På den andre siden... Blir katalanerne aldri trette?

Den gangen var det nemlig masse jobb og masse suksesshistorier å feire. Catalonia var ikke bare lokomotivet i spansk økonomi, det var også en viktig vogn på Europa-toget, som ville fremover. Men det var den gang. For litt over ti år siden begynte det katalanske lokomotivet nemlig å kjøre av sporet. Resultatet er ikke bare et politisk uløselig rot. Det er også et splittet folk, en bedriftsflukt og en gatevold uten sidestykke. Det er alltid lett (og raskt) å gi politikerne skylden. Men jeg lurer på hvorfor de ellers så ambisiøse katalanerne ikke har blitt trette av situasjonen og sier STOPP!

På bare ti år har man nemlig gått fra å ha en velstand som kunne måle seg med det øvrige Europa, til i dag å stå med økonomiske og sosiale problemer som man tidligere kun kjente til i det ‘fattige’ sør. Det ses tydelig på den rekordhøye ledigheten og den offentlige gjelden, som strekker seg ut i alle ledd. Blant annet til utvidelsen av Barcelonas metro og lokalprosjekter, som oppførelsen av ti nye pleiehjem. Begge disse byggeprosjektene gikk nærmest i stå i 2011 og har ikke kommet i gang igjen, noe som var helt uhørt i Catalonia tidligere.

På den annen side går det fortere når det skal ‘pakkes sammen’. På bare en håndfull år har over 7000 bedrifter enten helt forlatt Catalonia eller flyttet sitt hovedkontor ut av regionen. Politisk uro, juridisk usikkerhet, dårlig image og den evig tilbakevendende debatten om selvstendighet har fått tungvekterne innen alle sektorer til å forlate regionen, inkludert storbankene Sabadell og La Caixa. Det forklarer hvorfor Catalonia i dag må ta til takke med en beskjeden 11. plass blant landets 17 regioner på listen over bidragsytere til landets BNP. Det er tragisk å se en region som nå står på knærne. Like trist er det å se det katalanske politiet når de samme tusen ‘demonstrantene’ et par ganger i året herjer gjennom den katalanske hovedstaden flere dager i strekk. Om anledningen er et valgresultat, en minnedag eller en dom over en politiker, en debattant eller en musiker, er underordnet. Butikker, gater og strender skal smadres – nå for et tresifret millionbeløp over de siste ti årene. Det skjer foran en passiv befolkning og et oppgitt politi som slett ikke kan mobilisere seg, og som er for stolte og sta til å be det spanske nasjonalpolitiet om hjelp. Det er under enhver kritikk.

Det samme er statusen på den politiske arenaen – for å si det pent. Røttene til kaoset skal finnes tilbake i 2010, da det plutselig ble lagt politisk makt bak tanken om et selvstendig Catalonia. Inntil da hadde nasjonalistpartiene i flere tiår hatt et godt, sterkt og holdbart samarbeid med sosialistpartiet. Men nå står plutselig nasjonalistpartiene, som uavhengighetspartiene, med bare én klar merkesak – så hverken sosialistpartiet eller andre partier kan bli med. I et sterkt splittet Catalonia har uavhengighetspartiene på ytterste fløy flere ganger hatt muligheten til å danne en regjering. Og det har de faktisk igjen akkurat nå, men de tre uavhengighetspartiene er enten så knallrøde (ERC), sterkt borgerlige (Junts), eller alternative (CUP), at det bare kan gå galt. Og slik har det også gått. På bare ti år har det vært utskrevet regionalvalg hele fem ganger! Og ingenting tyder på at dette er enden på ‘leken’. 

Det siste toget er langt ifra kjørt, men det er på tide å kaste nasjonalfølelse(r) og politikk over bord. Det gamle, sterke lokomotivet trenger ny olje. De siste ti årene har det stoppet helt opp og står bare og forfaller. Det må da være uakseptabelt og slitsomt – for alle katalanere!