Klimakrise med voksesmerter

Mens The Transition Towns-bevegelsen foreløpig kjemper i det små for å skape forandringer, er det på et helt annet plan slaget må stå hvis klimakampen skal vinnes. Det Norske Magasinet har gravd seg gjennom den nyeste forskningen på området og gir her et overblikk over klimasituasjonen akkurat nå.

Temperaturerne stiger, polene smelter og været er utilregnelig som aldri før. FNs klimapanel, IPCC, mener at hovedtyngden av den globale oppvarmingen med 90 prosents sikkerhet må tilskrives den økende konsentrasjonen av menneskeskapte drivhusgasser i atmosfæren. Og generelt har de fleste forskere etterhvert erkjent at klimaendringene er helt eller i hvert fall delvis menneskeskapte, og anerkjenner samtidig behovet for strenge klimapolitiske tiltak. Allerede nå har resultatene av et konstant voksende utslipp av gasser begynt å vise seg, men den egentlige miljøkatastrofen ligger fortsatt og lurer et sted i framtiden, mener flere pessimistiske eksperter.

Økende temperaturer og ekstremvær
Et av de tyngeste bevisene på at det virkelig er en sammenheng mellom utslippet av drivhusgasser og klimaendringene, finnes i de markante temperaturøkningene jordkloden har opplevd i takt med de siste 100 årene med intensiv industrialisering. Derfor var tiåret fra år 2000, ifølge FNs meteorologiske organisasjon (WMO), det varmeste tiåret siden målingene begynte i 1850. Ni av de ti årene hoppet dessuten rett inn på listen over de varmeste årene og som toppes av 2010. Også den amerikanske omfartsorganisasjonen NASA rapporterer løpende om utradisjonelle klimaendringer. Her har man beregnet at 2010 var 0,75 grader celsius varmere enn Jordens gjennomsnittstemperatur mellom 1951 og 1980, som er NASAs referanseperiode. Det betyr at gjennomsnittstemperaturen i verden nå er 15 grader. I 2020 vil det tallet øke med en grad, mens det i 2050 antas å bli ytterligere en grad varmere.

Nok en indikasjon på forbindelsen mellom klimatilstanden og de menneskelige gassutslippene kan tolkes av værets voksende uforutsigbarhet i takt med de økte utslippene. Mellom 1980 og 2006 har tallet på klimarelaterte katastrofer firdoblet seg, og uvanlige værfenomener og –rekorder har nærmest blitt hverdagen. For bare å gi et par eksempler av mange bare fra i år, har England hatt den våteste april-juni noensinne, mens Russland på bare én julidag oplevde det som tilsvarer et halvt års nedbør. I den østlige delen av landet, i Sibir, var situasjonen imidlertid en helt annen. Her lå temperaturen i juni på mellom sju og 10 grader over det normale nivået. Ekstraordinært var også været også på Korea-halvøya og i Brasil. Her opplevde man henholdsvis den verste tørken på 105 år og den høyeste temperaturen, 38.7 grader som noensinne er målt på den sørlige halvkulen i juni.

Vesten, Kina og kjøleskapet blant de store klimasyndere
Ikke overraskende er det den mest industrialiserte delen av verden, samt Kinas milliardbefolkning, som tegner seg for de klart største utslippene av drivhusgasser. Samlet sett slipper alle verdens land ut over 30 gigatonn med gasser til atmosfæren hvert år. Av dem står Kina for rundt sju, USA for ca. 5,5 og Europa ligger på knapt 4,2. Det er ting som produksjon, dårlig boligisolering og trafikk som er skyld i en stor del av utslippene, men også mer harmløse redskap som aircondition-anlegg, kjøleskap og isoleringsskum er blant de største truslene mot klimaet. Det skyldes blant annet de såkalte HFC-gasser som disse produktene inneholder. HFC er en gassart som blir brukt som erstatning for den svært ødeleggende CFC-gassen som det ifølge Montreal-protokollen fra 1987 måtte kuttes kraftig ned på. I 2010 lyktes det helt å få stoppet bruken av CFC, en svært viktig miljøpolitisk seier. Ironisk nok – eller kanskje snarere tragikomisk – viser det seg nå at avløserens effekt på miljøet er så voldsom at HFC-gassene i 2050 vil ha like negativ virkning på klimaet som den samlede trafikmengden på hele kloden. Det mener FNs miljøprogram UNEP. Så i en tid der flere asiater og afrikanere får råd til for eksempel et kjøleskap, og der jordens befolkning øker med ca. 80 millioner i året, kan helt basale produkter altså være blant de viktigste årsagene til et forverrret klima.

