PROFIL: LEIF OG JENNIFER

En samtale om kunst, lys, fugler og frivillighet

«I 1965 haiket jeg langs rivieraen og tenkte en gang i livet skal jeg ha et sted i solen!»

Ikke alle kjærlighetshistorier starter i ungdommen. Leif E. Nelson (80) og hans engelske kone, Jennifer Brook (77), møtte hverandre tidlig via felles venner, men hadde vært skilt fra sine respektive ektefeller i mangfoldige år før de ble samboere. Et kvart århundre senere besluttet de seg for å gifte seg i Sjømannskirken på Costa del Sol. Jennifer var allerede frivillig kjøkkenhjelp der, og nå vil Leif donere en samling av hans egne malerier som skal selges til inntekt for kirken. Utstillingen åpner den 26. september, så husk å stikk innom El Campanario og sett din røde prikk på ett av hans fargeglade malerier og hjelp en god sak!

Det Norske Magasinet blir stadig vekk kontaktet av nordmenn som ønsker at vi skal skrive om dem og hva de holder på med i Sør-Spania, men det har aldri skjedd at noen har kontaktet oss for å fortelle at de vil donere 20 malerier for en veldedighetsutstilling som forhåpentligvis vil innbringe en god slump til sjømannskirkens viktige arbeid. Og det er heller ikke hver dag man har et intervju akkompagnert av slikt et fuglekvitter som det er utenfor leiligheten deres på Elviria Hills!

Et sted i solen

I 1965 haiket den unge Leif langs den franske rivieraen. Han ble så fascinert av Middelhavet

at han tenkte at «en gang i livet skal jeg ha et sted i solen!» Ønsket oppfylte han sammen med sin Jennifer, men livene deres gjorde mange krumspring før dette skjedde.

Leif kommer fra Vinderen i Oslo hvor han har tilbragt mesteparten av livet. «Men jeg var også ute i mange år og studerte i Montreal og Sveits, bodde fem år i Luxembourg og jobbet også mye i Europa- først ti år i shipping og så i ledende stillinger i shipping-relaterte banker i 26 år.

Jennifer er født og oppvokst i Essex i England og delte tilfeldigvis leilighet med noen norske da hun gikk på universitet i London. «Da jeg ferierte med dem i Norge, traff jeg etter hvert andre nordmenn, inkludert min første ektemann. I de 50 årene jeg har bodd i Norge har jeg jobbet som personaldirektør for forskjellige firmaer og hadde til slutt et eget firma hvor jeg leide ut konsulenttjenester innenfor personalarbeid og organisasjonsutvikling.»

I dag er begge pensjonister, men fortsetter å være aktive, både sosialt og filantropisk. Men la oss begynne med det viktigste – kjærligheten.

Hvordan møtte dere hverandre?

Jennifer: Vi ble kjent med hverandre via de norske vennene jeg hadde som student, så vi har faktisk kjent hverandre siden vi var i 20-årene. Vi møttes igjen gjennom felles kjente etter at vi begge ble skilt og var samboere i nesten 25 år før vi giftet oss.

Er det noen mening i å gifte seg etter så mange år?

Leif: Kjærligheten var alltid der, men det er jo litt praktisk at tingene er i orden når man forlater denne verden etter hvert. Jennifer har ett barn og fire barnebarn og jeg har to barn og fem barnebarn og vi har felles leilighet og litt sånt, så vi prøvde å legge det til rette for neste generasjon. 

Jennifer: Det høres veldig uromantisk ut, men det var det ikke! Vi hadde snakket om å gifte oss en stund, men hadde ikke lyst til å ha et stort bryllup.  Derfor tenkte vi at det kunne være hyggelig å gifte oss her nede. Vi bestemte oss i juli og giftet oss i Sjømannskirken med noen nære venner til stede den 13. oktober i 2022.

Hvorfor falt valget på Sjømannskirken i Calahonda?

Leif: Det er jo noe spesielt med sjømannsprester, og da vi kom til kirken første gangen, synes vi at det var så hyggelig å møte presten fra Bergen, Gunnar Wik. Og det endte opp med at det var han som viet oss.

