Velkommen til Det Norske Magasinets mai-utgave 2022!

Da vi kjøpte et falleferdig landsbyhus i Ronda for ni år siden, hadde vi ingen anelse om at det ville ta mer enn to år bare å få byggetillatelsen fra kommunen og provinsens kulturavdeling. Dette var selvsagt før de slang på en arkeologisk utgraving, til tross for at det var snakk om en smal tomt på 3 x 12 meter, klemt innimellom andre hus i en trang blindgate.

Vi kjente hverken byggmesteren eller de mange forskjellige hjelperne hans, som for det meste var hardtarbeidende og ærlige folk. Selvsagt opplevde vi noen dramaer – håndlangeren som alltid drakk anisbrennevin til frokost, og som falt ned fra stigen og måtte permitteres, så han ikke kunne drikke på vår regning på en stund. Eller den stille og pålitelige mureren som kjørte en time hver morgen for å komme til jobb, men som plutselig ikke stilte opp en dag. Ingen sa noe til oss, men etter en stund fikk vi høre at han ble funnet hengende fra en korkeik.

Alt i alt endte byggeprosjektet bra, og vi fikk vårt lille drømmehus – Casita 26, selv om elektrikeren monterte noen lysbrytere på utilgjengelige steder og det bombesikre mikrosementgulvet vi ønsket oss måtte omgjøres tre ganger og til slutt dekkes med fliser, slik at vi kunne ha hentet inn en mosaikkunstner fra Venezia eller en tregulvspesialist fra Irland til å gjøre jobben for samme pris. At ting ikke skjer i det hele tatt, eller kanskje skjer mañana, er ikke alltid håndverkernes skyld, da levering eller produsenter også kan forsinke prosessen. Men jeg ville ha gjort det samme igjen bare for opplevelsen, selv om tålmodigheten ofte ble stilt en smule på prøve.

I dette magasinet har vi spurt ‘8 på gaten’ om deres erfaring som huskjøpere, husbyggere eller boligoppussere i Spania og har fått noen gode råd som vi deler videre. (Se s. 28) Sara Laine har også intervjuet den norske eiendomsmegleren Knut Nordbotn fra Perfect Marbella i anledning firmaets 22-årsdag. Du kan lese om salget av Solkystens mest luksuriøse boliger på side 16.

Vårt lille, skjeve landsbyhus er nok ikke helt i den kaliberen, men jeg angrer ikke et sekund på at vi tok på oss den nesten ‘umulige’ forvandlingen. Hvordan ellers kunne vi ha fått bevitne at de bit for bit tok av og bevarte alle de gamle arabiske taksteinene (som man er pålagt å bruke i vår historiske bydel), la nye takstein under og så dekket med de gamle, vakre, mosegrodde terrakottataksteinene? Hvordan ellers hadde vi fått oppleve at de måtte hule ut åpningen på vår metertykke fasadevegg, slik at byens (eller kanskje verdens?) minste gravemaskin kunne passere igjennom hullet med en millimeters klaring på hver side, for mirakuløst å kunne grave ut den supersmale eiendommen? Eller hvordan en enorm sement-kranbil greide å skvise seg ned vår blindtarm av en gate for å tømme ut betongen, eller hvordan de greide å få en spesialdesignet, moderne, gelenderløs metalltrapp inn der den gamle, skjeve trappeoppgangen hadde vært? Eller hvordan snekkeren vår, den stillferdige Juan bygde dører og vinduer for hånd i gammel stil etter at vi endelig fant de antikke, rustne dørnaglene jeg hadde drømt om?

Det er klart at slikt tar tid, og et par ekstra mañanaer må til, men hele prosessen gjorde underverker for spansken min, og vi ble kjent med praktisk talt alle håndverkerne og trelasthandlene i hele distriktet. Så hvordan kunne jeg ønske å være uten den opplevelsen?