HENRIETTE HANSON - Glad kunstner i Benahavís

Det er ytterst sjelden at man hører om noen som uten reservasjoner sier at de hadde en «superhappy» oppvekst og at livet har smilt til dem siden. Men slik var det for Henriette Hanson (48), en norsk kunstner som har etablert seg med familien i Benahavís og som nå deler sitt glade vesen og fargerike kunst med folk på Costa del Sol. Henriette er det motsatte av folk som konstant går med en grå sky over hodet, og selv om hun innrømmer at hun har vært veldig heldig i livet, er nok hemmeligheten hennes at hun alltid ser på glasset som halvfullt.

Da Henriette var med på en gruppeutstilling i Sotogrande i fjor, inviterte hun Det Norske Magasinet. Vi var dessverre opptatt, men hun ga ikke opp før vi endelig fikk til et møte i mai, for den livlige kunstneren er definisjonen på proaktivitet. Derfor er det ikke helt overraskende at hun nettopp har bekreftet at rett etter at juni-magasinet kommer ut, vil man ha en sjanse til å se henne male ‘live’ når hun stiller ut på det vakre, historiske Alcuzcuz Boutique Hotel og restaurant i fjellskråningen bak San Pedro på vei opp til Zagaleta. En tilfeldighet? Absolutt ikke!

Møtte ektemann etter én uke i London

Henriette vokste opp i Oslo med en far som dro med familien på båt og fjell og ski og en meget selvstendig mor.

-Det var andre ekteskap for begge, men forelskelsen varte resten av livet, så jeg hadde en superhappy oppvekst.

Etter gymnaset viste Henriette ikke hva hun skulle gjøre. Moren arrangerte at hun kunne bo hos familievenner i London i et halvt års tid, i håp om at datteren ville komme tilbake litt mer fremtidsbevisst. Men etter bare én uke i London møtte Henriette hva som senere skulle bli hennes mann, og da ble hun værende! Paret giftet seg i 2003 og ble boende i England, samtidig som de leide et feriehus mellom Nice og Monaco.

-Der hadde vi slik en nydelig utsikt over Côte d’Azur at jeg tok et figurativt kunstnerkurs. Vi begynte også å kjøre på helgeturer til Venezia, Sveits eller Turin, for alt var jo så nærme.  

Da Kush skulle skifte jobb, kom spørsmålene om de skulle ha barn og hvor de ville bo. De vurderte både Norge og Frankrike, men endte tilbake i London, først i Wimbledon og senere i Chelsea, hvor de totalrenoverte et stort hus. Henriette tok seg selvfølgelig av interiør og design.

– Jeg hadde alltid prosjekter og hjalp venner med eldre foreldre, så kjede meg gjorde jeg i hvert fall ikke. Det var et liv uten press som ga meg friheten til å kunne gå inn i kunsten, noe som andre som jobber fulltid kanskje ikke ville ha hatt anledning til. Så jeg har vært ekstremt heldig og er veldig takknemlig for det.

Inspirert av de store

Henriette har alltid vært hva hun kaller «rampete kreativ». Som barn gikk hun i familiens bod og tok maling, tau og planker for å lage huske og andre prosjekter. Og nå, en generasjon senere, holder deres 13-årige sønn på å lage Olabil som skoleprosjekt. Axel insisterer selvfølgelig på å gjøre alt helt alene. Så hvem vet, kanskje det blir flere kunstnere i familien etter hvert?

-Som ung visste jeg ikke at kunst var tingen min. Skolen hadde ingen skikkelige rådgivere, og det å være kunstner var ikke i tankene den gangen, men jeg fikk nok noe inn i underbevisstheten.

Henriettes mor jobbet for Elkem og kjøpte kunst til alle deres styrerom og hytter, og i oppveksten ble datteren ofte med henne på gallerier og utstillinger, som på Sonia Hennie Museet på Høvik.

-Der hang det noen fantastiske bilder av Jacob Weidemann som er én av mine favorittkunstnere. Da jeg så bildene hans første gang, sa det bare PANG. Alle de fargene, og jeg som elsker farger!

Familien var også mye i Sør-Frankrike hvor de besøkte Chagall- og Matisse museet og landsbyen Vallauris der Picasso lagde keramikk – en annen av de store som inspirerte den unge kvinnen som etter hvert skulle bli kunstner selv.

