Et av hovedtemaene som vil påvirke stemningen blant investorene i år, vil helt sikkert være hvordan sentralbankene kommer til å reagere på den tiltagende økonomiske oppgangen i verden. Spesielt vil rentepolitikken bli fulgt nøye, i likhet med hvordan tidspunktet for eventuelle tiltak vil kunne innvirke på vekstutsiktene.
Selv om investorene i begynnelsen av 2014 i første rekke fokuserer på den raskt voksende økonomiske oppgangen, er de mer bekymret enn vanlig for at sentralbankene skal ødelegge festen ved å komme med politikkendringer på feil tidspunkt. For rask økning av renten vil kunne kvele det som fortsatt er en gryende oppgang, mens for lave renter i for lang tid vil kunne føre til inflasjon. Dette er ikke noe nytt. Sentralbankene står alltid overfor et slikt dilemma når de fastsetter pengepolitikken sin. Normalt er det nødvendig med en balansert tilnærming hvor man tar hensyn til både vekst og inflasjon, i alle fall i vestlige land. Nå har det imidlertid dukket opp en ny variabel i ligningen, nemlig utfasingen, eller opphøret, av hjelpetiltakene, eller de kvantitative lettelsene som de gjerne blir kalt.
Kvantitative lettelser eller ikke?
Selv om det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hvordan kvantitative lettelser påvirker den økonomiske veksten, har de ikke bidratt noe særlig til å roe stemningen i markedet. Dermed kan opphøret av dem kanskje komme til å forårsake forferdelse blant investorene med mindre det blir gjort med overbevisning og troverdige forsikringer fra sentralbankene om at det ikke vil få noen negativ innvirkning på økonomien.
I året som ligger foran oss vil de fleste store sentralbankene sannsynligvis fortsette med kvantitative lettelser, om enn av forskjellige grunner. Japan, for eksempel, har nettopp begynt å gjennomføre den vekstfremmende, deflasjonsdempende politikken til statsminister Abe, og med oppmuntrende respons fra innenlandsøkonomien vil programmet sannsynligvis ikke bli stanset med det første. I USA har the Federal Reserve bare senket sine månedlige obligasjonskjøp med USD 10 milliarder (til USD 75 milliarder), noe som antyder at det fortsatt vil ta tid før dette hjelpeprogrammet blir faset ut fullstendig.
Når det gjelder eurosonen, som fortsatt strever med alle sine sammensatte problemer, vil hjelpetiltakene sannsynligvis være nødvendige en stund til og vil til og med kunne bli utvidet til å omfatte flere rentenedsettelser fra allerede rekordlave nivåer. Dette kan være mulig på grunn av den disinflasjonen som skjer i regionen nå, og selv en negativ innskuddsrente er ikke helt utenkelig. Et slikt trekk ville også vært en ytterligere hjelp til banksektoren i eurosonen som fortsatt sliter, i likhet med en ny LTRO (langsiktig refinansiering).
Kvantitative lettelser, som en gang i tiden ble sett på som noe ekstraordinært, har blitt standard politikk i mange økonomier og vil sannsynligvis fortsette å være det i lang tid fremover. Hva som er en «normal pengepolitikk» kan komme til å måtte bli definert på nytt.
Få banket inn budskapet
Enten de opprettholder sine kvantitative lettelser eller ikke, vil sentralbankene måtte spisse pr-kompetansen sin for å klare å styre markedets forventninger på en god måte det kommende året. Under dagens forhold fordrer en effektiv gjennomføring av endringer i pengepolitikken investorenes stilltiende medvirkning hvis man skal unngå uro i markedet. Markedene hater overraskelser, og sentralbankene må i den grad det er mulig uten å gå på akkord med sin egen integritet, på forhånd nøye kommunisere sine syn (på inflasjon, arbeidsledighet, osv.) og sine intensjoner (politikkvirkemidler). Hvis dette kan gi sentralbankene tillit i markedene, vil investorene på sin side overlate detaljer som for eksempel tidspunkter til dem. Det er med andre ord signalet om en endring i politikken som er viktig, ikke selve endringen.
