På den annen side... Er Det Engelske Snitt gått helt ut av mote?

Finansielt stoff blir raskt kjedelig lesestoff – også for meg. Allikevel bet jeg meg fast i at det velkjente varehuset El Corte Inglés to ganger i løpet av de siste tre årene har gått igjennom en omfattende refinansiering av sin gjeld. Saken fikk ikke så mye spalteplass, antageligvis fordi det ikke interesserer den generelle befolkningen, men jeg studerte artikkelen to ganger. Og min verste frykt for et av landets mest ærverdige bedriftseventyr holder dessverre på å bli en realitet. 

Vel er varehusets ledelse neppe den mest kompetente. Det til tross forundrer det meg likevel at høyst fortrolige interne dokumenter i tide og utide lekkes til pressen. Det er dokumenter som nå svart på hvitt slår fast at 25 av konsernets 93 varehus skal stenges. Banco Santander vil ikke lengere holde hånden over det prisbelønte varehuset. Det er alltid så forbannet lett å være klok på andres vegne – og enda lettere – å være etterpåklok. Det sagt, så er El Corte Inglés en solskinnshistorie om hvor bra det kan gå, når man vet hva man vil. Og motsatt er det skrekkhistorien om hvor galt det kan gå, når en ledelse snubler over hverandre og ikke vet hvilken vei man skal gå.

Det er flere milepæler i El Corte Inglés’ historie. Den viktigste er uten tvil i 1966, hvor Isidoro Álvarez setter seg i direktørsetet. Han satt der imidlertid kun ganske få minutter om gangen. Han var nemlig av typen som alltid var på farten, og hadde det best når han befant seg i sine varehus blant sine kunder og sitt personale. Og han fikk satt fart på familieforetaket – spesielt på 80-tallet. Her klarte Isidoro Álvarez å identifisere de fem milepælene i varehusets eksistensgrunnlag: kvalitet, service, utvalg, spesialisering og garanti. I tillegg fikk han prentet inn i spanjolenes bevissthet at hos El Corte Inglés kunne man få alt. Det kunne man også, og det var til og med bra. Det var feel good å handle i El Corte Inglés – særlig hvis man hadde varehusets kontokort, som ga gratis parkering og rentefri betaling over 30, 60 og 90 dager. Det var nytenkning den gangen, som falt i god jord. Da det gikk best for varehuset hadde tolv millioner (!) spanjoler det attraktive kontokortet. Både spanjolene og de utenlandske turistene ville handle hos El Corte Inglés. Og bankene ville mer enn gjerne handle med Isidoro Álvarez. Det ville de faktisk helt frem til hans død i 2014. Siden da har det vært hipp som happ. Det gamle varehuset har nemlig blitt gammelt etter det kom på yngre hender. En kjedelig familiestrid blant arvtakerne har medført at El Corte Inglés nå har hatt tre ledere på bare fem år. Hver leder har gått sin vei, og derfor er varehuset ikke kommet noe sted. Flere varehus trenger en kjærlig hånd, eller en facelift om man vil. Det er store hull i markedsføringen, og verst av alt; på online-fronten har de vært helt bak mål. Først i fjor fikk El Corte Inglés for alvor sin webshop etablert. De har mistet fem år til konkurrentene. Tidligere var det omvendt.

I løpet av de neste årene lukker 25 varehus og 8.000 medarbeidere skal ut å finne nytt arbeid. Det er mørke tider for det tidligere så kulørte varehuset.  

El Corte Inglés – Det Engelske Snitt – må redesignes. Det er ingen annen løsning.