På den andre siden... Har spansk fotball kommet i offside?

Ballen ruller igjen i den spanske ligaen. Det gjør den selv med publikum på benkene – om enn med begrenset kapasitet. Begrenset er også mulighetene for å se spansk fotball i den rollen vi ellers er vant til; blant de absolutt beste i Europa. Noe – eller mye – har nemlig gått helt galt i spansk fotball de siste årene.

Fotballinteresserte trenger ikke ha god hukommelse for å huske det året hvor FC Barcelona, Real Madrid og Deportivo La Coroña satte seg på tre av de fire semifinaleplassene i Champions League. Tilsvarende er det ikke lenge siden Real Madrid og Atlético Madrid spilte to fenomenale finaler i samme turnering. Gjennom to tiår var det mer regelen enn unntaket å se tre spanske klubblag nå minst åttendedelsfinalen i Europas viktigste turnering. Spansk fotball var forbildet – ikke bare i Europa, men i hele verden.

Deportivo La Coroña var solstrålehistorien om hvordan man med flid, vilje og investering kunne få et ukjent 2. divisjonslag opp i toppen av europeisk fotball. I Barcelona skinte solen på lagets talentskole, som bragte nye spillere og verdensstjerner ut som på samlebånd. Og i Madrid gikk solen aldri ned. Som ingen andre klarte Florentino Pérez å utvikle og kommersialisere fotballen. Med dristighet fikk han tidens stjerner som Figo, Zidane, Ronaldo og David Beckham til klubben. Og så kom tallene fra TV-rettigheter, sponsoravtaler og salg av fotballtrøyer plutselig til å se helt annerledes ut. Spansk fotball ville og kunne. Noe som man tilsynelatende ikke kan i dag. 

Minst ille har det gått i Madrid. Strategien med å kjøpe en av verdens absolutt beste spillere hver sesong – koste hva det koste vil – holder ikke lenger. Nye klubbeiere med større økonomiske muskler har kommet til, og akkurat derfor har de igjen ikke lykkes å få Mbappé til klubben i denne sesongen. I tillegg har de nyinnkjøpte stjernene hatt en merkelig tendens til raskt å falme i Madrid. Bale og Hazard er nok de to beste, eller verste, eksemplene. De scorer hverken mål eller selger fotballtrøyer. Laget er langt fra fortidens styrke. Det gjelder også utenfor banen. Florentino Pérez’ siste kommersielle idé med å skape sin egen europeiske Superliga gikk langt fra så godt som planlagt.

Enda verre har det gått i FC Barcelona. I de siste sesongene har klubben gitt seg selv så store økonomiske smekk at det vil ta årevis før klubben blir seg selv igjen. Katalanerne er ellers kjent for sitt gode lederskap og økonomiske sans, men det har Bartomeu fått snudd på. Den nå tidligere presidenten skrev valg i vår med en gjeld på 1,25 milliarder euro (!) veiende tungt på sine skuldre. Bare de færreste forstår hvordan det kunne gå så galt. Men når man slenger 100 millioner euro etter henholdsvis Coutinho og Debélé, som begge knapt har hatt på seg spillertrøyen, og samtidig lar sine dyreste stjerner gå gratis, blir raskt de røde tallene svimlende høye. Nettopp det at stjernespillerne har skiftet klubb gratis, har gjort fansen målløs. Det gjelder ikke bare Messi, men også spillere som Iniesta og Xavi. Ingen kan i dag hverken forstå eller forklare hvordan Bartomeu kun inngikk ettårige kontrakter med klubbens beste spillere, som dermed fritt kunne forlate klubben ved hver sesongs utgang. Selv kaller han det ”en gest til klubbens barn, som på beste vis har sikret oss tallrike seire”. Joda, det lyder bra, men slik kan man ikke drive en fotballklubb i dag. Messis overgang til Paris Saint-Germain burde ha vært et salg som hadde løst halvparten av klubbens økonomiske problemer. Nå gikk han gratis – og gjør samtidig de sportslige problemene i klubben enda større. For sportslig sett er FC Barcelona langt fra den europeiske toppen i dag.

Avslutningsvis er det med nostalgi og bitterhet at vi retter blikket mot den galisiske byen Coroña. At byens stadion i dag er halvtom, skyldes ikke Covid-19 restriksjoner, men derimot klubbens status i 2. divisjon B – altså i divisjonen under Málaga C.F.

Ingen tviler på at president Lendoiro hadde hjertet på rett sted da han i 1991 fikk klubben opp i 1. divisjon og investerte stort ved å få de brasilianske stjernene Bebeto og Mauro Silva til klubben. Ikke uventet kjøpte man for lånte penger, med en klar forventning om at klubbens inntekter neste år, og neste, og neste år igjen, ville stige. Det gjorde de også, men en dag gikk det som på boligmarkedet: boblen sprakk. Raskt skulle det så selges, og klubben falt fra den fremste spanske ligaen. Uforklarlig nok er bunnen ennå ikke nådd.

Det får man derimot håpe den er for spansk fotball. Det blir et hardt og annerledes år på de europeiske arenaene. Britene har spesielt løpt fra oss. Som landet ligger i dag er det faktisk bare Atlético Madrid som har et lag som kan spise kirsebær med de store. Jesús Gil var i sin tid ikke redd for store økonomiske armbevegelser, men forunderlig nok står hans sønn i dag i spissen for et sterkt trekløver, som med sunn fornuft, god sportslig ledelse og en kapitalutvidelse har skapt et sterkt prosjekt med en lovende fremtid. 

Fremtid er det også mye av for spansk fotball, men det kommer til å ta tid å komme tilbake på rett kurs. Etter et par tiår med full fart, har spansk fotball nå kommet inn i en kjempe-offside.