Profil: RIGMOR R. HEROLFSEN

Costa del Sol i mitt hjerte!

Alle hundeeierne i Costabella kjenner Rigmor, den høye, vakre 76-åringen som går sine daglige turer langs stranden med redningshunden Bianca. Hun og mannen flyttet fra Karmøy til Costa del Sol da han pensjonerte seg. Senere ble han svært pleietrengende, så de flyttet tilbake til Norge. Da han gikk bort, bestemte Rigmor seg for å prøve seg på Solkysten igjen, denne gangen alene. 

-Jeg er født og oppvokst rett i havgapet med Nordsjøen på vestsida og Karmsundet på østsida, derfor måtte det bli kysten for meg. 

I Costabella har hun Middelhavets bølgeslag som evig vuggesang, de mektige Sierra Blanca fjellene i bakgrunnen og et trivelig nabolag med fastboende spanjoler og andre utlendinger. Og det er hit vi tar turen for å bli bedre kjent med den åpenhjertige Vestlendingen.

Ikke helt A4

Mens Rigmor gir oss en omvisning i leiligheten, forteller hun at Karmøy var Norges første hovedstad, da Harald Hårfagre hadde sin kongsgård der (Jeg sov vel i den historietimen). Hjemmet hennes er vakkert dekorert og det viser seg at vertinnen vår en gang i tiden tok utdannelse som interiør-konsulent. Vi setter oss på den skyggefulle uteplassen, og Rigmor bringer ferskbrygget kaffe og en hjemmelaget eplekake som får mange komplimenter. Hunden Bianca er også med på kaffeslabberaset, men denne er mer interessert i å bli klødd på magen enn å lytte til samtalen.

Rigmor ble født på slutten av året i 1947 og er derfor et ekte etterkrigsbarn. Hun gikk på folkeskole og realskole på Karmøy, før hun fikk seg hybel og startet på gymnas på Bryne da foreldene flyttet til India.

-Foreldrene mine var ikke helt A4. Far hadde et skipsrederi, men den siste båten seilte da jeg gikk på realskolen. Siden satte han opp en sildeoljefabrikk, før han ble engasjert av Norad i India. Vi var fem søsken, men bare minstemann ble med dem dit.

Etter gymnaset tok hun en jobb som lærer, noe man kunne gjøre den gangen grunnet lærermangel.

-Jeg bestemte meg fort at lærer, det vil jeg i hvert fall ikke bli! Jeg hadde alltid tenkt å studere, for jeg er glad i språk, man så flytta jeg med kjæresten til California i stedet. Den gangen kunne man ikke bo sammen uten å være gift, så derfor måtte vi gifte oss for at jeg kunne bli med til Amerika. Man kan si at jeg har valgt å hoppe i det ganske mye uten å se meg tilbake.

Det unge ekteparet returnerte til Karmøy da Norsk Hydro startet opp sin aluminiumsfabrikk der. De fikk to barn på 1970-tallet og bodde en stund i Østerrike før de ble skilt. Så traff Rigmor sin andre mann som var doktor på Karmøy, og jobbet på hans legekontor.

-Mannen min var 17 år eldre enn meg, og da han ble syk og måtte pensjonere seg i år 2000, bestemte vi oss for å flytte til Spania. Som doktor er det ikke lett å pensjonere seg, spesielt på en øy hvor alle kjenner en. Folk trodde vi var gale fordi vi solgte hus og sommersted og alt og flyttet til Costa del Sol.

At det ble Elviria var helt tilfeldig. Rigmor hadde lest om et norsk leilighetsanlegg som het Elviria del Sol og tenkte at det kanskje kunne være kjekt med et norsk miljø i nærheten.

-Vi var så naive og kjøpte den første leiligheten de viste oss. Siden jeg snakker flere språk (hun snakker flytende engelsk, tysk og godt spansk), var det mye lettere for meg her nede. Det hele startet med redningshundene, eller «hundepatruljen» min som mannen min kalte det. Jeg var også mye mer mobil enn han, da han allerede satt i rullestol og ble mer og mer pleietrengende. Til slutt flyttet vi tilbake til Karmøy, hvor han døde i 2014.

Hunden som døråpner

Rigmor vendte tilbake til Solkysten, denne gangen som enke.

-Før jeg gadd å ta med meg flyttelasset tilbake, ville jeg finne ut om jeg kunne tenke meg å bo her permanent igjen. Men alle de gamle vennene mine var jo fortsatt her. Ellers valgte jeg bevisst å ikke kjøpe en bolig, for jeg tenkte at hvis jeg plutselig skulle få behov for penger, så er det ikke så lett å selge i en fei. Derfor leide jeg en møblert leilighet i Elviria det første året, før jeg flyttet til Costabella hvor jeg bor nå. Jeg har alltid sagt at hvis jeg blir pleietrengende, så vil jeg tilbake til Norge, men det er egentlig veldig godt tilrettelagt her. Jeg har aldri angret på å ha flyttet hit. Nå har jeg residencia og betaler skatt her og besøker bare Norge et par ganger i året.

