Månedsmagasinet på Costa del Sol
Når frykten får deg til å flykte fra landet ditt

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
 
web116
 
Krigen i Bosnia på 1990-tallet har kostet over 100.000 mennesker livet, og mer enn 1. mill. mennesker ble drevet på flukt. En av dem er 61 år gamle Zlatko Trenk som i 1992 flyktet fra Bosnia-Hercegovina og som nå bor og arbeider i Mijas. Selv om krigen foregikk for 20 år siden, påvirker den ham fortsatt.
 
Det lille lasteflyet med små runde vinduer og ubekvemme sitteplasser flyr fra Sarajevo i Bosnia-Hercegovina til Beograd i Serbia. Året er 1992, og i flyet befinner den da 40 år gamle Zlatko Trenk seg. Han kikker vekselvis på klokken og ut av vinduet og ned på landjorden de han kan se overgangen til et nytt liv i et større perspektiv da flyet beveger seg over grensen mellom Bosnia-Hercegovina og Serbia. Øynene vender tilbake til klokken. Men nå har den stanset. Den har gått i stå og sjokket rammer Zlatko Trenk.
«Det var en underlig og surrealistisk følelse, og jeg trodde virkelig at tiden gikk i stå og at vi ble skutt ned. Jeg var redd for at jeg skulle dø,» forteller Zlatko Trenk.
I 1992 flykter han fra krigen i Bosnia-Hercegovina sammen med en gruppe landsmenn. De frykter for livene sine. Første stopp er Beograd der krigen ikke er like voldsom som i Bosnia-Hercegovina. Zlatko Trenk har forberedt seg på et nytt liv og har etterlatt det meste i leiligheten i 13. etasje i en skyskraper i Sarajevo. Men etter bare noen få dager i Beograd, treffer frykten ham igjen som en hammer i brystet.
«Vi følte oss ikke sikre, og jeg tok beslutningen om at vi skulle forlate landet,» forteller Zlatko Trenk som flyktet sammen med sin kone Dana.
Årsaken til krigen i Bosnia-Hercegovina var en direkte følge av at det tidligere Jugoslavia i 1991 gikk i oppløsning. Land som Kroatia, Slovenia og Makedonia ble selvstendige forholdsvis enkelt. Men Bosnia-Herzogovina, som også erklærte seg selvstendig, var et multietnisk land der tre store grupper av forskjellig religioner var representert, og det gjorde at det aldri kom til noen enighet om hvordan det nye landet skulle styres.
Rundt 40 prosent av den bosniske befolkningen var muslimer, 33 prosent var ortodokse serbere, og ca. 17 prosent var katolske kroater. Zlatko Trenk tilhørte en enda mindre gruppe: jødene.
 
Kuler og missiler fløy gjennom gatene
Lynraske prosjektiler og missiler lyser opp den ellers så rolige natten i Sarajevo og flyr gjennom gatene når religiøse styrker møtes til kamp. Det er begynnelsen på krigen i 1992. Zlatko Trenk sitter i sin stue med Dana og lytter til den tunge drønn og brakene fra gaten. Ut av ingenting kommer et missil flyende inn og treffer bygningen. Alt rister.
«Det skjedde heldigvis ikke noe med oss, men våre naboer mistet en sønn da missilet traff bygningen,» sier Zlatko Trenk.
Krigen kommer for tett på. Etter den episoden blir det for mye for Zlatko Trenk.
«Jeg var redd for å miste livet,» sier han og fortsetter:
«Jeg var også redd for å miste min verdighet. Jeg kunne ikke bare bli og kjempe, for hvordan kunne jeg velge en gruppe å holde med når min far var kroatisk, min mor var jødisk og min kone serbisk.»
Zlatko Trenk husker at det i de to ukene før missilet treffer bygningen der han bor, er konstante angrep, skyting og protester i gatene. Det er ikke en bestemt religiøs gruppe som angriper de andre. Alle skyter etter hverandre. Zlatko Trenk tar konsekvensen og velger å
flykte fra krigssonen.
«Jeg var kanskje heldig som kom meg vekk i tide, eller kanskje jeg bare lur eller heldig? Noen ganger tenker jeg likevel på om det hadde vært best å bli igjen. Det er jo ikke lett å vite.»
I mars 1992 stemte 99 prosent av befolkningen for at Bosnia-Hercegovina skulle være et selvstendig land, men stemmeprosenten var kun på 64 fordi de serbiske velgere boikottet avstemmingen. I begynnelsen av april begynte de første kampene etter en demonstrasjon med mellom 50.000 og 100.000 folk i gatene der alle stemte for fred. Det stoppet imidlertid ikke de serbiske styrkene som skjøt mot menneskemengden og drepte en ung student. Det var den dagen krigen virkelig begynte.
 
