På den andre siden ... Har de røde fått helt blackout?

Tre små overraskelser og et stort håp. Det var fasiten for det andalusiske parlamentsvalget – Junta de Andalucía – i midten av juni.

Jeg vet at jeg er en av de få, men det overrasker meg at 42 prosent ikke bryr seg med å stemme. I mine øyne er regionalvalget landets viktigste. Selvsagt er kommunalvalget det mest nære, men egentlig er kommunenes myndighet begrenset til å bygge en lekeplass og innvie et teater. Det landsdekkende regjeringsvalget får ubegrenset oppmerksomhet, men så snart det årlige statsbudsjettet er vedtatt, sender de 17 store sjekker til landets 17 regioner – og så tenker man ikke så mye mer over det i Madrid. Regionene i Spania har derimot et kjempestort ansvarsområde og veldig frie hender – også i Andalucía. Alt innen så viktige områder som skole, utdannelse, helse og sykehus besluttes nærmest enerådende av Junta de Andalucía. Det samme gjelder delvis rettsvesenet, infrastruktur, fylkesutvikling, næringsliv og arbeidstiltaksprosjekter.

Det sto med andre ord mye på spill den 19. juni i år. Det gjorde det også for sosialistpartiet og dets nye leder i Andalucía, Juan Espadas, som hadde påtatt seg oppgaven å få partiet tilbake til fortidens glans etter et miserabelt valg for fire år siden. Og her kommer vi så til overraskelse nummer to. Å sette de fire bokstavene K A M P på hans valgkamp er helt misvisende, for den nye PSOE-lederen kom ikke med et eneste valgløfte eller selv et forslag på hvordan vi får bot på Andalucías største problem; arbeidsløsheten. Alle hans taler munnet ut i rød partinostalgi og ”stem ikke på PP for de snakker med Vox, og de er farlige”. Med slik en tam innstilling får man ikke så mye som én ny stemme fra de 42 prosentene av folket som kanskje i et svakt øyeblikk ble motivert til å bruke deres stemme. Og slik gikk det. PSOE fikk sitt verste valg noen gang. Det forundrer meg virkelig at ingen i partiets hær av rådgivere, spinndoktorer og eksperter i kommunikasjon og markedsføring grep inn i tide. Det er helt ufattelig.

Den tredje overraskelsen var Ciudadanos. Partiet gikk fra å være det tredje største partiet og sitte i regjeringen – til å ryke helt ut av det andalusiske parlamentet. Det er ganske surrealistisk. Alle visste partiet ville tape terreng, men ingen kan forklare hvorfor det så raskt har gått helt galt for partiet – både i Andalucía og hele det øvrige Spania. Samarbeidet med Partido Popular har vært eksemplarisk. Resultatene er vært gode, eller i det minste målbare. Og Ciudadanos har ikke vært i nærheten av en mistanke om korrupsjonssaker (og det er det absolutt ikke alle som kan si …). Vi kan bare konstatere at hva vi i nord ser som den gylne mellomvei, betegnes her i sør som en slapp hånd. Og det passer ikke for det andalusiske temperament. Heller sette alt på et kort.

Kortet heter nå Partido Popular, ledet av Juanma Moreno. Det er helt rettferdig at han løp av med seieren, for Moreno har greid å samle partiet, samle folket og gi andalusierne håp – også til meg. Håpet er at han og partiet, nå med absolutt flertall, får gjennomført de prosjektene som ligger på tegnebrettet. Det gjelder alt fra bygging av et topp moderne sykehus i Málaga, til å sikre at selv de minste landsbyene i den fjerneste hjørnene av Andalucía får internett. Og fra at Fuengirola får en ny busstasjon, til at det utvikles nye industriområder i Sevilla. Legg merke i den siste – den med industrien. Endelig har vi nemlig fått en regionalregjering som forstår at Andalucía trenger en tredje motor i økonomien. Hittil har nesten alt fokus vært rettet mot turisme og bygging, som er sterkt sesong- og konjunkturpregede næringer. Den sittende regjeringen tenker teknologi & industri – også i Málaga-provinsen. Det kommer til å skje mye spennende i de neste fire årene. Håpet lever, i det minste.