Sissel Therese Nielsen - Spansklærer for livet

Bilder av Sissel Therese Nielsen og Karethe Linaae.

Hun har undervist skandinaver i spansk i over 40 år og vœrt statsoversetter for overvåkingspolitiet når det er virkelig store saker på gang. I tillegg er hun radiovert og driver sitt eget konsulentfirma i Norge. Det Norske Magasinet besøkte den morsomme språkkunstneren hjemme i Calahonda.

For tidligere elever som har kjære minner fra klassene hennes, og for de som ennå ikke kjenner denne livlige señoraen – møt Sissel Therese Nielsen (55) – en spansklœrer som ingen annen!

Hadde ikke Sissel blitt lærer, kan jeg garantere at hun hadde blitt skuespiller. Bare i løpet av den timen vi sitter og prater, spiller hun en sosietetsdame fra Oslo vest, sin svenske favorittelev og en vaskeekte andalusisk narkohandler fra La Linea i telefonsamtale med sin mor. Sissel plaprer like impulsivt og aksentfritt i vei på norsk som på spansk, så den dagen hun for alvor trekker seg fra yrkeslivet og blir såkalt pensjonist, vil det være nok av roller for henne i norske og spanske såpeoperaer!

En norsk-andalusisk sjel

Sissel er født og oppvokst på Carl Berners Plass i Oslo som attpåklatten til en meget fargerik dame.
«Jeg hadde en litt spesiell barndom, med en litt spesiell mor som hadde en masse kjærester og var en veldig Diva», betror Sissel. Hun var ikke mer enn 12 år da hun og moren i 1979 flyttet til Marbella. Et par år senere kjøpte moren leiligheten hvor Sissel faktisk bor i dag.

«Noen ganger gikk jeg på fine privatskoler, andre ganger ikke. Det avhang av hvor mye penger mamma hadde. Så livet var litt sånn opp og ned. I 1981 kjøpte hun også hus i Jimena de la Frontera i Cádiz-provinsen, hvor jeg tilbragte mye av tenårene. Siden vi bodde der fra jeg var 15, fikk jeg en skikkelig andalusisk aksent på spansken min.»
Hun skifter momentant til hvordan lokalbefolkningen snakker: «Soy muy andalusa, has visto!» (Jeg er veldig andalusisk, som du kan se!)

«Det er ikke noe forskjell på lærevillige 87-åringer og 60-åringer. Det har med interessen å gjøre. Å vœre intelligent er ikke det samme som å vœre smart, det spørs på illusjonen folk har.»

Sissel Therese Nielsen

Hvor begynte du å undervise, og hvordan endte du med å bli kystens mest ettertraktede spansklærer?

«Det hele begynte på Bar Hamlet. Baren var eid av to danske menn. De var litt av et par, og hos dem gikk alle originalene før i tiden. Jeg startet spanskkurs der etter skolen som 14–15 åring. Altså på baren! Senere begynte jeg på en annen bar her nede i Calypso, også som spansklœrer. Avtalen var at jeg skulle betale 10 % til eieren av baren, og at de ordna opp så folk kunne spise og drikke. Det ble så populært at jeg hadde 30 stykker om gangen og masse kurser etter skolen.

Jeg underviste også barn på Den norske skolen. Vi hadde det så gøy og sang inn en kassett med spanske sanger: «Mamá da me cien pesetas, porque a America me voy» (Mamma, gi meg 100 pesetas, for jeg skal dra til Amerika). Deretter begynte jeg å undervise på den svenske-norske kirken i Fuengirola, som er bare den svenske kirken nå. Det er vel 24 år siden, og det var veldig strengt den gangen, så det kunne bare vœre voksne elever. Kurset hadde en gjennomsnittsalder på 80 år. En gang var den yngste Agnes på 87 år og de eldste var Hjørdis og Lars på 92, som begge var spreke golfere. Etter hvert tok jeg lærerutdanning i Spania. Jeg underviste på Turistkirken, Den norske kirken og Norsk forening og hadde kurs på kurs. Halvparten av timen var grammatikk, som vi gjorde lettere å huske med sanger»

Sissel demonstrerer og har en vakker og kultivert røst, selv om hun faktisk bare synger de spanske verb-formene av verbet å vœre: soy, eres, es, sois, somos, son.

«Så avsluttet vi klassen med teater. Det var alltid Olsen – han måtte jo hete det. En dag var han på politistasjonen for å ordne med residencia, så skulle han kjøpe sko, gå på bar eller by opp til dans. Så vi hadde alltid først grammatikk og så en Olsen-historie.»

