen som fikk banken til å skifte kurs. Eller også var det, fordi Banco Santander hadde luktet at det var noe rivende og ruskende galt i Ruiz-Mateos’ nye konsern.

 

Den lille notisboken
I 2009 lanserte Nueva Rumasa en storstilt og landsdekkende kampanje som oppfordret private til å investere i konsernet. Det het seg at konsernet ville ekspandere og derfor hadde planlagt en kapitalutvidelse. Alle kunne delta med et innskudd på minimum 3.000 euro, og alle var garantert en årlig avkastning på åtte prosent. Interessen var så massiv at kampanjen ble forlenget til å vare i nesten et halvt år. Nesten 4.000 private investorer ble fascinert ved tanken på å bli en liten del av Ruiz-Mateos’ imperium. Private investorer skjøt inn i alt omkring 500 millioner euro. Det var rikelig til å betale Banco Santander sitt og få investert i nye, så vel som allerede eksisterende virksomheter. Men banken så aldri en euro, og allerede i 2011 gikk de første av konsernets selskaper til betalingsstans. i den forbindelse brøt Ruiz-Mateos’ faste advokat gjennom 25 år, Joaquín Yvancos, med sin klient.
”Det var store hull i økonomien, og jeg satte spørsmålstegn ved den nye finansieringsmodellen som garanterte investorene en høy avkastning. Jeg fornemmet klart at Ruiz-Mateos hadde mistet det store overblikket og at sønnene hans ikke hadde tenkt å betale banken og reinvestere de mange pengene som kom inn gjennom kapitalutvidelsen,” forklarer Joaquín Yvancos med henvisning til Ruiz-Mateos’ seks sønner som alle hadde ledende poster i konsernet.
Advokaten har deltatt i et par av de dokumentarprogrammene som har kommet i kjølvannet av saken mot konsernet og ledelsen. Gjelden til det offentlige, leverandører og tidligere ansatte er nemlig enorm. Dessuten tyder svært mye på at det er forsvunnet store verdier fra konsernets mange virksomheter.
Det er også oppsiktsvekkende at den nå fengslede og beryktede advokaten og ”selskapsslakteren” Ángel de Cabo i ett år hadde sin faste rute innom konsernets hovedkontor som også er familiens private hjem, i Madrid. Like stor oppsikt har en liten notisbok fra José María Ruiz-Mateos’ private arkiver også vakt. Notisboken fant politiet under en omfattende ransaking da konsernet kollapset. I den lille boken finnes en håndskrevet liste over de nesten 800 virksomhetene som hørte under Ruiz-Mateos’ første holdingselskap. Utenfor  hvert selskap står det anført et tall. Man kan gjette på at dette tallet er forretningsmannens personlige prisfastsettelse på de mange virksomhetene som staten i 1983 tok fra ham. For lenger ut i notisboken finnes en liste over virksomhetene i holdingselskap nummer to. Utenfor hver virksomhet står det også her angitt et tall. Disse tallene samsvarer – tilfeldig eller ikke – praktisk talt med de beløpene hvert selskap skylder staten i skatt og moms. Noe tyder på at den gamle forretningsmannen nøye har bokført hvor mye han må forsøke å snyte staten for slik at det går opp i opp med statens tyveri fra 1983. Det er akkurat som når røvere og banditter skal gjøre opp

 

Rumasa
Fra 1960 til 23. februar 1983:
Holdingselskapet eier 21 lokalbanker, bl.a. Banco de Jerez, Banco de Murcia, Banco de Toledo, Banco de Sevilla, Banco de Albacete og Banco Atlántico. Alle banker er gjennom årene løpende blitt kjøpt opp og/eller fusjonert med andre banker.
Rumasa eide også hotellkjeden ”Hotasa” med 30 hoteller som alle hadde navn etter et dyr eller en blomst. Enkelte hoteller har fortsatt samme navn, men de fleste skiftet navn ved eierskiftet.
De kjente bodegaene i Cádiz-provinsen; Garvey, Bodegas Paternina, René Barbier, Segura Viudad, Conde de Caralt med flere hørte også til Ruiz-Mateos’ forretningsimperium. Det samme gjelder det eksklusive klesmerket Loewe som fortsatt eksisterer og varehusene Galerías Preciados som på starten av 1980-tallet konkurrerte side om side med El Corte Inglés. Eierne etter Ruiz-Mateos slo varehusene konkurs på begynnelsen av 1990-tallet. I Málaga lå to av kjedens mange varehus.  

Nueva Rumasa
Fra 1990 til 2011:
Kapittel to av Ruiz-Mateos’ forretningseventyr bestod av ca.100 virksomheter og 16.000 medarbeidere. Konsernet konsentrerte seg igjen om vingårder og bodegaer, men det var innenfor matvareindustrien de store volumene ble skapt. De kjente spanske matvareprodusentene Dhul, Clesa, Royne og Trapa hørte alle til Nueva Rumasa. Nesten alle konsernets fabrikker er i dag stengt eller kjører med minimal produksjon. De er alle under offentlig administrasjon og lagt ut til salgs. Det samme gjelder bodegaene som også skal selges som en del av konkursboet.

Rayo Vallecano
Fotballklubben Rayo Vallecano var også en del av Nueva Rumasa. Ruiz-Mateos kjøpte klubben i 1990 da klubben var nær konkurs. Han skaffet ny kapital, fikk klubben rekonstruert og fikk et nytt sportslig prosjekt på skinner. Hans kone Teresa Rivera var fra 1994 til 2011 president i klubben som den hittil første og eneste kvinne i spansk fotball. Økonomien i Rayo Vallecano falt sammen da konsernet kollapset. Klubben har i dag fått ny eier og president. Laget er etablert i spansk førstedivisjon, men har fortsatt store økonomiske problemer.

Den store familien
José María Ruiz-Mateos har sammen med Teresa Rivera ikke færre enn 13 barn, av dem seks sønner som alle hadde ledende stillinger i konsernet Nueva Rumasa. De 13 barna har gitt Ruiz-Mateos 59 barnebarn. Men kanskje er familien enda større. I midten av juni kom det nemlig fram at Ruiz-Mateos med stor sannsynlighet også er far til en 23 år gammel meksikansk jente som bor sammen med sin mor i Mexico. Det visste verken Ruiz-Mateos’ familie eller spanske presse om før nå.    

USAs base i Sør-Spania
USA har en stor militærbase i Rota i Cádiz-provinsen. Fram til 1963 var det på denne tomten Ruiz-Mateos’ far drev familiens første vingård og bodega. Tomten ble kjøpt (og betalt!) av den spanske regjeringen som en del av samarbeidet med USA. Pengene investerte familien i nye vingårder. Ruiz-Mateos’ far var i en årrekke også ordfører i Rota, og Ruiz-Mateos selv ble for en noen år siden utnevnt til æresborger i byen.

 

Kilder:
Dokumentarprogrammene:
 La Clave de Balbín (del 1 og 2)
El verdadero José María Ruiz-Mateos (del 1 og 2)
Regreso al futuro
Nyhetsklipp fra TV-avisen (noticias TVE)
Et utvalg artikler fra El País og El Mundo.