Wikileaks’ spanske avsløringer

Da Wikileaks startet offentliggjøringen av de hemmelige dokumentene, den største lekkasjen i historien, var El País blant den håndfulle samlingen aviser som hadde adgang til og først rapporterte om innholdet. Det var ikke uten grunn. I tillegg til å kunne kommunisere med hele den spansktalende verden, var lekkasjene spekket med spanskrelaterte emner.
De dreier seg blant annet om spanske politikere og til og med kong Juan Carlos. Om hvordan amerikanske embetsfolk forsøkte å forhindre høyesterettsdommer Baltasar Garzóns´ undersøkelser rundt forholdene i konsentrasjonsleiren i Guantánamo. Om José María Aznars syn på den konservative statsministerkandidaten Mariano Rayo. Og om hvordan amerikanerne forsøkte å forhindre spansk samhandel med Iran og Cuba, og om forsøkene på å dekke over drapet på den spanske kameramannen i Irak og konsekvensene av atombomben i Palomares.

Tillat oss først en rask gjenoppfriskning av hendelsesforløpet.
En amerikansk soldat skal ha lastet ned dokumenter med hemmeligstemplede meldinger fra amerikanske ambassader og andre diplomater til det amerikanske utenriksdepartementet og resten av regjeringen i Washington.
Allerede i mai i fjor skal den 22 år gamle mannen ha sendt informasjonen til Wikileaks og dets australske grunnlegger, den selvutnevnte informasjonsfrihetsaktivisten Julian Assange. Da de amerikanske myndighetene rett etter arrestasjonen av soldaten, noe de kunne gjøre fordi mannen hadde skrytt om saken overfor en kamerat. Som takk sladret kameraten videre om saken til sine overordnede, men da var det selvfølgelig for sent.
Meldingene dreier seg om krigen i Irak, fredsinitiativet i Afghanistan og et vell av andre seriøse, diplomatiske og utenrikspolitiske saker, i tillegg til kaskader av sladder og personlige meninger. I alt er nesten 400.000 meldinger lekket, og av dem handler cirka 3.620 om Spania.
Medarbeiderne i Wikileaks gjennomgikk de følgende månedene samtlige meldinger, bekreftet innholdet og kildene. Deretter, velvitende om at organisasjonens hjemmeside ville bli boikottet, lekket de innholdet til El País og The Guardian, The New York Times, Der Spiegel og Le Monde. Avisenes medarbeidere undersøkte også innholdet og sorterte dessuten fra de dokumenter som man mente kunne skade enkeltpersoner, i tillegg til at de oversatte dokumentene fra kodede meldinger til vanlig språk før vi alle den 28. november begynte å få kjennskap til innholdet.

Fra Madrid til Washington
Resten av den spanske pressen var raske med å offentliggjøre innholdet og belyse de irriterende meldingene rundt forholdet mellom USA og dets spanske allierte.
Fra 2004 til lekkasjene i 2010 ble offentliggjort, hadde USA tre forskjellige ambassadører her i landet: George L. Argyros, Eduardo Aguirre og Alan D. Solomont (nåværende). Alle har sendt, hva man åpenbart i diplomatiske kretser fortsatt kaller telegrammer, til regjeringen i Washington.
Det er tydelige tegn på gnisninger mellom den amerikanske og den spanske regjeringen rundt blant annet Spanias tilbaketrekning fra Irak, Spanias forhold til Cuba og Venezuela, samt forbindelsene til land som antas å støtte terrorisme. Meldingene avslører også hvordan amerikanske diplomater har forsøkt å påvirke ikke bare spansk utenrikspolitikk, noe som strengt tatt var forventet, men også privateide selskapers forretningsføringer og til og med et forsøk på å forhindre en spansk domstol i å undersøke forholdene rundt fangeleiren i Guantánamo på Cuba.

