Den islamske staten setter tredje verdenskrig på dagsordenen
Det internasjonale samfunnet har blikket skarpt rettet mod Irak og Syria. En ny, men likevel velkjent trussel har nemlig stukket hodet fram fra de golde ørkenslettene og kastet vesten ut i enda en krig mot terror. Den islamske staten (IS) har proklamert krig mot alle som ikke følger deres overbevisning, og en kynisk holdning til menneskelivet kjennetegner deres krigsinnsats. Og i Spania vedtok Innenriksministeriet 9. september å oppgradere terrortrusselsnivået til to etter gjentatte trusler fra IS om at de vil gjenerobre det tapte riket.
”Vi vil ikke nyte livet før alle muslimer er befridd. Vi stopper ikke før vi har besatt Jerusalem og inntatt Al-andalus.” Slik lød beskjeden i en YouTube-video 7. september. Det skremmende budskapet har lytt gjentatte ganger de siste månedene, og er bare et av mange rettet mot Europa og USA. Verdens ledere har kalt sammen til krisemøter med bare ett punkt på dagsordenen: Hvordan bekjemper vi Den islamske staten? Flere land, blant annet Spania, deltar aktivt i opprustningen av en militær koalisjon som skal støtte opp om den israelske regjeringen og Den frie syriske hær som kjemper mot IS. Og situasjonens alvor tydeliggjøres ved at land som Tyskland ikke siden Andre verdenskrig har sendt våpen utenfor landets grenser.
Al-andalus – det tapte mauriske riket
På arabisk kalles deler av den iberiske halvøya for Al-andalus og referer til det områdt som en gang var erobret av maurerne. Perioden gikk fra 700-tallet og fram til 1492 da den siste emir måtte forlate Alhambra i Granada på flukt fra spanske tropper. Det dreier seg i høy grad om Andalucía som både kulinarisk, kulturelt og geografisk stadig bærer preg av de arabiske etterkommerne. Alle de spanske byene som ender med ”de la Frontera”(ved grensen), viser hvor grensene til det arabiske imperiumet gikk.
I år 711 lyktes det arabiske og berbiske styrker å krysse Gibraltar-stredet og innta store deler av Spania på kort tid. Bare i Nord-Spania klarte innbyggerne å holde stand mot de arabiske krigerne. I år 751 utnevnte prins Abd al-Rahman 1. seg selv til emir med base i Córdoba som var hovedstad under det arabiske herredømmet. Senere brøt Córdoba-kalifatet sammen og Al-andalus ble delt opp i såkalte Taifa-kongedømmer. Konstante konflikter preget det oppdelte, og de kristne kongene øynet muligheten for å utvide sine territorium. Det ble begynnelsen på ”la reconquista” (gjenerobringen). Under muslimenes regjeringstid i Spania var det ingen nevneverdige problemer i forhold til andre religiøse overbevisninger. Dhimmierne som de ikke muslimske borgere ble kalt, blev akseptert og hadde rett til fritt å dyrke sin religion. Til tider var det visse restriksjoner, men i motsetning til i dag ville de ikke frykte forfølgelse og død. Og fortolkningen av islam som Den islamske stat legger opp til, er dermed sterkt forandret sett i en historisk kontekst.
I dag spiller den spansk/arabiske fortiden en større rolle enn man kunne forestille seg. Den har nemlig gitt anledningen til at Den islamske stat i dag har festet blikket på den iberiske halvøy.
Al-Qaeda og Den islamske stat
Den islamske stat er en etterfølger av Osama Bin Ladens al-Qaeda som ble grunnlagt på 1980-tallet og som hadde base i Afghanistan. Etter hvert bredte Al-Qaeda-bevegelsen seg til andre regioner, bl.a. Irak der de kjempet mot USA og dets allierte under invasjonen i 2003. Den militante lederen for al-Qaeda i Irak, Abu Musaba Al-Zarquawi, blev drept i et amerikansk angrep i 2006, samme år som Saddam Hussein ble hengt, og et svekket Al-Qaeda slo seg deretter sammen med andre opprørsgrupper for å danne Den islamske stat i Irak. Senere delte gruppen seg i to fløyer – al-Qaeda og Den islamske stat. I begynnelsen var IS en ubetydelig gruppering fordi gjentatte militæraksjoner fra USAs side hadde lyktes med å slukke ilden.
Men glødene fra bålet ulmet fortsatt i oktober 2011 da de siste amerikanske troppene ble trukket hjem fra Irak. I 2013 økte antallet selvmordsaksjoner og bombeangrep i Irak, og volden økte. Og i 2014 har bålet igjen blusset opp med en kraft man ikke tidligere har sett. Siden den gang har Den islamske stat spredt seg som en steppebrann fra Bagdad i Irak til Al-Bab i Syria. Og spørsmålet som gjenstår er hvordan ilden slukkes denne gangen? – for det er ikke bare snakk om noen bønder med et sprengstoftbelte festet om livet. Det rykters at IS allerede teller opp mot 30.000 ”hellige krigere” og at antallet øker.
Sjefen for USAs forsvarsdepartement, Chuck Hagel, uttalte i et intervju 21. august:
”Det er snakk om en velorganisert hær som har stor krigsforståelse og som er ytterst velutrustet både økonomisk og militært. De strekker seg utover det vi tidligere har sett.”
Utallige klipp på YouTube av henrettelser og halshugginger bekrefter hans uttalelse, og deres barbariske krigshandlinger har skapt frykt verden over.
Trusselen fra øst går innover Spanias grenser
Den islamske stat vekker bekymringer – spesielt i Spania der grenselandet Marokko fungerer som inn- og utgang for ekstreme jihadister. Den spanske innenriksministeren Jorge Fernández Díaz, nettopp hjemkommet fra et møte i USA der han uttrykte sin støtte til kampen mot IS, har sendt ut en pressemelding der han tydeliggjør viktigheten av å opprettholde samarbeidet med de marokkanske sikkerhetsstyrkene i kampen mot terror.