Fatale konsekvenser
Men, men, men. Er utslippet av disse drivhusgassene og de medfølgende klimaendringene overhodet så farlige? Ja, er det korte og klare svaret. For mye tyder på at den globale oppvarmingen er skyld i flere naturkatastrofer som tørke, oversvømmelser, sykloner og orkaner, i tillegg til at varmen gradvis vil redusere verdens mengde med is. Bare på Grønland smelter årlig 230 milliarder tonn is – nok til å heve verdens største øy tre meter ved utgangen at dette århundret. Den samlede mengden med is som blir til vann vil trolig få verdenshavene til å stige med minst en meter i 2100.

Et av de stedene der man er minst interessert i høyere vannstand, er på øyriket Tuvalu i Oceanien, øst for Australia. Her er gkennomsnittshøyden mindre enn en meter over havoverflaten, så selv svært små økninger i vannivået kan merkes av de mer enn 12.000 innbyggerne i verdens fjerdeminste nasjon. Allerede nå er boliger og landbruksjord blitt ødelagt av det inntrengende saltvannet. Det tvinger beboerne til å flytte til landets byer, men også deres eksistens vil innen overskuelig framtid være truet. Tuvalu, hvis BNP er så lite at en inntektspost på budsjettet er salg av frimerker og mynter, har i miljøloven fra 2008 gjort det til et mål å ”øke forståelsen i hele verden for konsekvensene av klimaendringer”. Lykkes det ikke å overbevise verdens ledere om en markant økt klimainnsats, er det bare et spørsmål om tid før Tuvalu og andre lavtliggende øyer er historie.

Fakta om krisens omfang
Det er ikke bare Tuvalu, men verdens fattige land generelt, som vil bli de helt store tapere av klimakampen. U-landene ligger ofte i tropiske områder der naturens krefter er sterkest, og fordi disse landene samtidig er økonomisk og infrastrukturelt dårligere rustet til gjenoppbyggingen etter en naturkatastrofe, blir effekten av dem tilsvarende større. Tall fra Kirkens Nødhjelp anslår at 240 millioner mennesker i 2020 vil lide av vannmangel som følge av den forventede temperaturøkningen. Av samme grunn vil det i 2050 være 250 millioner flere på listen over såkalte klimaflyktninger, mens 30 millioner ntas å komme til å sulte som følge av tørke, oversvømmelser og andre naturkatastrofer. Til det kommer konsekvensene for dyreriket der raser akkurat nå dør i et tempo som ikke er sett siden dinosaurernes tid.

Hva er worst case-scenario?
Som om ikke dette er ille nok, kan krisen vise seg å ende langt, langt verre. Den anerkjente biologiprofessoren Stephen Schneider fra Stanford University ga før sin død (i 2010) til avisen USA Today et tegn på hva den verst tenkelige klimautviklingen vil medføre i 2100. Utgangspunktet for antakelsen er et uendret forbruk av fossiler energikilder, en fortsatt opfatningav at økonomisk vekst er viktigere enn miljøhensyn, samt et fortsatt "laissez faire-syn"("la det bare rulle og gå") på klimautfordringerne. Med det scenariet vil temperaturen øke med opp mot 11 grader i 2100. Her er noen av konsekvensene ved dette skrekkscenariet:

– Vannstanden kan øke med inntil 10 meter.
– Tropiske regnskogen vil bli mer sårbare overfor branner som betyr at trær i stedet for å oppbevare drivhusgassene, vil sende dem ut i atmosfæren.
– Mange samfunn med høye og lave utgangspunkt i forhold til vannstanden vil være truet.
– Utryddelsen av oppimot halvparten av alle kjente plante- og dyrerarter vil bli langt mer sannsynlig.
Schneider tilføyer at scenariets økende vannstand og intensiverte sykloner vil true med å sende hundrevis av millioner av mennesker fra utsatte kystbyer ut på flukt, i tillegg til at det lett kan bli slutt på både Londons og New Yorks undergrunnssystemer. Heldigvis er det ikke mer enn 5-10 prosents sjance for at dette scenariet blir aktuelt, vurderer professoren. Men likevel…