Baltasar Garzón – skremmer
Den før nevnte saken dreier seg naturligvis om forhenværende og allestedsnærværende, nå høyesterettsdommer i eksil, Baltasar Garzón, som ville undersøke om internasjonale lover ble overholdt i Guantánamo. Til denne biten av historien hører det også med at han også har lagt an sak mot fire av de innsatte. Derfor ble spanske politifolk sendt til Cuba for å forhøre fangene. Mot slutten av 2004 ga den amerikanske administrasjonen dommeren informasjon som førte til arrestasjonen av åtte antatte, islamistiske terrorister som hadde planer om et terrorangrep på høyesterettsbygningen i Madrid. Sakene er fortsatt ikke avsluttet.
Domstolen undersøker dessuten flygningene som transporterte antatte Al Qaeda-medlemmer til og fra leiren på Cuba. Noen av dem antas å ha mellomlandet i Spania.
Kunngjøringer fra Eduardo Aguirre avslører at han forsøkte å påvirke høyesteretts undersøkelser. Han hadde møter med Baltasar Garzón som han kaller både berømt (særlig etter at han i 1998 utstedte arrestordre av den chilenske diktatoren Augusto Pinochet) og kontroversiell. Andre omtalte dommere nekter også å ha latt seg påvirke av amerikaneren som i tillegg skal ha forsøkt å øve sin innflytelse ved å legge press på den spanske regjeringen.
Sakene omhandler også fanger som er løslatt – blant annet til Spania hvor tre allerede er ankommet, to til er ventet – selv om de ifølge etterretninger fortsatt skal utgjøre en fare. Denne saken kan for øvrig smelle tilbake på president Barack Obama selv, fordi han har sagt at han vil stenge leiren i Cuba.
Selv om amerikanernes interesser i flere tilfeller har vært og er de samme som Garzóns, minsket mulighetene for samarbeid da dommeren foreslo at den forhenværende amerikanske presidenten George W. Bush sammen med tidligere statsminister José María Aznar skulle rettsforfølges for å ha beordret invasjonen av Irak.

José Luis Zapatero – romantisk venstreorientert
Spanias nåværende statsminister, José Luis Zapatero, omtales som romantisk venstreorientert, ute av takt og uten fotfeste når det gjelder økonomien, selv om han er vel vitende om at ”hver eneste tapte arbeidsplass er som en ny spiker i hans egen kiste”. Og han kalles dessuten ”anti-amerikansk”.
PSOE og José Luis Zapateros valgseier i 2004 tilskrives den uheldige måten som den tidligere konservative regjeringen håndterte togbombene i Madrid på, få dager før valget. PP beskyldte ETA for bombingene, mens det jo etter kort tid skulle vise seg at de ansvarlige var muslimske terrorister.
Spanias rolle under invasjonen av Irak etter at Zapatero kom til makten, beskrives som ventet av amerikanerne som frustrasjon over Spanias tilbaketrekning. Så mye at George W. Bush ikke tok telefonen da Zapatero senere ringte for å ønske ham til lykke med gjenvalget.
Derfor, blir det hevdet i meldingene til regjeringen i Washington, var det selvfølgelig gode nyheter for den spanske regjeringslederen da Obama vant presidentvalget, selv om den nåværende presidentens respekt for den spanske statsministeren åpenbart ikke er mye større enn forgjengerens, dersom meldingene fra den amerikanske ambassaden i Madrid kan brukes som termometer.
Det ble heller ikke bedre av at Spania i 2009 kunngjorde at man også ville trekke troppene sine hjem fra Kosovo. Zapatero møtte etter offentliggjøringen av denne beslutningen USAs visepresident Joseph Biden som skal ha uttrykt skuffelse over beslutningen og over at USA ikke ble informert på forhånd. Den spanske statsministeren skal ha forklart at han ikke kan ha tropper i et område som siden konflikten startet hadde erklært en uavhengighet som ble godkjent av en lang rekke land, bortsett fra blant annet og naturligvis Spania. Biden godtok forklaringen, men insiterte på at Spania burde ha kommunisert med USA før beslutningen ble offentliggjort.

José María Aznar – selvproklamert frelser?
Ambassadør Aguirre møtte flere ganger den tidligere statsministeren, konservative José María Aznar. I 2007 skal denne ha sagt at ”Spania er i hendene på en svært dårlig regjering”. Også at hvis Spania fikk mer seriøse problemer, og den nåværende lederen av Partido Popular, Mariano Rajoy, ikke klart å vinne det kommende valget, kunne han, José María Aznar, ”bli nødt til å vende tilbake til politikken”.
Aznar understreket senere at han var i tvil om hvorvidt Rajoy klarte å løse oppgaven, og at partiet manglet en mer verdig arvtaker. Samtidig beskrives Eperanza Aguirre (forkvinnen for Madrids lokalregjering) som en hyperambisiøs politiker som ser seg selv som en framtidig statsminister.
Talspersoner fra det ledende opposisjonspartiet har kalt kunngjøringene for sladder.

Private selskaper – ut av Iran
De amerikanske diplomatene forteller også hvordan de har lagt press på spanske selskaper og deres handel med Iran. Men selv om spørsmålet om god moral rundt det som kan tolkes som en godkjenning av det iranske redselsdiktaturet, skal de spanske firmaene ha handlet i tråd med internasjonale regler.
Det samme gjelder forholdene til og samhandelen med Cuba og flere latinamerikanske land der demokratiet og menneskerettigheter har trange kår.