Jennifer: Vi følte at Wik traff oss akkurat der vi var i forhold til religion og spurte om han kunne gjøre det litt mer personlig og enkelt. Han snakket mest om livet og så spilte han gitar og sang og fortalte noen historier som fikk alle til å le. Og det hører man jo ikke så ofte i kirken! Senere hadde vi familiefeiring i Norge med barn og barnebarn og min familie fra England.

Frankrike eller Spania? Valgets kvaler

I mange år leiet Leif og Jennifer feriebolig i Antibes eller Juan les Pins på Côte d’Azur.

Hvorfor valgte dere å kjøpe feriebolig i Spania fremfor i Frankrike?

Leif: Peter Mayles bok Ett år i Provence gjorde at Frankrike ble meget populært, og helt inntil 2009 var vi veldig interessert i å kjøpe noe der. Men på den tiden tippet det litt rundt, og mange valgte å komme til Spania i stedet, inkludert en del av vår omgangskrets fra Oslo.

Jennifer: Samtidig er det bedre klima her om vinteren, naturen er fantastisk og spanjolene er veldig vennlige og imøtekommende.

G hvordan endte dere opp i Elviria?

Leif: Jeg kjente ganske godt til Elviria, for mange nordmenn investerte jo her en periode. Da jeg jobbet i Luxembourg fra 1984-1990 var det en del nordmenn som kjøpte eller oppførte store leilighetsbygg som de leide ut blant annet til turoperatører, og da var jeg litt her nede for å se om det var noe å investere i. Selv om det er flest briter, er det fremdeles mange nordmenn her. Elviria har en veldig bra strand og mange gode restauranter. En gang i tiden var det også rimelig, men nå har det blitt dyrt selv for oss nordmenn fordi kronen er så svak.

Vet dere hvorfor akkurat denne delen av kysten ble så populær for norske ‘trekkfugler’?

Leif: Jeg tror kanskje det har noe med utviklingen av flyselskapene og flyreisene å gjøre. Da Elviria del Sol be bygd, måtte vi fly inn til Gibraltar og komme opp hit med leiebil. Det fantes ikke direkte flyruter fra Norge til Málaga. Men så begynte Norwegian og SAS å fly direkte, og da ble Costa del Sol, og spesielt Elviria, mer populær.

For lysets skyld

Leif og Jennifer har invitert meg til leiligheten i Urbanización Elviria Hills hvor vi tar en prat om blant annet kunst, lys, fugler og frivillighet. Deres spanske hjem er fylt av Leifs malerier, og spesielt ett bilde med en hvit hest som svever i et gyllent univers, imponerer. På dette stedet som ligger vegg i vegg med Greenlife Golf, har paret tilbragt halvparten av året som høst og vår-trekkfugler siden 2010.

Kan man anta at dere valgte leiliggheten p.g.a. golfbanen?

Leif: Nei, vi kjøpte det på grunn av lyset. Leiligheten er full av lys, noe som vi nordmenn elsker. Samtidig falt vi for utsikten – tre veier: havet, Marbella bukten med fjellene bak og utsikten fra soverommet til fjellene østover uten bebyggelse. Der vi leide på Côte d’Azur kunne vi se bort til Cannes, og her kan vi se til La Concha og Middelhavet, så det kunne ikke bli likere. I tillegg passet ett av rommene veldig bra som mitt atelier.

Jennifer: Vi ble rådet av folk som bodde her å ikke kjøpe noe på nedsiden av hovedveien, altså ned mot kysten. Vi hadde sett på noen leiligheter og garasjer der nede, men det kan bli litt mørkt og fuktig om vinteren da vi skulle være her mest. Og så fant vi dette stedet med lys og utsikt – og fuglekvitter! Det er et fantastisk fugleliv her med blant annet mange rovfugler, og det har til og med blitt rapportert om kongeørn. Taksvaler bygger reder på byggene (ikke alltid like populært …) og spurvene bor under takstein over terrassen, så det er morsomt å følge med!

Og her maler nå pensjonisten Leif nå hver dag?

