Norsk regissør lager teater i spansk landsby

Erik Meling har nettopp satt opp Frøken Julie av August Strindberg for fulle hus i Mollina, en liten landsby ved Antequera. Det har hatt flere forestillinger i september, og fortsatt kan de rekke å se stykket 17. 18. og 19. september.

Det Norske Magasinet har snakket med Melling om hvordan i all verden det kan ha seg at en norsk regissør oppfører et svensk teaterstykke i en andalusisk landsby.

Erik Meling (bakerst) ses her med noen av sine skuespillerkolleger, samt et par venner, mens de leser en rykende fersk presseomtale fra en av forestillingene.

Han er utdannet teaterregissør fra Mountview Theatre School i London og har også studert skuespillerfaget ved Teaterverkstedet i Oslo, samt teatervitenskap og nå sist kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.

I Norge drev han sitt eget kompani; Fortinbras Teater ved siden av å delta både som skuespiller, danser og performer i en rekke prosjekter og å regissere forestillinger for andre kompanier.

Det var fram til for 10 år siden, inntil han flyttet til en liten by i Andalucía.

Hvorfor Frøken Julie av Strindberg?
Fordi det er et stykke uten verken helt eller heltinne. Et stykke som stiller spørsmål rundt det å være et menneske, men som ikke har svar. Derfor.

Har du satt opp andre teaterstykker her nede?
I 2004 satte jeg opp Tennesse Williams´ "Glassmenansjeriet" i Alameda, en
landsby like ved der jeg bor. Alle skuespillerne var lokale, og amatører,
men prosjektet fikk stor oppmerksomhet i pressen, og jeg fikk tilbud om å
arbeide med en barneopera av Mozart med Teatro del Gato i Málaga. Senere
ble jeg tilbudt å være teaterleder ved Taller de Teatro Municipal i
Antequera der jeg blant annet satte opp Shakespeares "Stormen".

Hvordan har teateret blitt mottatt?
For meg er kunst et møte, en sosial begivenhet og et forum for fellesskapet. Jeg har alltid ønsket å lage teater og kunst der jeg selv bor. Det er vel og bra å reise på turne, men det er mye bedre å kunne møte sitt publikum fra dag til dag og gi bidra til våre felles liv. Derfor gikk jeg også til mine lokale ayuntamientos og tilbød dem et prosjekt jeg hadde utarbeidet. Mollina kommune svarte svært positivt på dette prosjektet og gav meg nøklene til en tom restaurant i en populær park som heter Santillán, noen få kilometer utenfor Mollina sentrum.

– Gjør hva du vil! Slik var beskjeden jeg fikk. Først måtte jeg rydde meg
inn, deretter pusse opp, deretter tiltrekke meg interesse og deltakere i
mine prosjekter; det gjaldt både profesjonelle og amatører.

Centro de Arte Mollina. I vår hadde vi en meget spesiell og fluoriserende nattutstilling med Málaga-kunstnerinnen Christina Alvarez.

Du arbeider også med andre prosjekter?
Siden den gang, i januar 2008, har jeg avholdt en rekke teaterkurs,
arrangert operakonserter, kunstutstillinger og ikke minst produsert og
vist teaterforestillinger. Hver sesong har jeg invitert en utenforstående
og profesjonell kunstner/gruppe til å skape et produkt på senteret mitt; CdAM
– Centro de Arte Mollina. I vår hadde vi en meget spesiell og
fluoriserende nattutstilling med Málaga-kunstnerinnen Cristina Alvarez.

Hvem er du selv?
Jeg er en norsk mann på 48 år som kom til Spania med min mann for ti år siden. Han arbeider innen turistnæringen og vi etablerte oss med hus, svømmebasseng, hage, katt og to forlatte hunder her i en "aldea" som heter Los Carvajales. Etter å ha fått grep om det spanske språket ønsket også jeg å begynne å arbeide med mitt fag som er teater.

Hvordan er det å bo i Mollina?
Byen, eller rettere landsbyen Mollina er en typisk Andalucísk landsby, ganske så vanlig og uten de største historiske monumentene, men med en meget, meget stor åpenhet. Vi befinner oss i selveste Olivenland og storprodusenten av kvalitetsolje Hojiblanca er etablert her, men Mollina er også kjent for sin produksjon av vin. På dagtid handles det i et mangfold av butikker.

Dere har altså funnet dere godt til rette i bybildet?
Det tok meg lang tid til å vende meg til å måtte samtale med mine nye naboer mens jeg ventet på å bli ekspedert i kjøtt- eller grønnsaksdisken på
Samvirkelaget. I Norge står vi jo bare der og venter, tause. Det tok meg også tid for å forstå at jeg kunne be om nøyaktig hvordan jeg ville ha kjøtt- eller fisk tilberedt/skåret/filetert /med-eller-uten skinn eller ben. Her tilbyr man fortsatt den servicen uten tillegg i prisen.Kveldene tilbringes utendørs. Man prater med naboen og med hvem som nå måtte gå forbi.En av mine mest positive opplevelser har vært å lære meg til å hilse på samtlige som venter i en butikk, eller hvor det nå måtte være. Kommer man inn på f.eks. apoteket, ja så sier man buenos días til dem som allerede er
der.Det er vanlig høflighet. Og hvorfor ikke?

I teatret i Mollina?
Vil du oppleve Frøken Julie som naturligvis har blitt til Srta. Julia, og framføres på spansk, er du velkommen til å reservere plass på tlf. 617 148 790.