Den norske enken trives i Costabella-området som har kallenavnet Det tyske hjørnet. Her finner man nesten alt man trenger, samtidig som det ligger nær Marbella bysentrum. Havet er selvfølgelig det store trekkplasteret, og sandstranden er en av de fineste i området. Rigmor har sine favorittsteder som strandrestauranten Sergio, og synes det er hyggelig å bli gjenkjent med kyss og klem. Ellers innrømmer hun at hun er ganske hjemmekjær og kan ikke forestille seg å være i Norge hele sommeren. Selv om sønnen Øystein tar vare på Bianca, vil hun ikke være borte i mer enn 14 dager. Og når folk i Norge spør hva hun gjør her hele dagen, så svarer hun kjekt på Vestlandsvis:

-Ka gjørr du på da?

For fritidsproblemer har hun ikke.

– Jeg hadde hørt at det var et senioruniversitet her nede og Googlet og fant hva som heter u3a (University of the Third Age). De har masse forskjellige tilbud som fjellgruppe, bridge gruppe og spanskundervisning. Siden jeg alltid har vært glad i å skrive, begynte jeg i deres skrivegruppe i Marbella. Gruppa har vært veldig bra for meg, må jeg si. Vi møtes på onsdager på et hotell på Marbellas strandpromenade og spiser ofte lunsj sammen etterpå. Alt jeg skriver er rent oppspinn, men jeg tror jeg har lært meg mer og er litt mer kritisk. Nå holder jeg på å oversette historiene til norsk for kanskje å kunne publisere dem en dag.

I dag har Rigmor en meget internasjonal vennekrets som hun beskriver som «lille Europa».

-Man trenger jo ikke være venner og ha ting til felles bare fordi man er norske.

Personlig synes hun ikke det var så vanskelig å komme ned til Solkysten alene, og hun tror at det er lettere å være enke i Sør-Spania enn i Norge.

-Det er enklere å avtale å gjøre ting på grunn av klimaet her. Man møtes på stranden og tar en kopp kaffe eller lunsj sammen. Det kan du planlegge her, men det kan du ikke på Karmøy!

Jeg sier alltid at hunden min og språkene mine var mine døråpnere. Da jeg gikk turer på stranden fikk jeg venner, for alle snakket til hunden. Og så ble det bindeleddet kan man si.

Hennes råd til andre som flytter ned til Costa del Sol alene, er å få seg hund eller å melde seg inn i et felleskap eller en organisasjon.

-Hvis man har tenkt å bo her, bør man også lære seg spansk. Meld deg som frivillig i Røde Kors, ta er malekurs eller et eller annet, for ellers kan man nok bli litt ensom.

Etter mer enn 20 år her, har hun sett Costa del Sols utvikling på godt og vondt, og hun innrømmer at hun synes at utviklingen på kysten er ganske skremmende.

-Sånn som situasjonen er nå med den voldsomme tørken vi har, synes jeg det blir bygd altfor ukritisk og altfor tett. Hvor skal de ta vannet fra og hvor skal alle bilene kjøre? Trafikken er jo umulig allerede. Og så synes jeg det er veldig trist å se alle bygningene som aldri har blitt ferdige. Men selv om trafikken er helt syk på formiddagen og ettermiddagen, så er det heldigvis flere trafikkontroller. Da jeg kom ned hit, leste jeg at det var minst to dødsulykker i uka på strekningen mellom Málaga og Marbella. Det har blitt mye bedre, for det er fartskontroller og alkoholkontroller stadig vekk. Og så snakker flere folk på kysten engelsk nå enn før, selv om jeg resolutt svarer spanjoler tilbake på spansk.

Det beste ved Costa del Sol ifølge Rigmor er det internasjonale miljøet og selvsagt klimaet.

-Men skal jeg være ærlig, så er sommeren her ikke deilig. Det er for mye folk, for mye trafikk og for varmt i juli og august, og nå begynner heten enda tidligere. Min yndlingstid på året er høsten, når sommervarmen har gitt seg og det begynner å rasle litt i bladene og vi kan begynne å puste igjen. Rundt slutten av september eller begynnelsen av oktober, da er det skjønt her! Jeg setter pris på de små øyeblikk. Som første gang jeg kom til Gibraltar og så den svære steinblokken som en vegg uti sjøen, den som jeg bare hadde sett i geografiboken på realskolen. Eller som å kjenne den myke luften ved midnatt når trompetblomsten sender ut sin duft. Det beste er naturen, skogen, solen og sjøen. Det er Costa del Sol i mitt hjerte.