Tips etter 40 år med spanskundervisning

Etter fire tiår som spansklœrer for skandinaver har Sissel masse gode tips om hva man bør gjøre for å lœre seg språket, så her skulle det nok vœre råd for alle og enhver:

Sissels spansktips # 1:
Det er viktig at folk går sammen med en venn eller en gjeng for å lœre, slik at de trives på spanskkurset.

Sissels spansktips # 2:
Hvis man har det grunnleggende, anbefales spanskkursene fra kommunen. De har ofte bra begynnerkurs som gjerne er gratis.

Sissels spansktips # 3:
Jeg anbefaler at folk organiser samtaler med spanjoler. Jeg får miksa dem sammen slik at de lærer av hverandre. Norske elever møter for eksempel spanske sykepleiere som skal til Norge og får snakket spansk, mens sykepleierne lærer seg norsk. Det er utrolig morsomt, og så hjelper man noen samtidig.

Sissels spansktips # 4:
Hvis du er pensjonist og har recidencia, så bør du dra på spanske pensjonistreiser organisert gjennom kommunen. Det er rimelig og kjempemorsomt, og så har du ikke noen mulighet til å snakke norsk, så det er en perfekt læringsmulighet!

Sissels spansktips # 5:
De som har litt grunnlag, oppmuntrer til jeg å gå på kommunens spesialkurs. Det er veldig viktig at de etter hvert prøver å gå alene på et annet kurs en gang i uken. La oss si at Synnøve på 70 liker å lage ny mat, så hun blir med på kokkekurs og lærer spansk så det suser.

Sissels spansktips # 6:
Det beste er å få seg en spansk kjæreste. Da lærer man fort!»

Mens vi snakker om kjærester, kommer Sissels sœrbo Paco inn døren. De har vœrt sammen i 24 år, forteller hun, men de bor fremdeles hver for seg. Han har sin leilighet i Marbella og hun bor alene i Urbanización Calypso. «Det er bra, for jeg trenger litt plass. Paco og jeg er sammen hver dag, og så går vi hver til vårt.» Paco forsvinner like fort som han kom, og Sissel og jeg fortsetter samtalen, hun med hunden Marily på fanget.

Hvordan forandrer du læremåten når du skal undervise 80-åringer?

«Det spørs veldig på folkene, men det er ikke noe forskjell på lærevillige 87-åringer og 60-åringer. Det har med interessen å gjøre. Å vœre intelligent er ikke det samme som å vœre smart, det spørs på illusjonen folk har. Ta Johan. Jeg glemmer ham aldri. Det var i den norske-svenske kirken under pesetastiden. Han kom som en helt fersk spanskstudent som 89-åring. Han var så ivrig og stilte opp på alle kursene. Da han var 91, snakket han helt flytende og kunne alt, men problemet var at han trengte noen å snakke spansk med. En dag kom han så fornøyd og fortalte at han hadde fått en uteligger i Los Boliches til å snakke spansk med han mot at han fikk 500 pesetas og en øl. Johan var helt fantastisk. Har ikke sett på maken!»

Hvis du kan velge, hvem foretrekker du å undervise?

«Jeg elsker å undervise skandinaver, men det har blitt 80 % svensker fra den svenske kirka i de siste årene. Jeg synes de er helt fabelaktige. De er så nøye og korrekte med alt. Når jeg kom til kurset, er alt klart. Tavla er der og alt står ferdig hver bidige gang. Helt utrolig.»

Hva er den største utfordringen, og hva er ditt hemmelige undervisningsvåpen?

«Den største utfordringen for de fleste er grammatikken. Alle er redd for den. Men vi tar verbene på et lett og morsomt vis, og så blir de suverene til slutt. Jeg lærer elevene å bøye verb med en sang eller en Rap. Ta bort r-en sett på o, ta bort r-en, sett på s. Sånn driver vi på. Det er litt barnslig, men da lærer de å bøye et vanlig verb på 4 minutter – alle 7 formene! Så jeg er nok verb-dama. Ellers er jeg vill og gal, og danser og synger og sjarmerer dem til å ville lœre. Og så er jeg litt psykolog. Jeg ser akkurat hva de kan og ikke kan, og hva de trenger.»

Dette er et ganske opplagt spørsmål, men hvorfor bør alle utlendinger som bor her lœre seg spansk?

«Det er godt for hjernen, og så er det morsomt! Man bør jo ikke lœre seg det helt perfekt. De sketsjene vi har er ganske elementære, som å lære å bestille kaffe. Hola, buenos días. Quirero un café con leche, por favor. Bare sånn helt enkelt, men så lærer de samtid verbet querer. Nordmenn har vanligvis ikke problemer med uttale og er ivrige etter å lœre. De fleste skandinaver som kommer hit respekterer Spania. De forventer ikke at noen skal snakke språket deres, som noen engelskmenn ofte gjør.»

