Río Verde og det vakreste kalde gys

Hvis man nå i sommervarmen har lyst til å se noe annet enn strender og samtidig være sikker på at man kan bli skikkelig avkjølt, så må du ut på denne helt spesielle og fantastiske vandreturen som ender nede i en naturlig dam i Rio Verdes iskalde vann. Elven bukter seg midt i et fascinerende fjellandskap, og elveløpet er uendelig vakkert. På et tidspunkt strømmer vannet ned i den omtalte dammen via et lite vannfall, og blomster omkranser denne naturperlen som ligger omgitt av flotte klipper. Det er så flott at jeg vil gjerne vil ha tips om steder som måtte være vakrere Rio Verde – den ene av de to elvene som renner ut i Almuñecar. Vandreturen ned til dette paradiset er på 11 km fram og tilbake, og det er ca. 500 høydemeter. Det er en tur for dem med hår på brystet, så la dem vokse….

 

Rio Verde er et mye brukt elvenavn her i Spania, og det er mange med dette navnet i hele landet. Men ”vår” Rio Verde ligger i Granada-provinsen, nærmere bestemt ca. 30 km nord for Almuñecar. For å komme opp til turens startpunkt må du kjøre langs den vakre veien A 4050, på folkemunne også kalt ”La Cabra” – geita. Denne veien var den gamle hovedferdselsåren mellom Almuñecar og  Granada, men i dag tar de fleste motorveien over Motril når de skal til Granada, så ”geita” er nå for tiden langt mindre trafikkert enn tidligere, noe som gjør en kjøretur på den til en fin opplevelse. Det ER en fantastisk vei som slynger seg ut og inn gjennom Sierra de Chaparral og som dingler på kanten av våt Rio Verde slik at man av og til kan se langt nede mot bunnen.

 

For å komme opp til turens startpunkt, må man kjøre ca. 25 km langs A 4050. Veien starter i den store rundkjøringen i Almuñecar der hvor triumfbuen står opp ved N 340. Man kjører nå gjennom Torrecuevas, Jete og Otivar til man kommer til km 34-skiltet. Ca. 800 meter etter skiltet ser man et stort naturpark-skilt for ”Parque natural Sierras de Tejeda, Almijara y Alhama” og her går det inn en grusvei ned til venstre. Den skal vi ta og kjøre så langt ned som vi kan, inntil vi ikke kan komme lenger fordi det er en bom over veien. Rett før bommen er der en liten parkeringsplass, og her skal vi parkere.

 

Og så er det å ta på ryggsekken og gripe fatt i vandrestavene, og nå begynner vår rute som er litt over 5 km lang (den ene veien) ned til den skjønne, naturlige dammen. Det er et litt vanskelig terreng, så det er bra å ha med staver. Husk badetøy, håndklær, matpakke og vann. Vann kan man likevel supplere med fra elven – vannet er helt rent og friskt. Man starter med å gå langs en bred grusvei, og etterhvert støter man på et stort skilt der det står: ”Normas para la práctica de descenso de barrancos en Rio Verde”. Dette skilt angir hvilke forholdsregler man må ta hvis man skal gjøre ”canyoning” (descenso de barrancos) i Rio Verde. ”Canyoning” betegner aktiviteten som består i å gli/hoppe/springe/vasse i et elveløp iført våtdrakt. Det innebærer som regel også ”rappelling” som vil si at man glir loddrett ned langs en klippeside via et tau. Rio Verde er et yndet mål for denne aktiviteten som utvilsomt er svært moro og spennende – for dem som tørr. Det er ikke noe man kan gjøre uten tillatelse og man må søke miljømyndighetene i Granada for å få lov. Man kan også gjøre det på en arrangert tur, så her er en link til et firma som arrangerer disse utfluktene som alltid skal foregå med en trent instruktør, for ufarlig er det absolutt ikke; www.barranquismorioverde.com

 

 

Men vi skal jo bare vandre langs elven, så når vi står foran skiltet skal vi bare gå til venstre og følge en svært fin sti som nå kan sees på elvens venstre side. Vi følger stien som går ut og inn, og av og til må vi kravle over noen store steiner. På et tidspunkt kommer vi ned til elven som vi krysser ved å følge noen skilter med piler. Over på den andre siden går stien bratt opp til venstre, og oppover går det inntil stien flater ut og nå går nokså høyt over elven på dens høyre side. Vi må nyte hvert minutt av den vakre naturen som omgir oss på alle sider. Vi følger nå bare stien ca. 1 km inntil vi ser en pil og en sti som går ned til venstre. Denne stien må vi ta, for den fører rett ned til den ettertraktede dammen. Det er en lang nedstigning, men etter en stund treffer vi bunnen av dalen der elven løper. Nå må vi bare kikke til venstre, og der ser vi dammen som er innrammet av en liten klippekant på motsatt side av vannfallet. Det er der vi helst vil sitte. Vi klær oss raskt om og kaster oss i det deilige, iskalde vannet. Det er ubegripelig at vannet kan være så kaldt selv på en varm sommerdag, men vilt forfriskende er det. En gang vi satt på klippekanten, var vi svært heldig med underholdningen, for plutselig dukket det opp 20-25 unge mennesker i et vannfall i elven høyt over oss, og de skulle alle sammen ”rapellere” ned i et tau for å forsere et ca. 20 meter høyt fall i elven. Det var morsomt å sitte der og beundre disse våghalsene.

 

Men det er naturligvis ikke hver dag det er den slags underholdning, men da kan man jo bare nyte å svømme rundt i vannet og beundre blomsterfloret og de mange summende insektene. Det er en liten bit av paradiset – ingen tvil om det. Vannet renner ut av dammen via et lite avløp som virker som en naturlig jacuzzi. Så der kan man også sitte og la vannet fosse ned over seg. En meget spesiell opplevelse.

 

Når man så har spist matpakken og badet, kan man fortsette langs stien som går videre langs elven. Etter ca. 300 meter ser man et skilt der det står Fin de Sendero, og så må man snu. For å få alt på plass, kan vi legge til at stien en gang fortsatte over atskillige hengebroer, men den delen er nå blitt mer eller mindre uframkommelig, og en del av elvebredden er også sunket sammen, så den veien kan jeg ikke lenger anbefale.

 

For å komme tilbake til bilen må man derfor gå den samme veien, og det gjør ingenting, kanskje akkurat fortsett fra at man må opp igjen langs den nokså bratte stien som går opp til hovedstien. Men når man tar oppstigningen i ro og mak, går det fint. Når vi igjen har krysset elven på vei tilbake, får vi en fin titt opp til den kanten der vi kan se at vannet flyter over og ned i elven. Der oppe ligger et lite vannreservoar som man også kan bade i. For å komme dit må man bare fortsette nedover og opp til venstre når man igjen har nådd bort til det store Rio Verde-skiltet. Det er en av de fineste små ”sjøer” jeg kjenner, og den er herlig å bade i.

 

Og på denne måten oppmuntret og til tider nedkjølt må man si at en utflukt ned i Rio Verde er en tur man aldri glemmer. Man kan se ruten på: www.elsebyskov.com under hikes.

 

På veien tilbake mot Almuñecar på A4050 passerer man på et tidspunkt ved km. 43,3 et skilt på høyre hånd der det står: Palacete de Cázulas. Dette lille palasset ligger på et ”hjørne” høyt over Rio Verde, og det er en perle av eksotisk skjønnhet. Det ble bygget mens Spania fortsatt var på arabiske hender fordi det opprinnelige skjøtet er skrevet på arabisk. I dag er palasset blitt totalt restaurert med mye sans for detaljer, og det bugner av skjønnhet og ro. Det er en helt spesiell atmosfære, og stedet er svært ettertraktet til bryllup, fordi det har sitt eget lille kapell. Man kan ikke komme inn og se palasset, men man kan se det utenfra, og dessuten kan man leie alt sammen (det kan overnatte inntil 26 personer), og billig er det ikke, men spesielt og vakkert er det. Se www.cazulas.com

Av Else Byskov