Leif: Ja, stort sett. Jeg begynte å male i 1989, da jeg fikk et virus og ble liggende hjemme i et par måneder. Jeg hadde en utstilling på Vinderen hvor jeg faktisk solgte ut, men så var det tilbake på jobb. Men jeg har i grunnen malt litt hele tiden, både som presanger og bestillingsverk. Det har alltid vært kunstnere i slekten vår, spesielt fra Oppdal og Dovre. Mange av dem jobbet med stein, og tippoldefaren min var formann for de som renoverte Nidarosdomen i 1902 – 1905. Derfor fikk han sitte på første rekke da Kong Haakon ble vigslet der. Ikke på kongesiden, selvsagt, men det er familiens stolthet …

Når på året kommer dere helst ned hit?

Leif: Vi tilbringer vanligvis faste perioder her nede, stort sett fra september til før jul og januar til etter påske. Og alltid i oktober når en vennegjeng kommer ned for en golfturnering.

Jennifer: Men vi er aldri her på sommeren for da er det veldig mye trafikk, turister og veldig varmt. 

Leif: Vel, vi har vært her et par somre når det har vært tre uker med styrtregn i Oslo. Men det koster mye mer å reise ned nå. Det norske lavprisflyselskapet Flyr var helt fantastisk, men de gikk dessverre konkurs etter pandemien. Da holdt konkurransen prisene nede, mens Norwegian og SAS har nesten monopol nå, hvis man ikke vil ta Ryanair fra Torp.

I frivillighetens navn

Frivillighet har alltid vært en del av Jennifers liv, spesielt etter at hun ble pensjonist, mens Leifs filantropiske tendenser har kommet senere, antagelig påvirket av hans kone.

Hvorfor velger dere å hjelpe Sjømannskirken – hver på deres vis?

Jennifer: Da jeg ble pensjonist, synes jeg det ble litt kjedelig å bare gå rundt og kose meg, så jeg kontaktet Vinderen Seniorsenter og spurte om de trengte hjelp. Etter hvert har det eksplodert, så nå er jeg med i Seniorrådet i Vestre Aker og Brukerrådet for Diakonhjemmet Omsorgs+ i tillegg – alt frivillig selvfølgelig! For en stund siden trengte jeg noe mer å gjøre her også. Jeg spurte Sjømannskirken om de hadde behov for hjelp og har vært frivillig på kjøkkenet der siden. De har mange typer frivillige og ofte behov for nye folk. Jeg kan ellers anbefale lunsjene på kafeen på det sterkeste – hjemmelaget mat og masse grønnsaker med typisk norsk meny. Og rimelig!

Leif:Da Jennifer begynte å hjelpe til i kirken, kjørte jeg henne og spiste samtidig lunsj der. Jeg oppdaget alle maleriene som hang på veggene og spurte hvordan utstillingene foregikk, og mens vi snakket kom Jennifer over og sa at «Leif maler, han også!» Jeg viste frem noen bilder til presten og slik rullet det i gang. De ble litt overrasket da jeg foreslo at vi kunne ha en veldedighetsutstilling til inntekt for kirken, for lerreter og alt er min gave. Bildene vil henge på veggene i kafeen, så setter man bare en rød prikk ved de ønskede maleriene som ved andre kunstutstillinger.

Hva gjør dere ellers i fritiden her nede?

Jennifer: I fritiden spiller vi en del golf, rusler på strandpromenaden og på kyststien som har blitt så fin. Vi går på café, jeg leser masse, og så har vi gått på treningssenteret som er del av urbanisasjonen og som faktisk er veldig bra. Vi spiser mye her hjemme og lever egentlig som vi gjør i Norge.

Tror dere at å bo i Spania kan forlenge livet?

Jennifer: Ja, det tror jeg. Det er jo kjent at klimaet hjelper på helsen. Og lyset hjelper jo også.

Leif: Jeg har artrose i knærne, men her nede er det ikke så vondt. Og de sier jo at golfspillere lever lenger. Det er ikke bare å slå en ball, for hvis man spiller litt ordentlig, må man bruke hodet samtidig. Men jeg håper å holde meg engasjert lenge, gå turer og spille golf. Og så hjelper det å ha en litt yngre kone, da!