”Vi har i fellesskap oppnådd gode resultater der flere politiaksjoner har filtrert de terrornettverk som eksisterer i begge land. Det er svært viktig å opprettholde den innsatsen,” poengterer han. Og med god grunt. Siden 2001 og fram til 2014 er 25 politiaksjoner mot terrorisme blitt gjennomført i Spania med i alt 123 arresterte. Og bare de siste årene har det nasjonale politiet og Guardia Civil utført mange aksjoner av den typen. Hele 44 jihadister er blitt arrestert for å ha tilknytning til en terrororganisasjon. Antallet ekstremister har vært økende, og man opplever at unge spanske muslimer reiser til Syria og Irak for å kjempe hellig krig. Ifølge Innenriksministeriet antas det at rundt 50 spanjoler er reist til Irak og Syria, men man poengterer at det er stor usikkerhet rundt tallene. I pressemeldingen uttrykker Jorge Fernández Díaz en særlig bekymring rundt terrortrusselen fra Sahel-regionen der mange av Afrikas fattigste stater ligger, samt Irak og Syria der de ”nye” terroristene kommer hjem fra. Fra regjeringens side tar man derfor nye midler i bruk for å forhindre unge i å reise i krig og kanskje vende tilbake som tikkende bomber.
En ekspress arrestordre utstedes i Interpol i det øyeblikk politiet får melding om at personen er dratt til for eksempel Irak. 190 land mottar arrestordren, og på den måten forsøker regjeringen å overvåke personen som reiser ut. Skulle personen vende tilbake og politiet samtidig ha nok beviser, vil personen bli arrestert og kanskje bli utvist for medvirkning til terror.
I Spania står ekstremisme høyt på den politiske dagsordenen, og landet går kanskje snart i Frankrikes fotspor og vedtar et burka-forbud i det offentlige rom. Jorge Fernández Díaz har nemlig åpnet opp for en regulering av loven om borgernes rettigheter. Og generelt tar man ekstremisme svært seriøst, forteller en anonym kilde innen politiet til Det Norske Magasinet:
”Vi er svært hardhendte når det kommer til ekstremister. Derfor ser man heller ikke så mange saker i Spania, sett i lys av landets størrelse. I Nord-Europa har man berøringsangst, og derfor trives mange ekstremister der. Og de utnytter de demokratiske frihetene til å organisere seg og utbre sin ideologi. For å unngå dette blir vi nødt til å innskrenke friheten og slå svært hardt ned på undertrykkende religiøse handlinger.”
Diplomati og forhandling er en selvmordsaksjon
I motsetning til sine forfedre i al-Andalus, har den nye generasjonen av religiøse krigere ingen respekt for andres oppfatninger av verden eller verdien av menneskeliv. Og som den anonyme politikilden poengterer: ”Man kan ikke bekjempe terror med diplomati.”
En oppfatning som tidligere krigsreporter og nå forfatter, Arturo Pérez-Reverte, deler. Han beskriver sine observasjoner rundt den nye terrorgenerasjonen i en artikkel på blog´en hans:
”I Vesten (Europa), kostet det mange års lidelse å oppnå den friheten man nyter i dag. Du kan være utro uten å bli steinet, tale blasfemisk uten å bli brent eller gå med et kort kjørt uten å bli kalt ludder. Og kampen ble kjempet mens Europa var ungt og mens man fortsatt hadde tro. Men i dag er det snakk om annerledes unge; de er barn av propaganda, av bøddelen som halshugger – og av fanatikeren som er villig til å slå i hjel 30 vantro for å komme til paradis. Sett i et historisk perspektiv er dette de nye barbarene. I dag er Europa, der friheten ble født, gammel, utbrent og fryktsom, mens det radikale islam er ungt, modig med en umettelig sult, desperat og fylt med unge menn og kvinner klare til kamp.”
Den islamske staten er et eksempel på den ungdomsgenerasjonen – og det som for bare et par måneder siden ble betraktet som nok en liten og fanatisk bevegelse – som har raskt utviklet seg til en organisert hær med et klart mål: Et verdensomspennende kalifat (islamsk statsform).
Noe som ifølge Arturo Pérez-Reverte kanskje ikke burde komme som en overraskelse. Han nevner for eksempel møtet med en kilde i Melilla – en venn gjennom 30 år – som han betegner som en anonym kriger i en skjult krig. Her forteller han hvordan kilden setter seg til rette i en stol og bryter ut i en litt håpløs latter:
”De fatter det ikke, de idiotene. Det er en krig, og vi er midt i den. Det er Tredje verdenskrig, og de ser det ikke,” forklarer han mens han viser til verdens ledere.
Hvorvidt Arturo Pérez-Revertes kilde er virkelig eller ikke, vites ikke, men budskapet er tydelig, og senere i artikkelen sender Pérez nok et budskap et til vestens diplomater.
”Hvis man tror at løsningen er forhandlinger eller å se en annen vei, er man mye mer enn bare en ignorant. Det er selvmord. Se bare på internett og fortell meg hvordan man har tenkt seg å forhandle? Og med hvem? Dette er en krig, og det må man se i øynene. Og kampen foregår ikke bare på den andre sider av TV´en, men også her.”
Sett i lys av USA og Europas siste reaksjoner tyder noe likevel på at man i Washington og Brussel begynner å ta det seriøst at Den islamske staten enkelt kan utvikle seg til en virkelig stat i hjertet av Midtøsten – et sted der de har enkel adgang til å ramme USA og dets alliertes interesser.
