Velkommen til Det Norske Magasinets mai-utgave 2023!

Akkurat den dagen dette magasinet kommer ut, toger mannen min og jeg rundt i Marokko (les om det i DNMs juni-utgave) for å feire min 60-års dag. Jeg deler ikke denne kjensgjerningen for å hale inn gratulasjoner. Tvert imot. Jeg pleier alltid å holde tyst om den slags og er ingen stor feirer av fødselsdager. Jeg kan faktisk ikke huske siste gang jeg hadde selskap med kake og lys og alt det der. Derimot har jeg en unik samling fødselsdagsreiser, utflukter og eventyr som lever evig i minnet.

Som min katalanske venninne Juncal sier, «Hvis noen skal gratuleres, er det min mor, for det er hun som bragte meg inn i verden». Men siden jeg nå sitter her og lurer på hvordan jeg kom til dette punktet – også så raskt – bestemte jeg meg for å dele noen livstanker.  

Aldring er noe som vi alle deler. Fra den dagen vi blir født eldes vi hver dag, hvert minutt og hvert sekund. Å leve er derfor å eldes. Det er ikke noe man kan unngå og i hvert fall ikke noe som man bør skamme seg over. Likevel er nok de fleste kvinner på min alder motvillige til å innrømme hvor gamle de er. For meg er det heller motsatt. Jeg pleier å lyve oppover og har sagt «vi som er i 60-årene» en stund nå, kanskje fordi jeg synes det er helt absurd selv. Stemmen i mitt hode er fremdeles den samme, og som min sønn bemerket siste gang jeg så han, så oppfører jeg meg noen ganger fremdeles som en ‘fjortis’. 

I den siste tiden har jeg blitt klar over noen aldersrelaterte spanske uttrykk som código de barras (strekkode) som refererer til de vertikale linjene over leppen og alas de murciálago (flaggemusvinger) som henviser til det løse vaglete ‘vingene’ på undersiden av overarmene.  Joda, alderen kommer, men det kommer heldigvis gjerne også med en porsjon visdom. Og det fine med å bli eldre er at man gir mer og mer F… i hva andre synes. Som min nå avdøde svigemor sa, «no med dan comida» (De forer meg ikke).

Med tanken på mine avanserende år, så er det eneste som virkelig er viktig for meg at jeg har helsen og hodet i behold. Så lenge jeg fremdeles kan bøye meg inntil en menneskelig Pretzel og stå på hodet i yogaen, hvilken rolle spiller noen rynker? Hver rynke og arr har en velfortjent plass. Målet mitt for la oss si de neste 20 årene (for å ikke være for grisk), er å se mer, puste dypere og dufte lenger.

Jeg må prise månedens ‘to minutter med presten’ som denne gangen virkelig klang i mitt hedenske hjerte. Jeg er absolutt skyldig i å tenke på ugjorte jobber når jeg spiser og lage mentale lister over morgendagens aktiviteter når jeg våkner om natten. Den eneste gangen jeg kanskje lever i nuet, er når jeg har hendene dypt ned i jorden i kolonihagen. Så kanskje jeg burde legge graving i jorden til ting jeg vil gjøre mer av fremover? 

Her om dagen leste et intervju med en kvinne som ble 122 år og 164 dager gammel. Hun har nå reist til grønnere marker, men i sin livstid var hun en sann inspirasjon. Hun tok opp fekting da hun var 85, syklet inntil 100-års dagen og sluttet å røyke (en uvane hun startet da hun var 21, i 1896) da hun var 117 og ble for blind til å tenne sine egne sigaretter. I samtalen med journalisten på hennes 120-års dag, sa hun «A være ung er en innstilling. Det beror ikke på kroppen vår. Jeg er faktisk fremdeles en ungjente. Det er bare at jeg har ikke sett så ung ut i de siste 70 årene». 

Så skål for Jeanne Luise Calment, og husk å gi liv til årene – uansett om du blåser ut lys eller blåser i lysene og drar på eventyr.