Hva er de spanske ordene som alle nordmenn på la Costa kan?

«Alle har sine favorittord. Jeg har mange elever som elsker ordet pantalones. Det er jo et flott ord. Pan-ta-lon-es. Ellers er favorittordene cafe con leche og otro más. Den siste betyr ‘en til’ og er selvsagt veldig viktig. Også cerveza, pluss gracia, buenos días, buenas tardes, buenas noches og den slags.
Jeg husker at jeg var så flau over min mor, for hun var ikke så god i engelsk heller. Hun gjorde så mye dumt, så jeg lærer elevene mine at man ikke sier ‘Takk for maten’ på spansk, men at man kan si Que comida más buena (Hvilket fantastisk måltid!) og at du heller ikke sier ‘Takk for sist’ her, men du kan si Pero que buen lo pasemos! (Men så hyggelig vi hadde det!)»

«Jeg elsker å undervise skandinaver. Jeg synes de er helt fabelaktige. De er så nøye og korrekte med alt. Når jeg kom til kurset, er alt klart. Alt står ferdig hver bidige gang. Helt utrolig.»

Sissel Therese Nielsen

Politiavlytter, radiodame og forretningskvinne

Sissel ble bedt om å hjelpe folk med uoffisielle oversettelser allerede da hun var tenåring. Fru Olsen, som ikke forsto de spanske papirene hun hadde fått i posten, og fru Gundersen, som skulle til legen. Som 24- åring tok hun eksamen og ble offisiell spansk statsoversetter. Dette førte til at hun fikk jobb som telefonavlytter, spesielt i viktige norske kriminalsaker.

«Jeg hadde for eksempel Lundeby-saken med ‘spritkongen’ fra Norge som bodde her nede. Den saken var så stor at jeg måtte sitte og lytte til alle samtalene de hadde fra kontoret til juristpolitisjefen i Málaga hver dag i tre år. Fremdeles når det er store saker som har med nordmenn å gjøre, så henter de meg inn. De lokale langerne snakker jo veldig andalusisk, så man må kunne forstå lokalspråket.»

Og så gir skuespilleren Sissel meg et perfekt realistisk eksempel på en narkotikahandel på skikkelig andau’…

Oversettelser har hun gjort hele tiden, og vil nok alltid fortsette med det.

«Folk ringer meg hele tiden. Sissel, kan du avbestille den billetten? Du Sissel, kan du bli med meg på sykehuset? Nå har jeg fått et brev fra ayuntamiento. Kan du bli med meg? Hjelp, jeg har blitt robbet, Sissel, kan du komme nå!?! På ett tidspunkt var det så mange småspørsmål at det tok 3–4 timer om dagen, så vi satte opp et bord i kirka etter kurset så folk kunne stille seg i kø, og der satt jeg og hjalp. Hvor mange dråper skal jeg ha av den medisinen? Kan jeg spise frokost før jeg drar på sykehuset? Masse sånne spørsmål. Nå hjelper jeg bare de som virkelig trenger det, men tar ikke noe for det.»

Sissel er et naturtalent nå det gjelder å fortelle historier. Hun har etter hvert lånt stemmen sin til både lokalradio og -TV og har jobbet med alt fra radio Onda Cero i Marbella og den skandinaviske timen, til tekst-TV for Canal Sur i Sevilla og lokal-TV i Fuengirola. Mesteparten selvsagt på spansk.

Jeg spør henne om hun føler seg mest spansk ellet norsk.
«Jeg er vel begge deler, men jeg blir mer og mer norsk med alderen», sier hun mens hun vifter verre med armene enn selv undertegnede og snakker andalu’ som en innfødt! «Det er så deilig å vœre i Norge, for det er ingen som kjenner meg der, så jeg kan vœre hvem og hvordan jeg vil. Folk tror jeg er litt av en Oslo-original. Jeg kan jo spille hvem som helst. Men jeg er glad for å vœre norsk.»

Samtalen går mot slutten, selv om vertinnen har mye mer på hjertet. Hva driver henne til å ønske å lœre bort til andre?

«Jeg elsker å undervise, og jeg har alltid hatt den følelsen. Jeg ser at elevene lærer og er ofte den eneste som får lært dem den spanske grammatikken. Jeg blir så glad i disse 60-70-80 åringene som kommer på kursene mine. De blir mine venner. Jeg har blitt for opptatt med konsulentfirmaet mitt, men jeg vil starte igjen. Å undervise er det beste jeg gjør, det og radioen!» avslutter den livsglade språkkunstneren.