Rio Tinto - en gruveby i et betagende landskap

Las Minas de Rio Tinto ligger rett sør for naturparken Aracena, 90 km. nordvest for Sevilla. Hvis du ikke allerede har sett dem, ja så kom deg av sted, for et mer spesielt og annerledes landskap har jeg aldri sett! Det er totalt fascinerende og fordi det også knytter seg en interessant historie til området og til elven som er rød som blod, ja så blir det visst ikke bedre. Et besøk i Rio Tinto omfatter en tur med den gamle jernbanen som fraktet malmen ned til Huelva, et besøk på det meget fine minemuseet og et besøk hjemme hos den engelske overklassen som eide minene. Og det var de samme engelskmennene som innførte fotballspillet til Spania! Og hva skulle spanjolene i dag gjøre uten fotball? Et besøk i Rio Tinto er et must.
Det har vært minedrift ved Rio Tinto helt siden tidenes morgen – ja, man har funnet spor av smelteovner som er datert helt tilbake til det 7. århundret f.Kr. Men det var romerne som fikk satt gang i utvinningen, og de bygde veier slik at metallene kunne transporteres. Romerne utvant særlig sølv fra minene, og det var med dette sølvet at de betalte sine soldater over hele Romerriket. Dessuten fantes det kobber og jern som ble utvunnet i Rio Tinto.
Men det var særlig det engelske minekompaniet Rio Tinto Company Limited som fikk satt i gang driften og som kom til å sette et uutslettelig preg på landskapet og byen Rio Tinto – ja, på hele Spania. Men hvorfor kom minene på engelske hender? Hvorfor kunne ikke spanjolene selv få gleden av de kolossale rikdommene som lå i jorden rundt den blodrøde elven?
Jo, saken er den at i 1873, da engelskmennene kjøpte konsesjonene til minedriften av den spanske staten, var staten på konkursens rand, og det var bare salget av minene for den formidable summen på 94.000.000 pesetas som forhindrede en statsbankerot. Men hvor var alle landets tidligere rikdommer? De var ødslet bort til tant, fjas og kriger av den ene udugelige kongen etter den andre. Faktisk var situasjonen så ille at dronning Isabel den 2. etter de karlistiske krigene forlot landet i ren fortvilelse. Hun ble etterfulgt av Amadeo I som var italiener og som etter to år på tronen uttalte de berømte ordene: ”No entiendo nada, esto es una jaula de locos” (Jeg fatter ingenting – dette er et galehus”). Heretter abdiserte han og Den Første Spanske republikk var en realitet. Den varte bare i litt mindre enn to år, og det var altså republikkens første statsminister som ikke så noen annen utvei for raskt å få penger i kassen enn å selge landets størst rikdom – Rio Tinto-minene – til engelskmennene.
Englenderne var ikke sene om å få satt driften i gang, og dermed oppstod det i løpet av de knapt 70 årene da engelskmennene stod for driften det velkjente landskapet som man kan se i dag. Fordi mineralene lå rett under jordens overflate, var det ”open air-mining” som hovedsakelig fant sted, og derfor er landskapet, særlig nord for byen, et kjempestort, åpent arr – eller som man har valgt å kalle det: un paisaje formado por la mano del hombre (et landskap som er formet av menneskehånd). Men jeg synes egentlig ikke det var stygt – bare imponerende.
Englenderne etablerte også raskt en jernbane slik at man kunne frakte malmen ned til havnen i Huelva. Derfra ble den transportert til smelteovnene i England. Fordi det var lettest å anlegge jernbanen på det relativt flate landet langs elven Rio Tinto, kom jernbanen og elven til å slå følge nedover mot byen.
Det er en bit av denne jernbanen som nå er blitt litt av en turistattraksjon – og med rette. For dels får man et innblikk i minedriften og dels kjører man langs et helt magisk og eventyrlig landskap – som bare er rødt.
Elven er i seg selv et sant vidunder, for aldri har man sett maken til farge på en elv – den er rød som en rødvin blandet med madeira, lidt over i det brune, men meget sterkt farget – ja, selv en håndfull vann er rød. Og hva er det så som gir fargen? Er det bare den mineralholdige jorden i seg selv? Nei, fargen skyldes noen mikroorganismer som lever av mineralene i vannet, og det er disse organismenes avfallsstoffer som farger elven rød. Det er altså snakk om en naturlig forurensing, og ikke noe man kan gjøre noe med. Vannet i elven virker som klorin, og hvis man mister et tøystykke ned i vannet, blir det helt misfarget. Ville dyr som villsvin og geiter bader i elven for å bli kvitt parasitter.