Tobakk og badebukser
Flyet letter fra rullebane i Beograd og setter kurs mot Barcelona. 13 familier sitter i flyet på vei bort fra sine tidligere liv og fra krigen som allerede få måneder etter at den begynte har tatt mange menneskeliv og fått folk til å flykte. Zlatko Trenk sitter urolig i flyet denne junidagen i 1992, uvitende om hva som skal skje de neste tre årene. Han regner med og håper på at oppholdet i Barcelona bare varer et par måneder inntil krigen ebber ut. Zlatko Trenk tenker på den ti kilogram tunge kofferten som ligger i lasterommet. I den er bare det aller mest nødvendige.
«Jeg pakket tobakk og badebukser. Jeg vet virkelig ikke hvorfor. Jeg var usikker på som skulle skje, og det var det første som falt meg inn,» forteller Zlatko Trenk.
Han og Dana etterlater alt det andre, for i kofferten som bare kan veie ti kilogram, er det ikke plass til alle minnene, bildene og de personlige papirene, og dessuten regner de jo med å komme tilbake til hjemlandet om et par måneder.
Popout: «Jeg pakket tobakk og badebukser.» – Zlatko Trenk om hva han tok med seg da han flyktet fra hjemlandet.
Via et jødisk fond i Beograd blir det formidlet kontakt mot spanske myndigheter som tilbyr hjelp til de jødiske flyktningene fra det krigsherjede landet, og det blir sørget for at de får mat og husly og en rolig hverdag i et par måneder, inntil de forhåpentligvis kan vende tilbake til hjemlandet, når krigen snart har stilnet av.
Den spanske hjelpen kom fordi 1992 var 500-året for utvisningen av de sefardiske jødene fra Spania. Derfor hadde spanskekonge Juan Carlos, på vegne av Spania dårlig samvittighet overfor jødene, og han tilbød forsoning – jødene var igjen velkommen til Sefarad – det hebraiske ordet for Spania.
 
Hjemmet bombes
I Barcelona sitter Zlatko Trenk med sin kone og følger med på tv-skjermen. Nyhetene kommer omsider til det daglige innslaget om krigen på Balkan, og plutselig ser Zlatko Trenk et bilde av leiligheten i Sarajevo som har blitt truffet av et missil. Han sitter og peker med ristende hånd på skjermen, og gleden over å være sluppet unna blir med ett større.
«Det blir nok mer enn to måneder at vi må være her i Spania, tenker jeg. Det var et forferdelig bilde å se,» sier Zlatko Trenk.
Hver dag ruller bildene av krigen over ikke bare tv-skjermen, men også gjennom tankene, og Zlatko Trenk og de andre flyktningene innstiller seg på at oppholdet skal bli mer permanent enn de hadde regnet med. Etter seks måneder i Barcelona blir de 13 familiene kontaktet av ordføreren i Mijas kommune som kan tilby jobb og bolig til dem.
«Jeg visste ikke hva Mijas var, men vi takket ja og alle fikk jobb, lærte seg spansk og ble integrert. Jeg tror at rundt halvparten av oss fortsatt er i Mijas og omegn,» forteller Zlatko Trenk som arbeider i teknisk avdeling i Mijas kommune.
Krigen i Bosnien-Hercegovina varte fra 1992 til 1995, og det antas at flere enn én millioner mennesker ble drevet på flukt fra landet sitt.
 
Historien får nesten tårene til å trille
På en benk foran Mija kommunes kontor i Las Lagunas sitter 61 år gamle Zlatko Trenk og forteller om sine opplevelser fra den gang da livet var helt annerledes, og da han tok den drastiske beslutningen om å flykte fra landet sitt. Han stirrer ut i luften med et blikk som er tommere enn de forlatte, krigsherjede landsbyene i Bosnia-Hercegovina som tusener flyktet fra.
«Jeg vil gjerne snakke om det som skjedde den gangen, men når jeg gjør det, blir jeg bare sint og lei av det og det er like før jeg begynner å gråte,» sier han.
Spørsmålene om hvorfor det overhodet ble krig, melder seg daglig.
«Når jeg tenker tilbake, blir jeg lei av det og overrasket. Jeg kan stadig ikke tro at det virkelig var krig. Hva skjedde med mitt land?,» spør Zlatko Trenk som fortsatt er påvirket av den tragiske tiden for over 20 år siden.
«Det er forferdelig. Vanligvis er jeg positiv til sinnes, men jeg er tris på grunn av alle menneskene som ble drept, og at landet ble ødelagt. Mitt liv ble endret totalt, jeg trengte en forklaring, og jeg leste derfor en masse bøker og aviser for å forstå. Det har etter hvert lykkes, men ikke helt.»
 
