Krisen i Ukraina er symptomatisk for kampen om hjertene og hodene til eurasierne. Det er en konflikt hvor både historie, geografi, ideologi og den følelsesmessige avveiningen mellom uavhengighet og trygghet spiller en fremtredende rolle. Russland har hatt stor innflytelse i regionen og føler seg helt klart truet av endringer der.
Før første verdenskrig konkurrerte stormaktene Russland og Storbritannia om hvem som skulle ha kontrollen over Sentral-Asia, i det som skulle bli kjent som «Det store spillet». Britene så på den russiske ekspansjonismen i regionen som en stor trussel for India, mens Russland ville beskytte sine grenser gjennom å kontrollere landområdene utenfor. (En av bufferstatene i dette «spillet», Afghanistan, spiller fortsatt en sentral geopolitisk rolle i dag.) Rivaliseringen opphørte stort sett etter bolsjevikenes opprør i 1917 og Russlands påfølgende tilbaketrekning etter første verdenskrig, og det var ikke før den kalde krigen at en taktisk variasjon av spillet dukket opp igjen.
Med spillets strategiske betydning er det ingen overraskelse at siste runde har dreid seg om Krim-halvøya, en selvstyrt republikk i Ukraina hvor befolkningen for det meste snakker russisk, hvor Russlands store Svartehavsflåte har sin base og gir Russland tilgang til Middelhavet gjennom Bosporus-stredet. Selv om Krim ble gitt til Ukraina i 1954, har Russland fremdeles flåten sin der og har en avtale om å fortsette med det frem til 2042. For russerne har det alltid hatt en følelsesmessig side å ha en strategisk tilstedeværelse i området: en eksistensiell sikkerhet. Og dette har nå blitt styrket av Russlands de facto annektering av Krim.
Men det er ikke bare på den vestlige flanken at Russlands hegemoni trues. I naborepublikkene i den østlige delen av Sentral-Asia er Kina i ferd med å spise seg inn i den russiske innflytelsen. Området som dekker Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan, er velsignet med store mineral- og energiforekomster. Det er en av grunnene til at Kina de siste tjue årene har forsøkt å få til politiske allianser og sikkerhetsallianser i regionen gjennom en økonomisk sjarmoffensiv med å installere rørledninger, bygge veier og jernbaner og investere tungt i regionens største næringer, spesielt i sektorer knyttet til energi. Russlands innflytelse i området avtar etterhvert som Kinas øker.
Ifølge Churchill er det alltid bedre å snakke enn å krige
Gitt at Russland føler seg så truet, er den provoserende responsen på Krim forståelig. Men i «Det nye store spillet» kan det vise seg at diplomatene, og ikke generalene, blir de viktigste deltakerne. Og dessuten bør Russland nå ha lært at bevæpnet forfektelse kan få ubehagelige konsekvenser (for eksempel tsjetsjensk terrorisme). De økonomiske sanksjonene fra begge sider vil generelt ha liten virkning, men en militær løsning på situasjonen i Ukraina kan ikke være i noens interesse på lang sikt. La forhandlerne forhandle!
Ukraina ligger på en ideologisk grenselinje mellom EU (og NATO) og «Mor Russland». Opinionen er delt, ikke bare langs generasjonslinjene, som man kanskje skulle vente, men også geografisk og lingvistisk. En oppdeling av Ukraina i to uavhengige republikker er dermed ikke en helt utenkelig løsning på dagens dilemma. Men uansett hva som skjer på kort sikt, er tiden muligens ikke på Russlands side. En potensielt stor kulturell endring er tydelig verden over, i stor grad på grunn av ny kommunikasjonsteknologi, og det bør de politiske makthaverne merke seg. Trenden antyder at nye generasjoner, i Ukraina som i andre republikker i regionen, kommer til å være langt mer vestlig orientert enn forgjengerne sine, og de kan komme til å ønske seg den sosiale og kulturelle friheten EU tilbyr fremfor den betingede og forholdsvis begrensede friheten Russland gir. På lang sikt kan Russland risikere å tape Det nye store spillet – med mindre også Russland viser vilje til endring.
Av Jesper Hertz, Representative Chief, Nordea