Saker under teppet
Saken om José Couso, den spanske kameramannen som i 2003 ble drept da amerikanske soldater skal ha åpnet ild mot hotellet i Bagdad der spanjolen bodde, er også nevnt. Amerikanske embetsfolk skal ha forsøkt å få høyesterett til å skrinlegge sine undersøkelser. Spania ønsker å forhøre tre amerikanske soldater i saken. Etter lekkasjene har Cousos familie anlagt sak mot flere embetsfolk.
Feid under teppet er også sannheten om det endelige oppgjøret rundt følgene av atombomben som i 1966 falt ut fra et B52-bombefly over Palomares i Almería. USA lovet fra starten å rydde opp etter seg, men har ignorert behovet for fjerning av det radioaktive stoffet og strålingen som er mer alvorlig enn først antatt og som berører 50.000 m2. Så sent som mot slutten av 2009, med andre ord 43 år etter hendelsen, skal den daværende utenriksminister Moratinos ha minnet Hillary Clinton om at USA skal stå for en del av arbeidet. Hun skal fortsatt ikke ha reagert på henvendelsen.

Sannhetens konsekvenser
Som nevnt omhandler mange av dokumentene krigen i Irak og aksjonene i Afghanistan. Julian Assange fra Wikileaks som har latt seg intervjue om dette spørsmålet, mener at sivile og soldater blir drept i en krig som aldri kan vinnes. Han mener at offentliggjøringen av meldingene kan bidra til en raskere tilbaketrekning av troppene fra de to landene, og at offentlig adgang til ellers hemmeligstemplede dokumenter er med på å forhindre maktmisbruk, inkludert korrupsjon.
I Spania er lekkasjene ofte blitt beskrevet som uviktige fordi de ikke har fortalt noe som alle ikke visste på forhånd. Men det er ikke tilfellet i alle saker. Cubas regjering har klaget til El País over offentliggjøringen. I øystaten mente man først at lekkasjene var underholdende, ettersom de var pinlige for USAs regjering. Etter hvert som Cubas rolle i Venezuela og andre latinamerikanske land, samt den aktuelle situasjonen for den cubanske økonomien ble beskrevet i meldingene, fant det cubanske regimet at situasjonen ikke lenger var så morsom.
USAs ambassadører i Spania har beklaget lekkasjene og kalt avisenes offentliggjøring uansvarlig. Utenriksminister Hillary Clinton har kalt det et angrep på det internasjonale samfunnet, mens andre har kalt dem terrorisme. På den andre siden florerer det en teori om at CIA selv står bak lekkasjene – kanskje i samarbeid med Mossad – fordi lekkasjene på sikt vil tjene USAs interesser. Selv Vladimir Putin, Ruslands gjenbrukte statsleder, har sagt at noen bruker Wikileaks for å nå politiske mål.
Hvorvidt Wikileaks’ lekkasjer får reelle konsekvenser og påvirker historien, er tvilsomt. Om det vil påvirke måten diplomatiske forhold og kommunikasjon framover vil foregå på, er fortsatt usikkert fordi all verdens regjeringer har forsøkt å holde sine intensjoner hemmelige siden den dagen da grekerne etterlot en stor trehest fylt med soldater ved porten til Troja. Slik vil det nok alltid være med mindre vi kan tvinge diktaturer og terroristgrupper til å offentliggjøre sine hemmeligheter.
Det er bare amerikanske statshemmeligheter som har sluppet ut. Men, som Russlands president Dmitrij Medvedev har uttalt, ville det sikkert bli minst like pinlig om russiske, hemmeligstemplede dokumenter så dagens lys. Når vi først har kommet hit, kunne det også være spennende å få adgang til hemmeligstemplede dokumenter fra Spanias og andre lands utenrikstjenester.
Fram til det kan vi la oss holde oss med avsløringene om at Libyas Gadaffi skal holde seg med fire blonde, ukrainske sykepleiere, at de arabiske landene slett ikke er imponerte, men nervøse over Irans atomambisjoner, at Tyrkias regjering er under press fra mer verdsliginnstilte generaler, og at Kina ser velvillig på et gjenforent Korea.
Også at de amerikanske diplomater anser at Spania fortsatt er et mål for Al- Qaedas jihad, at den nåværende regjering bak scenen skal ha snakket med Marokko om hvordan man best og på fredelige vis kan gi Vest-Sahara autonomi under marokkansk ledelse, noe som står i motsetning til den offisielle holdningen, og at kong Juan Carlos kan bli en fantastisk alliert, om det ikke var fordi at han tenker for mye på Spanias beste.

Kilder: El País, Time Magazine, RTVE