 
web23
 
 
Jugoslaviske flyktninger fikk hjelp av hele Mijas
Det var spontant og tilfeldig at Zlatko Trenk og de andre flyktningene kom til Mijas i 1992. Daværende ordfører Antonio Maldonado, hadde en jødisk bekjent i Israel som foreslo at flyktningene kunne være til nytte for Mijas, forteller Carlos Calvo som den gangen var koordinator for prosjektet.
 
Skal de ende på gaten eller skal jeg hjelpe dem til å bli integrert i Spania?
Det spørsmålet stod Mijas’ daværende ordfører Antonio Maldonado overfor i 1992, da han fikk nyss om at i Barcelona befant det seg en gruppe velutdannede, jødiske flyktninger fra det krigsherjede Jugoslavia. Dette forteller Carlos Calvo som den gangen arbeidet på ordførerkontoret.
«Antonio Maldonado hadde en venn i den israelske regjeringen og han fortalte at det var en gruppe flyktninger i Lloret de Mar, nær Barcelona,» forteller Carlos Calvo og fortsetter: «Ordføreren besøkte dem i Barcelona for å se hvordan de hadde det. Myndighetene i Barcelona hadde stilt opp i seks måneder for flyktningene. Nå kunne Antonio Maldonado velge om han ville integrere med i Mijas eller etterlate dem på gaten,» sier Carlos Calvo som i dag er sjef på Mijas Communicación.
POPOUT: «Maldonado kunne nå velge han ville integrere med i Mijas eller etterlate dem på gaten»
Antonio Maldonado valgte det første alternativet og inviterte Zlatko Trenk og de andre flyktninger til Mijas kommune der de ble tilbudt et sted å bo, mat og spanskundervisning.
 
Hele Mijas støttet prosjektet
Det var i desember 1992 og i begynnelsen av 1993 at flyktningene kom til Mijas. Det kom både den gruppen jødiske flyktninger som først hadde vært i Barcelona, men også en gruppe muslimske flyktninger. I alt var det 70 personer, hvorav nesten 50 var barn. Felles for dem alle var at de kom til Mijas uten papirer og nærmest uten noe mer.
«Hele Mijas hjalp til med å ta imot dem. De manglet klær, så innbyggerne donerte klær og vi spurte supermarkedene om de ville støtte dem med litt gratis mat og kanskje noen matkuponger. Alle var svært villige til å hjelpe dem. Og da de verken hadde pass eller andre papirer fra hjemlandet, lagde vi – med tillatelse fra innenriks- og sosialministeriet et improvisert identifikasjonskort til dem. For man må ha identifikasjon når man oppholder seg i et land. Og med ett var de borgere i Spania,» sier Carlos Calvo.
 
Flyktningene tok språket og kulturen til seg
Da flyktningene hadde fått bolig, mat og identifikasjonskort, var det nå bare to ting som skulle til for at de kunne bli ordentlig integrert: De måtte lære språket og ha en jobb.
«De utviste alle stor lyst til å lære språket, og for mange tok det bare tre-fire måneder,» sier Carlos Calvo. «De var alle velutdannede og svært kvalifiserte. Zlatko Trenk og hans kone er arkitekter, og en annen var advokat og dommer, så de hadde virkelig noe å tilby. Vi tok kontakt med forskjellige virksomheter for at de kunne få en jobb. Det var i 1993, og alle mindre virksomheter trengte da arbeidskraft til for eksempel å male eller ordne hagen. Det var nokså enkelt. Særlig etter at flyktningene lærte å snakke spansk og ble bedre integrert,» forteller Carlos Calvo.
Selv om det er mer enn 20 år siden flyktningene kom til Mijas, er flere av dem stadig i kommunen. To av dem arbeider i Mijas Comunicación, den ene er nå pensjonert, mens Zlatko Trenk arbeider i Mijas kommune. Resten har enten dratt tilbake til hjemlandet eller bor andre steder i Spania, forteller Carlos Calvo.
 
Av Kasper Ellesøe og Christine Petersen, kasper@norrbom.com og christine@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet