Månedsmagasinet på Costa del Sol
Hvorfor det er til alles beste at også chiringuitos´ene overholder loven

Hvorfor det er til alles beste at også chiringuitos´ene overholder loven

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Strandbarer og -restauranter som med navnet chiringuitos skjæres over én kam, skal ligge minst 100 meter fra vannkanten. Det er nemlig forskjellen på bølgenes maksimale lavvann og deres høyeste nivå. Strandbarene må høyst være på 150 kvadratmeter.

Det burde være lett forståelige regler, og de inngår i kystloven, Ley de Costas, som ble innført i 1988. Etter 20 år mente miljøvernminister Elena Espinosa, som kysten hører under, at alle burde ha hatt tid til å forstå og til å implementere lovgivningen, samt til å gjøre de nødvendige nedrivninger, innskrenkninger og lignende. Det var likevel ikke tilfelle.

I stedet lot eierne og også kommunene som har ansvaret for barenes åpningslisenser, til å ha sett mellom fingrene på lovovertredelsene. Barene ble bygget tettere og tettere mot vannkanten. Fra å være små skur eller trehytter med stråtak der man grillet sardiner over oliventrær i en gammel fiskebåt og bare serverte is på pinne og tintos de verano, laget på Don Simón, ble noen av dem omgjort til restauranter i betongkonstruksjoner på over 500 kvadratmeter som ikke synes å ha fulgt noen form for byggestil eller stil overhodet.

Etter at man begynte å håndheve loven, er enkelte blitt revet ned. Ramaskrikene over beslutningen som ifølge motstanderne truet det som ble ansett for å være en svært viktig del av strandkulturen og det glade badelivet, var så kraftige at man skulle tro at planen var å stenge dem for all evighet. Det var ikke meningen.

Alle eier strendene
Strandbarene er en del av vår kultur og bør ligge i vannkanten, mener eierne av barene. Det samme gjør opposisjonspartiet, Partido Popular, men med et valg like om hjørnet, beklager de konservative seg for øyeblikket over alt.

I Andalucía beskjeftiger de knapt 750 chiringuitos´ene rundt 40.000 mennesker og omsetter for en halv milliard euros. Bare langs strendene i Málaga-provinsen der arbeidsløsheten krabber opp mot 30 prosent, finnes det over 300 barer og restauranter. Så ut fra samme hensyn som da regjeringen utsatte avgjørelsen om et totalt røykeforbud på restauranter fordi det ikke var bra for sysselsettingen i restaurantbransjen, har man derfor i dette tilfellet valgt å vente med bulldoserne.

Men det er jo ikke fordi det ikke er et mål med loven som fastslår at alle strender tilhører alle spanjoler, og ingen – heller ikke en strandbar – kan hindre adgangen til vannet. Så for å sikre denne adgangen og selvfølgelig samtidig forhindre overbebyggelse langs strandkanterne, ble loven som sier at barene skal ligge minst 100 meter fra strandkanten vedtatt. Årsaken til at de maksimalt må være på 150 kvadratmeter er estetisk. Og det er heller ikke fordi bareierne ikke har hatt tid til å oppfylle kravene eller at kommunene ikke har hatt tid til å sørge for at reglene blev implementert. Men situasjonen er altså fortsatt ikke avgjort, og myndighetene – det vil si Costas i miljøverndepartementet i samarbeid med kommunene – vurderer sak for sak om en bar kan holde åpent eller ikke til de har bygget om, revet ned eller gjort det loven krever. Et eksempel er Estepona der 19 chiringuitos har fått sine åpningstillatelser, mens de to som ikke overholdt reglene, må flytte.

Er de virkelig et aktiv for turismen?
Strendene og fine strandbarer tiltrekker seg turistene som bekjent er områdets viktigste inntektskilde. Men det er synd at man tillader å minske denne inntektskilden ved å tillate monster-bunkere som like gjerne kunne ligget ved Novosibirsk. Disse betongklossene er nettopp et bilde på den masseturismen og utnyttelsen som spesielt Costa del Sol bør forsøke å ta avstand fra.

Og hvorfor mener noe at nettopp chiringuito-bransjen ikke må overholde lovene? Gir grillede sardiner og coquinas med sand i rett til fritt leide?
Cirka 80 prosent av barene har fortsatt ikke åpningstillatelser, eierne beklager seg over at de må vente på at kommunen og miljøverndepartementet treffer en beslutning og enten utsteder tillatelsen eller beordrer etablissementet revet ned. Men man har ikke noe å frykte dersom chiringuitoen bare ligger over 100 meter fra vannkanten og ikke er på mer enn 150 kvadratmeter.

I fjor lovte regjeringen at man i andre kvartal i år ville overføre ansvaret for strandbarene til Junta de Andalucía, men det har fortsatt ikke skjedd. Men spørsmålet er om det vil bety noen forskjelle. En ulovlighet er en ulovlighet.

Til sjuende og sist – og når man ikke lenger behøver betale åtte euros for fem grillede sardiner og tre euros for et glass tinto de verano og når man i stedet for betongklosser får smakfullt bygde strandbarer å se på – vil det vise seg at implementering av lovgivningen er til turismens og dermed til alles beste.

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet