Hun lot drømmene styre

I mer enn 50 år har Astrid Johansen latt drømmene styre livet, fra hun som 21-åring reiste fra Svolvær i Lofoten til Egypt. Helt alene. Siden har hun blant annet bodd i Libanon, Syria, Egypt og Italia. I dag, 77 år gammel, sitter hun i Marbella skriver bøker om sitt utrolige liv.

– Herregud. Du må tro jeg er gæren, smiler Astrid: – Ja, jeg er vel kanskje det. Herlig gæren!
Selv om det snart er vinter, er det godt og varmt i været denne morgenen. Astrid har allerede vært ute og tatt morgenkaffe og en croissant på favorittbaren nede på Paseo´en. Det går ikke så fort lenger, for Astrid er plaget av en vond rygg. Hun bruker stokk og tar den tiden hun trenger. Har hun endelig falt til ro?
– Jeg har hatt min porsjon av et langt og deilig liv. Nå lever jeg i alle fall livet uten at menn forstyrrer, sier Astrid; – Dessuten har det aldri tidligere vært tid til å sette seg ned. Nå har jeg masser av tid og skal skrive i vei.

Styrt av skjebnen
I 1954, 21 år gammel, begynte Astrid for alvor å tenke gjennom hva hun ville med livet sitt. En natt hadde hun en merkelig drøm. En arabisk figur sa til henne:

– Dra til Egypt.

En måneds tid senere står Astrid på kaia i Svolvær med to kofferter og en gitar. Hun tar farvel med moren, søstrene og de frammøtte vennene. Da sørgående hurtigruteskip denne mørke augustkvelden glir ut fra kaia, står Astrid langs rekka og fortviler. Tankene svirret rundt i hodet: Var dette aller siste farvel? Får jeg noen gang se mine kjære igjen?
– Tror du på skjebnen?
– Ja, helt og holdent! Det var en slags bestemmelse om at jeg skulle dra til Egypt. Jeg kan ikke forklare dette, men jeg hadde ikke noe valg. Derfor ble det slik. Jeg har så sterke følelser i meg at noen ganger tror jeg livet bare er en slags drøm, forklarer Astrid.

Lang reise

Reisen til Egypt skulle ta en hel måned. Først med hurtigruta sørover, og deretter til Oslo. Videre med tog til Göteborg der lastebåten M/S Tigris lå og ventet. Båten skulle helt til Mumbai i India, via Suez-kanalen til Port Said, og Astrid ble med som betalende passasjer.
Hun svinger seg nedover Europa. Turen til Egypt tar en måned, og i havnene der M/S Tigris går innom, blant andre Hamburg og Antwerpen, tar Astrid store jafs av livet. Hun flørter vilt og nyter alt. Men ingenting kan likevel forstyrre planene om å nå fram til reisemålet der brevvennen Peter, en kjemistudent fra Kairo, venter på henne. Han har lovet å hjelpe henne med overnattingsplass.
Det manglet ikke på advarsler. Mange mente at å reise til Egypt, et muslimsk land, helt alene, var galskap for en ung lyshåret og blåøyd jente fra det kalde nord. Men alt prellet av på Astrid. Hun bare måtte til Egypt.
Det hører med til bildet at Midt-Østen allerede den gang hadde klart å etablere seg som en storpolitisk kruttønne. I 1948 ble staten Israel opprettet, og landet har siden vært i mer eller mindre konstant i konflikt med naboene. I 1952 gjennomførte egyptiske offiserer dessuten en revolusjon. De kastet den gamle kongen av tronen og etablerte en egyptisk republikk.

Slag i slag
I selvbiografien ”Skjebnens fotspor” skildrer Astrid Johansen møtet med det fantastiske Egypt. Hun forteller om hvordan hun sovner inn til lyden av trommer og orientalske rytmer og om møtet med fremmede lukter, skikk og bruk. Alt så annerledes enn en norsk hverdag. I boken skriver hun:
”For å være ærlig måtte jeg tilstå for meg selv at det grå, kjedelige livet som besto av å gå på arbeid om morgenen, returnere hjem sent på ettermiddagen, lage seg en hurtig aftens for så litt senere å begynne å forberede en lunsjpakke til den neste, kjedelige dagen, var ikke den livsstilen jeg ville ha.”
Omsider møter Astrid major Abdel Latif Husseiny, mannen i sitt liv:
”Alt er med ett så rart – tiden står stille, og det er som om jeg befinner meg et sted mellom drøm og virkelighet”, skriver hun i boken.
Opplevelsene står i kø for den unge, vakre kvinnen fra Norge; hun deltar i innspillingen av storfilmen ”De ti bud” som akkurat da ble spilt inn ved pyramidene utenfor Kairo, hun blir forsøkt kidnappet, ender opp i egyptisk fengsel, tar farvel med sin elskede, flytter til Beirut i Libanon og deretter videre til Syria. Hun skildrer det kjappe gjensynet med Norge før turen igjen går sørover til Damaskus der hun på papiret blir muslim og gifter seg med palestineren Ali.

Bok nummer to
Denne første boken om Astrids liv handler om hennes tre første år i utlandet. Men det kommer mer, for hun er allerede godt i gang med planene om bok nummer to.
– Det er slett ingen mangel på opplevelser eller stoff å skrive om, sier hun. For til sammen tilbrakte Astrid nesten seks år i Midt-Østen. Hun arbeidet som flyvertinne i Air Libanon, senere var hun modell ved et motehus i Roma før hun selv åpnet en liten motebutikk rett ved Spansketrappen i storbyen. Til sammen har hun bodd 18 år i Roma. Deretter drev hun i 15 år en liten motebutikk om bord på det sovjetiske cruiseskipet ”Azerbaydzhan”, før hun omsider slo seg fast ned i Marbella.
Hennes mer enn 50 år i utlandet har gjort at hun i dag snakker ni språk. Det nyter hun godt av nesten daglig der hun spaserer på Marbellas strandpromenade og treffer alle slags mulige mennesker.
– Mye av det du skriver virker nesten litt for fantastisk. Lyver du aldri?
– Nei. Alt er sant, svarer Astrid.

”Maktoob”
– Dette er et sentralt arabisk ordtak som betyr ”din skjebne står skrevet på din panne”, forklarer Astrid. Hun er ikke et øyeblikk i tvil om at det nettopp er skjebnen som har styrt livet hennes.
– Jeg vet ikke hva det er, men det bor noen andre i meg. Jeg tror på sjelevandring og at vi har levd før. Det finnes en slags guddommelig kraft der ute et sted som tar styringen, men jeg vet ikke hva det er.
– Kommer du noensinne til å reise tilbake til Norge og Svolvær?
– Aldri!