«Jeg er evig positiv og ser alltid på glasset som halvfullt»

-Mitt første maleri ble bare grått, for jeg skjønte ikke noe om farger. Men så begynte jeg å studere med en tyrkisk kunstner i London som lærte meg alt om fargeteori, komposisjon, prosesser, portretter og til og med å jobbe med nakenmodeller. Jeg trodde at det ville være vanskelig, men nakenheten forsvinner raskt, og så ser du bare former. Alt var veldig spennende, men samtidig klødde det inni meg etter å gjøre noe mer abstrakt.

Kunsten å selge kunst

Å male for seg selv er én ting, men når kan man egentlig kalle seg en kunstner? Henriette visste at hun i hvert fall måtte selge kunsten sin, så hun solgte noen bilder til en bekjent for nesten ingenting. Men hva hun virkelig ønsket, var å ha bildene på et galleri i London.

– Problemet er at hvis man ikke har stilt ut før og kan vise at man tjener enormt på kunsten sin, er ingen interessert. Derfor måtte jeg finne en annen vinkel. En dag da jeg skulle klippe håret på boutique-salongen Lulu Blond i Wimbledon, så jeg de fantastiske høye, hvite veggene mellom speilene. Jeg vet ikke om du er interessert, men jeg har noen veldig store bilder som kunne passe perfekt her, sa jeg til eieren. Hun bad meg ta med kunsten til salongen og kjøpte tre med en gang! Samtidig hadde hun fem vegger til hvor jeg fikk lov til å henge kunst, og når noe ble solgt, tok jeg bare med et nytt bilde. Da datteren hennes ble født, ba hun meg male et portrett av henne. Jeg innrømmet at jeg aldri hadde gjort det før, men sa at jeg kunne prøve. Hun var meget fornøyd med resultatet. Da en annen kunde hørte det, ville hun at jeg skulle male hunden hennes, og slik fortsatte det. Det var helt utrolig og ga med selvtillit til å prøve igjen. Folk skjønner ikke hvordan jeg tør å gå inn å spørre om å henge kunsten min på steder der jeg ikke kjenner en sjel, men jeg bare tenker at hvis de si nei, så er det de som går glipp av noe fint!

Et galleri i Pimlico, London ga til slutt Henriette et pop-up solo show. Hun inviterte alle som jobbet i nærheten, noe som førte til at et annet galleri kjøpte ett av bildene hennes for en kundes styrerom. Endelig var hun kommet inn i galleriverden. 

-Instagram og andre sosiale medier har vært veldig bra for begynnende kunstnere, for før måtte du inn på galleri for at folk kunne finne kunsten din. Det er utrolig tøff konkurranse i London, så begynnende kunstnere kan stort sett bare stille ut i lokaler med seniorer som maler blomster og landskap. Det er selvsagt ingenting feil med det, men jeg liker min egen måte å selge på og den personlige kontakten som det gir.

«Jeg vet ikke om det er sommeren i Norge, tiden i Frankrike eller Costa del Sol, men det er veldig mye blått på lerretene mine»

Hell i uhell

Én dag fikk Henriette en telefon fra et par som hadde forelsket seg i ett av bildene hennes som de hadde sett på en restaurant. De ville selge kunsten hennes i en butikk de hadde i Knightsbridge og bestilte 15 bilder.

-Dette var i 2019 og jeg malte og malte og rammet alt inn. Leveringen skulle skje 24.mars i 2020, og den 23. mars kom Covid og alt ble stengt ned. Bildene satt innpakket og rede i stuen, men jeg visste at noe måtte skje, for det måtte jo komme noe bedre ut av det. Like etter ringte moren til en av Axels klassekamerater. Hun fortalte at mannen hennes hadde akkurat kjøpt seg en øy utenfor Irland via WhatsApp (!), og selv om stedet var møblert, manglet det malerier. Hadde jeg noen malerier, spurte hun. Joda, sa jeg som tilfeldigvis hadde 15 ferdige malerier i studioet. Hun ba meg komme med dem, så jeg stablet kunsten og Axel i bilen for å kombinere bildevisningen med en play date. Den kinesiske mannen hennes snakket ikke et ord engelsk, men han kjøpte 14 av de 15 bildene der og da. I tillegg hadde han et hotell i Frankfurt og bestilte fire ekstra bilder som jeg malte i løpet av Covid. Nå skjer ting, tenkte jeg!

Når Henriette forteller om sin kunstnerkarriere, kan man undre på hvor mye som er rent lykketreff og hvor mye som er hennes utrolige positive natur og stå-på mot. Hvordan får hun det til?

