Alt var mye bedre før

”Mamma, mamma! Data’n har daua!” Peik sto i soveromsdøra i den brannrøde Supermann-pysjen sin og rystet ipaden hysterisk opp i lufta. Ansiktet var som en sammenklemt tomat, og ut av munnen sprutet en småguttestemme på full katastrofealarm.

”Mamma! Data’n har daua! Du må stå opp!”

Emma gløttet på sine søvnige søndagsøyne. Var det morgen alt? Hun kikket bort på den digitale klokkeradioen, men skjermen var beksvart. Armbåndsuret i sølvskålen på nattbordet derimot var samarbeidsvillig nok til å avdekke at klokka var noen minutter på grytidlige halv seks. Huff, guttungen måtte da kunne greie å underholde seg selv en times tid uten den evinnelige ipaden.

”Du har sikkert bare glemt å lade den opp,” sa hun.

”Nei, mamma! Den er fulladet, jeg æ’kke dum heller.”

”Da er det sikkert noe du kan se på på TV, prøvde Emma, trakk dyna tett rundt seg og snudde ryggen til.

”Den har daua den og, mamma,” skrek Peik. ”TV-en er også dau. Du må stå opp!”

”Datanettet er sikkert nede,” sa Emma. ”Bare vent, snart er det oppe igjen. Ta deg en bok eller et blad så lenge du, gutten min, det går så fint så. Men nå må mamma få sove litt til.”

Akkurat da peip det inn en sms. I ren refleks strakte Emma seg etter mobilen for å sjekke meldingen. Neongule bokstaver på svart bunn lyste mot henne som ildfluer mot nattehimmelen:

Dette er en melding fra universets superhjerne. En lenge planlagt masterplan er snart fullført. Om nøyaktig en halv time fjernes de siste sporene av internettet fra jordens atmosfære. Dere jordboere har ikke vist nok respekt for vår intelligens, så vi har besluttet å frata dere denne grenseløse goden – og det på ubestemt tid. Ta dine forholdsregler. Skaff deg et liv.

Hadde man oppholdt seg oppe i en drone kunne man ha fått med seg et svimlende fugleperspektiv denne påfølgende halvtimen, for inn og ut av bygdehusene fôr vettskremte mennesker i alle aldre og størrelser – de banket på hos hverandre, de rev opp dører, de sto sammen og hylte og skrek, de fektet frenetisk, de hyttet rasende ut i lufta, de kastet seg til bakken, tårer rant i strie strømmer og banneordene tordnet fra nabolag til nabolag, utover sjø og land rundt om på hele kloden.

Samtidig var aktiviteten på mobilnettet på bristepunktet, noe de smarteste for lengst hadde skjønt var en del av masterplanen. Peik ringte selvsagt til pappa, som bodde i den andre enden av det langstrakte landet deres. Mamma og pappa fikk se til å gifte seg med hverandre igjen, tenkte han, hvis ikke skulle han flytte oppover til pappa så fort som bare det. For nå, veldig, veldig snart, ville det bli bråstopp med Skype og Messenger og E-post og Snapchat og Google og Instagram og Twitter og Vipps og Vapps og Peik visste ikke hva.

Men nå sa pappa om og om igjen at Peik ikke skulle være redd, for de to skulle finne på noe lurt – det pleide de jo, ikke sant? Ingenting skulle få skille Pappa og Peik, ikke engang et skarve internettsammenbrudd. Det gjorde Peik litt roligere.

Emma brukte den siste halvtimen av sin internettid på å skrive avskjedsmeldinger på alle de sosiale mediene hun var medlem av, og de var ikke få. Hun laget avtaler med folk, hun oppga adresser og telefonnumre og delte sorger og bekymringer med alle hun rakk å komme i kontakt med før all nettkontakt ble brutt.

Det var som om Sola ble skrudd av med ett tastetrykk. Internettmørket senket seg over jorden og et skrekkens spørsmål meldte seg: Hva sto de igjen med nå?

Bygdefolket satt samlet i festsalen på barneskolen nede ved elva. Alle som kunne krype og gå hadde søkt dit for å hjelpe og støtte hverandre gjennom denne forferdelige og totalt uventede katastrofen.

Nå tenkte flere hoder bedre enn ett, det var sikkert. I forsamlingen var det småbarnsforeldre og besteforeldre, direktører og leger, journalister og barnehagelærere, snekkere og sjåfører.

Rektor Hansen førte ordet mens kriseplanen ble formet, minutt for minutt:

• Biblioteket skal forsterkes. Alle som har bøker å gi fra seg, leverer dem snarest. Åpningstidene utvides drastisk.
• Vi skaffer mange flere møteplasser. Skoler. Barnehager. Kafeer. Vi åpner hjemmene våre for hverandre.
• Nytt informasjonssystem opprettes. Flere oppslagstavler. Sykkelbud. Løpegutter. Jungeltelegraf. Nabohjelp.
• Dugnadsånden gjenoppvekkes: Vi må holde sammen! Vi må hjelpe hverandre! En for alle, alle for en!

Og sånn holdt de på til de hadde laget et system som så brukbart ut.

”Men dette er jo presis sånn vi hadde det da jeg var guttunge,” humret Torfinn, morfaren til Peik. ”Vi greide oss bra da og!”

*

Tiden gikk. Peik og Emma fikk snudd livet helt opp ned. Emma, som sjelden hadde hatt ork til noen ting, fikk nå tid til alt mulig. Hun begynte å trene håndball igjen og gikk på kort tid ned de tjue kiloene hun hadde hatet som pesten. Hun ble pasientvenn på sykehuset, hun startet sitt eget lille bakeri og kafe, og det aller, aller beste – hun hadde tid til Peik så mye de begge ønsket.

Og Peik? Han hadde aldri hatt det så morsomt, ja selv å hjelpe mamma i bakeriet var gøy. For hva skulle han ellers finne på når alt det andre morsomme var gjort? De dro på lange skiturer om vinteren og tøffe teltturer om sommeren.

Men det beste av alt, det skjedde knappe to somre etter at dataskjermene gikk i svart: Pappa kom på besøk fra nord. Han hadde kjørt hele veien i den gressgrønne SUV-en sin, men at den var stapp full av ting og tang, det tenkte ikke Peik så veldig mye over før høsten kom og pappa ikke reiste nordover likevel.

For i løpet av sommeren hadde mamma og pappa blitt kjærester igjen, akkurat som Peik hadde drømt om. Kanskje hadde universets superhjerne hatt en finger med i spillet? Det var Peik ganske sikker på.

*

Nøyaktig tre år etter at alle verdens skjermer gikk i svart, dumpet det et brev ned i postkassene til alle menneskene på jorden. Der sto det:

Til jordens befolking: Universets superhjerne er nå ferdig med å teste dere. Det skal derfor foretas en folkeavstemning. Dere får en uke på dere til å besvare følgende spørsmål: VIL DERE HA INTERNETTET TILBAKE?