Men også landskapet langs elven er rødt – jorden er rød av mineraler, og det er et besynderlig syn å kjøre gjennom det. Turen med jernbanen tar en time hver vei, så det er masser av muligheter til å se landskapet – sær fordi toget bare kjører med en fart på 10 km i timen. Det røde landskapet har fått Nasa til å gjøre en rekke forsøk i området med henblikk på en eventuell landing med mennesker på Mars. Man har antatt at jorden på Mars, pga. fargen, har samme sammensetning som den ved Rio Tinto, og derfor har man etablert forsøk med plantevekster for å se hvor raskt planter vokser i rød jord. Det har vist seg at de fleste planter kan trives bra i den røde jorda, men at veksten er betydelig langsommere enn i annen jord. De furutrærne man ser langs Rio Tinto har brukt dobbelt så lang tid som vanlig på å bli så store som de i dag er.
Det var engelsk kapital som finansierte minene, og det var engelske ingeniører som sto for den tekniske siden av driften. Dermed oppstod det raskt et klasseskille av de helt store mellom de rike engelskmennene og de fattige spanjolene som arbeidet i minene. Aller nederst på rangstigen stod portugiserne som var henvist til å bo i usle rønner, mens spanjolene hadde litt bedre forhold. Det var likevel kraftige sosiale uroligheter med arbeidsnedleggelser, og i 1888 fant det sted en massakre der streikende arbeidere ble meiet ned av ordensmakten. Der var sjelden helt rolig ved minene.
Det ble bygget en fin ”engelsk” bydel ”Bella Vista” som lå med ”ryggen” til Rio Tinto, og her oppførte englenderne seg slik som englendere vanligvis gjør: De dannet ”social clubs” med sport, games (idrett og sport), afternoon tea, guttespeidere, private skoler, golf, cricket, polo, osv.
Da pengene veltet ned i de engelske lommene, bygde overklassen også fine, store hus oppe i fjellene i utkanten av Aracena (de kan fortsatt sees rett vest for byen), og de hadde sommerhus ved stranden i Punto Umbria (Huelva) dit de dro med familiene når det ble for varmt inne i landet.
Et av de husene som englenderne bodde i (Casa 21), er nå gjort om til museum, og man kan besøke huset på den samme billetten som gir adgang til minemuseet.
Når engelskmennene hadde fri, moret de seg med all slags typer sport. En golfbane ble etablert rett utenfor byen (den ligger der ennå), og det ble anlagt flate baner med gress der man kunne sparke ball. Det var her i Rio Tinto at noen spanjoler en dag observerte hvordan englenderne løp rundt og sparket til en halvstor ball. Spanjolene tenkte at det måtte de også prøve, og det gjorde de! Dermed ble fotballspillet innført i Spania – og det er ikke engang løgn.
Det gikk som sagt forrykende bra for eierne av minene, og enorme formuer ble skapt. Det gikk mer eller mindre den spanske nese rett forbi. I 1954 ble det for mye for Franco, og han nasjonaliserte minene. Englenderne ble kastet ut med et svært beskjedent plaster på såret, og driften kom på spanske hender. Men likevel hadde ikke spanjolene den samme suksessen med utvinningen som englenderne, kanskje fordi de manglet ”know how”. Minedriften gikk nedover for til slutt å stanse helt opp i 2001, særlig pga. konkurransen fra kobber utvunnet i Indonesia. Men mye avhenger naturligvis av prisen på metaller på verdensmarkedet, og nå er man så smått i ferd med å vurdere om minene skal gjenåpnes. De er nemlig på ingen måte tømt – det finnes fortsatt massevis av metaller – hvis ellers prisen er riktig.
Et besøk i Rio Tinto bør naturligvis også omfatte minemuseet som er svært fint og informativt. Her kan man se en faksimile av en romersk mine, man kan se den fine togvognen som dronning Victoria av England fikk bygget i Rio Tinto til sin tur til India (turen ble avlyst, så vognen står nå på museet), og man kan se plansjer og lese om minenes historie.
Dessuten kan man 10 km fra Rio Tinto besøke den store åpne minen ved Peña de Hierro som er et spennende sted der det også er masser av minehull å se. Her kan man også se elven Rio Tintos utspring. Jeg synes at et besøk i Rio Tinto er noe av det mest spennende jeg har opplevd i Spania. So off you go…..
 

Les mer på http://www.parquemineroderiotinto.com/
der du også kan bestille plass på toget – det bør du gjøre, for interessen er stor og det er som regel bare én avgang daglig.
Vi besøkte Rio Tinto i forbindelse med vår tur til Naturparken Aracena y los Picos de Aroche, og vi bodde i Posada San Marco i landsbyen Alájar som ligger ca. 40 km. fra Río Tinto – et skjønt og fredelig sted som vi kan anbefale. Men det finnes også hoteller i Rio Tinto, bl.a. Rio Tinto Victorian House som ligger i det gamle engelske kvarter ”Bella Vista” og som reklamerer med å ha viktoriansk atmosfære.