-Jeg ser nye muligheter og finner nye kontakter hele tiden. Før jeg sovner hver kveld, tenker jeg at jeg har dette spørsmålet eller at jeg trenger noe å skje med denne situasjonen. Hvordan skal jeg gjøre dette her, spør jeg. Jeg ber om at det må vises i drømmene mine, slik at jeg våkner neste morgen med en løsning. Og det skjer fader-meg hver eneste gang!

I dag er det en super dag! sier jeg til Axel når jeg tar ham til skolen. Hvordan vet du det, spør han. Nei, det har jeg bare bestemt meg for at det skal bli! Når du først forstår at du har kontroll over din egen tankegang, er livet bare helt fantastisk. Så jeg er evig positiv og ser alltid på glasset som halvfullt.

Når det røyner på

Når man har eldre foreldre, kan ting skje raskt, noe som både Henriette og Kush opplevde på samme tid.

– Vi blir jo alle eldre, og i min mors tilfelle fikk hun en tidlig demens diagnose, men hun har det veldig bra nå. Hun er en utrolig positiv og glad dame, noe jeg definitivt har arvet fra henne.

Henriette og søsteren var bekymret siden moren bodde alene, så de fant et midlertidig sted før hun fikk plass på et lite senter med betjente eldreleiligheter. Samtidig måtte søstrene selge og rydde ut av morens hus.

– Mamma hadde spart på nesten alt siden hun var født, så det var masse å kaste. Siden søsteren min bor i Norge, gjorde hun mesteparten av opprydningen, mens jeg ordnet med eiendomsmegler. Jeg har hørt om mange mye verre situasjoner, så vi har vært veldig heldige, for å si det sånn.

Den spanske epoken

På grunn av været var alltid planen til Henriette og Kush at de skulle være borte fra London deler av året. De vurderte å dra tilbake til Frankrike, men i september 2022 endte de i stedet i Spania.

-Grunnen til at vi valgte Costa del Sol var klimaet, livskvaliteten og menneskene, I tillegg til lyset som er så fantastisk for oss kunstnere. Vi setter pris på at vi kan være mer ute og vite at solen mest sannsynlig vil skinne. Det har gjort hverdagen mye hyggeligere for oss som familie.

“Spania har gjort hverdagen mye lettere og hyggeligere for oss som familie”

Hjemmet deres ligger med vakker utsikt til kysten og fjellene, og her maler Henriette både på terrassen og i sitt studio, selv om kreativiteten sprer seg til alle deler av livet hennes.

– Gallerier vil gjerne at kunstnerne skal holde seg til et par stiler, men jeg må gjøre hva som kommer ut! Jeg har hva jeg kaller Weidemann-stilen min som er mer abstrakt samt geometriske bilder som jeg lager med oljestifter, men jeg jobber også figurativt og bruker akvareller. Hvert bilde har sin egen historie, og som kunstner må man vite hvorfor man lagde det. For meg er farger veldig viktige, spesielt blått. Jeg vet ikke om det er sommeren i Norge, tiden vår i Frankrike eller Costa del Sol, men det er veldig mye blått på mine lerreter.

Henriette plukker ofte opp ting hun finner i naturen. Den siste ‘skatten’ fant hun på et industriområde i San Pedro.

-Det var en hul betongbit som liksom hang litt med hodet og snakket til meg, så jeg tok den med hjem. (Kush sa: Hva skal du med den!?!) Én av tingene jeg har ‘oppfunnet’, er slangeskinnsmønsteret mitt. Det er litt Hermés-inspirert, men kommer fra de oransje plast appelsinnettene. Jeg har laget tekstur på malerier slik i mange år og ville bruke det på betongen, for vi er jo i slangens år. Tanken var at vi også skifter ham og kan ha noe overraskende på innsiden. Og nå er denne skulpturen på utstilling på White Square Art Gallery i Sotegrande!

Sist Henriette var i Norge, hadde hun ikke med seg malesaker, så hun kjøpte en liten akvarellbok og et mini maleskrin. Dette har hun brukt flittig siden for sin akvarell portkortsamling – nok et prosjekt for den allsidige kunstneren.

-Nye prosjekter får meg til å føle meg levende. Man må være åpen, for da skjer ting! Jeg har alltid solgt kunsten min via litt utradisjonelle metoder, og alt er nesten bare word of mouth. Mange er redde for å spørre om ting og dumme seg ut, men det er ikke jeg. Jeg elsker å jobbe med mennesker og er veldig positiv, og jeg tror folk liker positivitet.

Se mer av Henriettes kunst på instagram/googlesøk @henriettehansonart 

«Instagram og andre sosiale medier har vært veldig bra for begynnende kunstnere, for før måtte du inn på galleri for at folk kunne finne kunsten din»