På den andre siden: Bør helsevesenet legges inn på sykehus?

Det er gode tider for provinsens private sykehus og medisinske sentre. Nye åpnes nesten hvert år, og nesten 100 nye helseforsikringer tegnes hver dag. Flere enn 550 000 innbyggere i Málaga-provinsen har i dag privat helseforsikring. Det utgjør 30 % av befolkningen, og tallet har doblet seg på bare 15 år.

Det finnes flere måter å tolke disse tallene på. Man kan se det som et uttrykk for at flere har blitt mer opptatt av egen helse og samtidig har fått større kjøpekraft, noe som gjør dem villige til å tegne privat helseforsikring. Men for noen er situasjonen en helt annen: de søker privat forsikring fordi de har mistet troen på det offentlige helsevesenet.

Jeg har alltid sagt at hvis noe alvorlig skulle skje med meg, vil jeg heller ligge på operasjonsbordet her enn i Danmark. Jeg har alltid trodd på det spanske helsevesenet, men nå er det ikke blind tro lenger. Hvis jeg trenger en helsesjekk, tas det ofte en enkel blodprøve som ikke går i dybden. Hvis jeg oppsøker en hudlege, får jeg time seks måneder frem i tiden. Og hvis jeg er heldig, får jeg bare ti minutter med legen når dagen endelig kommer. Derfor har jeg også privat helseforsikring i dag.

Men det hvite kortet fra Sanitas gir meg både trygghet og en bittersøt følelse, for privat forsikring burde egentlig ikke være nødvendig. Med dagens skattetrykk og de mange dyktige legene, spesialistene og sykepleierne rundt oss, burde vi ha et velfungerende offentlig helsevesen. Men vi har også en rekke politikere, og dessverre svikter kvaliteten noen steder.

Alt innenfor helsevesenet faller under Junta de Andalucía’s myndighetsområde. De fleste på høyresiden i parlamentet mener at private sykehus og medisinske sentre er et pluss, fordi de avlaster det offentlige systemet. De ytterst til venstre mener derimot at privat innblanding i en offentlig sektor bør forbys fullstendig.

Men debatten gir lite mening. Vi bør verken avlaste eller forby – vi bør forbedre. Det offentlige sykehussystemet må forbedres. Det er det vi alle lengter etter. Siden 2004 har man planlagt og diskutert et nytt stort sykehus i Málaga. Men arbeidet er fortsatt ikke i gang. «Økonomien er stram», sier de, men selvsagt er det noen som ikke gjør nok for å hjelpe. EU har alltid vært generøs med midler til Spania. Samtidig har spanske myndigheter vært tøffe med å justere skattesatsene for innbyggerne.

De siste 20–25 årene har Spania gått fra å være et slags skatteparadis til å ha skatter som nærmer seg EU-gjennomsnittet. Det er ikke personlig inntektsskatt som har økt mest, men bedriftsskatten, nå på 30–35 %. Det er også den månedlige kvoten arbeidsgivere betaler til Seguridad Social for sine ansatte – nå 35–40 % av bruttolønnen. MVA har økt til 21 % på stadig flere varer. Og så er det alle slags bøter: i dag får man €100 hvis man kjører bare 8 km/t for fort. Pengene blir revet ut av lommene våre.

På samme måte må vi lete dypt i lommene hvis vi vil ha skikkelig helseforsikring, fordi det offentlige tilbudet ikke lenger strekker til. Det er trist, men sant. I de siste par tiårene har ventelistene bare blitt lengre, parallelt med økende skatter. Og ingenting tyder på at det blir bedre. Tvert imot har vi så vidt sett toppen av isfjellet.

Historien gjentar seg også på utdanningsfronten: to store private universiteter er under bygging i Málaga-provinsen. Det er helt greit så lenge man ikke sier at det er for å avlaste de offentlige universitetene – som dessverre mister fart. Junta de Andalucía burde ha universiteter så gode at private ikke var nødvendige. På den måten vinner hele samfunnet på lang sikt.

Dessverre er det ikke tilfellet. De viktigste offentlige sektorene – utdanning og helse – blir stadig svakere. Det er nesten ille nok til en sykehusinnleggelse.