Byen overrasker med en Jesus-figur med ordentlig hår, en mytisk ridderhelt, en fluefanger og en ulmende revolusjon.
På veien til Burgos kommer vi forbi Atapuerca i Oca-fjellene der arkeologer har funnet de eldste restene av en tidlig menneskerase i Europa. Homo Antecessor kalles de svært passende, og man antar at det kan ha vært tobente vesener her for 1,2 millioner år siden.
Det er vanskelig å forestille seg disse fordums tider når man kommer nærmere selve Burgos som er en halvstor by på knapt et par hundretusen innbyggere. Her preges bildet av boligblokk etter boligblokk som disse tidlige menneskene sikkert gjerne ville ha vært foruten.
Etter hvert som vi nærmer oss sentrum skjer det likevel som alltid at bybildet endrer seg, og tiden skrus tilbake til forskjellige soner.
Pilegrimsruten og Franco ved døren
Hotel Norte y Londres heter vårt hotell som ligger på Plaza Alonso Martínez. Det er bestemt ikke valgt etter antall stjerner, og i værelset som vi kommer til via en sliten heis, knirker de skjeve gulvene, mens badet er dårlig utstyrt. Men så er det fra 1904, og så ligger det i byens absolutte sentrum.
Rett utenfor døren trår man ut på kammusling-symbolene som indikerer at pilegrimsruten til Santiago de Compostela går forbi her. På den motsatte siden av plassen ligger flere historiske bygninger som kan minne om at Burgos i flere århundrer var hovedstaden i kongeriket Castilla, senere det felles kongeriket Castilla og León, og Palacio de Capitanía General. Her ble nemlig general Francisco Franco utnevnt til hærsjef, og under borgerkrigen 1936-39 var Burgos en slags hovedstad for det nasjonalistiske Spania.
Katedralen og Papamoscas
Fra plassen utgår det et virvar av gågater, og gatemusikanter sukrer stemningen. Katedralen virker som en magnet selv på en som ikke er noen stor tilhenger av store, religiøse monumenter.
«Til venstre,» sier en vennlig sjel, og peker mot spiret som med sine 79 meter strekker seg mot himmelen.
Burgos har – selv for Spania å være – et ualminnelig stort antall kirker og andre religiøse og historiske bygninger, og her rager katedralen Catedral de Santa María de Burgos på alle måter opp over de andre. Den er den eneste katedralen i Spania på UNESCOs verdensarvliste som ikke er forbundet med andre bygninger. Og den er gigantisk og prektig; oppført på 1200-tallet og utvidet på 1400- og 1500-tallet, og vitner derfor om flere arkitekters og skulptørers og håndverkeres arbeide, samt århundrenes utvikling. Den siste utvidelse ble foretatt i 1567, og katedralen framstår som et sammensurium av stilartene gotisk, renessanse og barokk.
I dag dominerer den fortsatt byen. Innvendig er den over 100 lange bygningen med 14 kapeller en skattkiste av historiske klenodier og religiøs kunst. Blant dem er den gylne trappen ved kroningsinngangen. Om den sies det at Napoleon var den siste til å gå ned denne trappen.
«Stille,» sier en burgalesa og peker opp på en statue med en klokke. Klokken slår hel, og ut farer en figur som åpner munnen for hvert klokkeslag.
«Den fanger fluer,» hviskes det, og det har denne «Papamoscas» gjort hver hele time hver eneste dag siden en gang i middelalderen.
Jesus og El Cid side om side
Denne dagen har man hentet fram en Jesus-figur. Den kalles Cristo de Burgos og ligger framme fordi den senere på dagen skal med i på en prosesjon. Det svært spesielle ved denne figuren er at den har ordentlig hår og ordentlige negler. Historien forteller at hår og negler på figuren som ellers er laget av tre, fortsatt vokser. Statuens opprinnelse er ellers ukjent, mens man mener likevel at de strutseeggene som ligger ved dens føtter skal komme fra Afrika. Alt sammen fantastisk stoff for å skape legender og myter.
Legender er det også nok av rundt den halvt mytiske helten El Cid, og Burgos beskrives som hans fødeby, selv om han skal ha kommet til verden i Vivar som ligger sju kilometer borte.
Han ble født ca. 1043 og døpt Rodrigo Diaz de Vivar. Han tjente først under kong Sancho II av Castilla. Da Sancho ble myrdet, gikk El Cid i tjeneste hos broren, kong Alfonso VI som var fetter til hans hustru. I 1081 ble han fordrevet av kongen og reiste til den mauriske fyrsten av Zaragoza som han støttet i krigene mot de kristne. Det var maurerne som ga ham tilnavnet El Cid som skal komme av det arabiske Al-Sayyid som betyr «Herren». I 1094 erobret han likevel Valencia fra maurerne, og han forsvarte området til sin død i 1099. Nå er han berømt som riddernes forbilde og den kristne tros forsvarer.
Hans antatte jordiske rester ligger her i katedralen ved siden av det som antas å være restene av hans hustru, Doña Jimena.
Dagslys og demonstranter
Vi trår ut i dagslyset. En tapa venter på Plaza Mayor.
«Blodpølse,» lyder anbefalingen fordi man er spesielt stolte av denne retten. Og deretter vil vi se mer på nåtidens Burgos.
Det finner vi rundt Calle Vitoria i bydelen Gamonal. Rundt denne gaten protesterte innbyggerne i flere uker i begynnelsen av året fordi byens ordfører ville bygge om veien og bl.a. anlegge sykkelstier for sammenlagt åtte millioner euro. Og det, mente innbyggerne altså var uakseptabelt når byen manglet penger til viktige sosial oppgaver. Protestene varte helt til ordføreren som ellers hadde vært av den oppfatning at veiarbeidet ville forbedre byens infrastruktur og innbyggernes liv, stanset prosjektet. Men saken ulmer fortsatt, og Burgos har en gjeld på omkring en halv milliard euro.
Kanskje har bybarna funnet inspirasjon til kamp i bysbarnet El Cid. En stor statue av mannen på hest og med sverd i hånden står ikke langt fra det arkeologiske museet, Museo Evolución Humana. Det har fokus på funnene fra Atapuerca og den forskningen som foregår rundt menneskets utvikling.
Til fots langs elven til kloster og hjem igjen
Burgos ligger ved elven Río Arlanzón. Fra området ved Museo Evolución Humana går det en vandresti ut langs elven til klostret La Cartuja de Santa María de Miraflores. De lokale skutter seg litt i den nordspanske vinteren, men vi følger dem i dette parklignende området kalt Fuentes Blancas og kommer etter drøy tre kilometers vandring til klosteret.
Bygningene ble opprinnelig bygget som et palass. I 1441 ble klosteret grunnlagt av Juan II av Castilla.
«To euro,» sier den vennlige unge mannen som tar imot oss. De to euroene er for en liten brosjyre, og så slippes man inn i klostret og klosterkirken.
Alteret er belagt med det første gullet som kom med erobrerne hjem fra Amerika. Det er skapt av Gil de Siloé, og det er like mye imponerende som sjokkerende. Ved hoved alteret er det et vakkert sarkofag med Juan II og hans hustru, dronning Isabel av Portugal. Det er foreldrene til selveste dronning Isabel, eller Isabella, altså som i Isabel la Cátolica. Her hviler også hennes bror, Alonso, hvis tidlige død også var medvirkende til at hun ble den første monarken i et nesten samlet Spania.
20 munker passer i dag på herlig- og hellighetene.
Vi vender tilbake til El Cids by, kanskje litt mer blodpølse. Og så gjør det ikke noe når hotellgulvene knirker, for også det hører med til historien.
