Ain’t No Mountain High Enough

Wenche Brit og Charlotte – Mor-datter duett i Kjell Karlsens tegn

Alle som vokste opp i Norge i det forrige århundret, kjenner til Kjell Karlsens orkester. Den norske storbandkongen døde under pandemien i 2020, men hans kunstneriske spirit lever videre blant annet i hans datter og datterdatter, Wenche Brit og Charlotte. Begge har nå Spania som sitt hjem, og Det Norske Magasinet tok turen til Coín utenfor Málaga for å slå av en prat med dem.

Det er ikke lett å være barn av en kjent kunstner, men Wenche Brit har ikke sittet på sidelinjen og er en sanger i sin egen rett. Neste opptreden er en hyllingskonsert til hennes far på Oslo Konserthus på 25. januar 2023. WeBe som er scenenavnet hennes, har sunget i Kong Haralds fødselsdag og for utallige norske regjeringer. Hun har møtt Rolling Stones, spist lunsj med Sonny and Cher, blitt buden opp til dans av Cliff Richard og danset med Henry Ford. Med andre ord, ikke hva man kaller et vanlig liv. Likevel er hun ydmyk og jordnær der vi sitter og prater under markisen på en andalusisk café på en sen novemberdag.

Med henne er hennes datter Charlotte, hennes følgesvenn både i gode og tøffe dager – og det siste har det vært en del av. Men la oss først snu tiden tilbake og møte den musikalske opphavsmannen til den kreative mor og datter ‘duetten’.

Unik oppvekst

Kjell Karlsen (1931-2020) vokste mer eller mindre opp på Metodistkirken i Sarpsborg og begynte å spille i kirken da han var 13. Han hadde sitt første band som 16-åring og flyttet til Oslo to år etter. «Far var en bråkjekk 18-åring med blåsvart hår og grønne øyne, og mor var en fager 16-åring med lyse krøller fra Ålesund. De møttes tilfeldigvis på Skansen og var gift i 67 år. Mamma sto ved hans side gjennom tykt og tynt og var en kjærlig mor og kone. Hun fyller nå 89 år og går fremdeles i olabukse og er veldig ungdommelig. Det har hun vel etter sin mor som ble 103!»

Inntektene fra Kjells jazzband holdt ikke i lengden, spesielt med en ung familie. «Han tjente vel 250 kroner i måneden», ler Wenche Brit.

Så hvordan overlevde dere da du var barn?

Pappa var både snill og streng, og så var han et arbeidsjern. Han var flink til å arrangere og komponere og spilte også andres musikk. Han startet å spille med datidens jazzelite og satte samtidig opp sitt eget storband, men først måtte han legge av seg sarpsborgdialekten! De hadde sin første spillejobb den dagen jeg ble født, 19. september 1953, og så sa det bare PANG. De spilte overalt, til og med på bryllupet til kongen og dronningen. Noe av det gjeveste for far var nok da han mottok Kongens fortjenestemedalje.

Nervøs sangdebut

Wenche Brit er i dag 69 år og synger fremdeles, for musikken ligger i blodet. Moren sang alltid for henne, og før hun var to år gammel kunne hun hele sangboken utenat.

Hva ellers har formet deg som sanger

Jeg vokste opp med jazz og lå i sengen og hørte musikken fra stuen eller satt på scenekanten og hørte på når det var storbandøvelse. Og så elsket jeg når far spilte introen til låter og lot meg spille de to siste notene. Mange kjente musikere som vanket hjemme hos oss ble senere Norges jazztopper, blant annet Frode Thingnæs, Ole Jacob Hansen, Bjørn Johansen, listen er lang. Karin Krog var min fars første vokalist og Wenche Myhre sang med dem i Sverige. Selv som treåring hørte jeg på Ella Fitzgerald og prøvde å legge på luft på stemmen og sånn. Jeg begynte å spille piano da jeg var fem og satt etter hvert på musikkrommet og spilte inn låter. Det hørte Arne Bendiksen og ville ha meg med i bandet.

Og hvordan ble scenedebuten?

Jeg var 14 år da jeg skulle debutere med orkesteret. Det var på gamle Sjølyst med 4000 mennesker i publikum, og jeg skulle synge Ain’t no mountain high enough skrevet av soul sangeren og komponisten Marvin Gaye. Jeg var grønn i ansiktet, men jeg kom meg igjennom og begynte å synge med bandene. Jeg hadde min første turné da jeg var 15, men siden jeg ikke ante noe om stemmebruk, havnet jeg hos den kjente amerikanske operasangeren Ann Brown. Jeg var 16 år og litt lat og tenkte at å stå på hodet og synge skalaer ikke var helt min greie, så hun ‘kastet’ meg ut. Men seks måneder senere ringte hun og spurte meg om jeg var klar, og da sa jeg ja for jeg skjønte hva hun kunne tilføye. Og selv om det var 40 år mellom oss, ble hun min beste venn …   

Hva med sceneangsten? Har du den fortsatt?
Jeg har fremdeles veldig nerver rett før jeg skal på scenen. Jeg tenker «Hvorfor i all verden utsetter jeg meg selv for dette her?» Men så teller bandet opp og begynner å spille, og da er jeg glad for at jeg er der. Man blir bragt til et annet sted, spesielt når man synger med storband. Du hører den musikken bak deg, det er bare helt fantastisk. Og da savner jeg pappa …

Kan man lære seg å synge jazz?

Mange har spurt meg om det, men det første man må kunne, er å svinge. Noen går opp på scenen for å synge la oss si All of me. De synger teksten med følelse, men uten (hun knipser) sving. Man må synge så det svinger og spille med gutta i bandet. Så det å svinge, tror jeg ikke du kan lære. Enten kan man det eller ikke. Musikk er det du føler, hører og det du tar med deg på scenen.

Spanske toner

Wenche Brit kom til Spania for et prøveår med sin mann og fire barn – på ett, tre, ni og tolv år! De flyttet til Torreblanca og oppdaget snart at det bare var svensk skole og barnehage på Solkysten «De norske barna følte seg litt utenfor, så jeg luftet ideen om å skape en norsk skole med en lærer her som jeg kjente fra Norge. Vi startet tilbudet for norske barn i 1989 med 6-7 barn utenfor Los Pacos som den gangen var bondelandet, hvor vi hadde fått låne en gammel kirke. Jeg var formann i den norske skolen i de fire første årene mens den flyttet hit og dit, men nå er den jo kjempestor.»

Fortsatte du å synge i Spania?

Jeg jobbet med fars orkester helt til vi flyttet hit og dro frem og tilbake for konserter i Norge etterpå. Jeg har sunget her også, blant annet flere år med den svenske jazzpianisten Claes Crona. Jazz er nok sjangeren som er hjertet nærmest, men jeg synger jo andre ting også. Jeg elsker spansk musikk – alt unntatt spansk pop. Jeg har sunget med mange spanske musikere og opptrådd mye på Teatro Cervantes og på den forhenværende jazzklubben i Málaga. Jeg går alltid og synger hjemme, for man må holde stemmen ved like.

Og så drev dere den norske radioen på Solkysten?

Wenche Brit: Jeg holdt jeg på med den norske radioen på Costa del Sol i 16 år med hjelp fra mine døtre Jeanette og Charlotte, og det var kjempegøy. De første programmene ble sendt fra Onda Cero i Marbella og de senere fra Kustradion i Fuengirola. Jeg intervjuet alt fra kjente artister og norske politikere til mannen på gata. Programmet varte i to timer og gikk i reprise på søndag, mens lørdag var det jazztime. Til tider var alle tre i studio, og når Charlotte var gravid steppet Jeanette inn, og vise versa. Jeanette fikk lytterne til å hyle av latter og var ‘en rev’ på å selge annonser. Programmet var skikkelig populært, og folk hørte på det selv i Norge.

Charlotte: Vi dro ned til studioet hver morgen for finne nyheter. Mamma leste opp nyhetene og gjorde intervjuer, mens ordnet med reklamer og musikk og var generell tekniker. Det var veldig morsomt, for alt var jo på direkten. Vi hadde mange sponsorer og en bra inntekt, men etter ‘cracket’ i 2010 gikk det ikke lenger. Det var leit, og mange har spurt oss om vi kan starte igjen.

Ain’t no Mountain high enough

Men alt var ikke sol og glade dager. Både Wenche Brit og Charlotte har hatt noen tøffe tak, men de ser ut til å ta utfordringer på strak arm. «Eksmannen min hadde ikke godt av å komme til Spania, så vi ble jult opp i åtte år før vi fikk han av gårde. Jeg ble alene med barna, så det var bare å brette opp ermene og ta hver sangjobb og vaskejobb jeg kunne finne.»

Hvordan takler du utfordringer?

Livet er en skole, så man må ta lærdom av det og reise seg igjen og gå videre. Jeg fikk kreft for noen år siden, og det var jo ille. Charlotte var med på hver eneste behandling. En dag kom hun inn på advokatfirmaet hvor jeg jobbet og sa «Klipp av deg håret, mamma!» Jeg brånektet, men da jeg gikk ut på badet og så håret bare falle ut, lot jeg henne klippe meg der og da. Jeg hadde parykken klar så da sjefen min kom tilbake litt senere, fant han meg plutselig med lysere hår og pannelugg! Jeg har lært at det nytter ikke å bare sette seg ned og gråte. Selvsagt kan man gråte også, men så må man bli ferdig med det og reise seg igjen. Wenche Brit kom seg videre. I dag bor hun på landet utenfor Coín hvor hundene hennes løper fritt rundt mens hun skriver på en bok om sitt liv. «Jeg er langt mer enn Jazz WeBe. Jeg er mamma, mormor, datter og kone, for etter hvert kom mann nummer tre også inn i bildet.»

En ny generasjon

Charotte (39) har også hatt et ganske utrolig liv. Hun var tre år da de kom til Spania og levde med vold inntil faren dro tilbake til Norge da hun var elleve. Et par år senere møtte hun franskmannen som hun hadde to barn med, men dessverre var han like voldelig. Hun reiste mye, men flyttet tilbake til Spania i 2010. Senere havnet hun i rullestol og ble fortalt at hun aldri ville gå igjen. Men som sin mor er hun en survivor.

Man kan ikke tenke seg at du satt i rullestol inntil for bare et år siden. Hvordan kom du deg på bena igjen?

Jeg har tre sykdommer og når de krasjer sammen, er det rett inn på sykehus.

Jeg endte opp i rullestol og var lammet fra nakken og ned, men jeg er veldig positiv. Har det vel fra mamma … Det tok meg fire år å greie å gå igjen, og jeg måtte også lære å bruke hendene og skrive igjen. Men det har vært masse positivt også. Jeg har blitt bedt om å komme til Norge for å snakke om hva jeg har vært igjennom, slik at jeg kan hjelpe andre. En type life-coaching. Så nå skriver jeg en bok som også skal filmatiseres til neste år.

Hva jobber du ellers med til daglig?

Jeg er utdannet i design og jobber mye med klesdesign. Jeg har tegnet klœr for The Voice og TV i Norge og designer klærne som mamma har på scenen – som hva hun skal ha på seg på Konserthuset i januar. Jeg holder også på med en spesialkolleksjon som jeg ikke vil si noe om ennå. Tidligere har jeg jobbet i advokatfirmaer og en del med psykologi. Og i tillegg driver mamma og jeg et eiendomsfirma. Jeg bor sammen med en snill engelskmann og mine døtre på 16 og 18 år som er min glede og stolthet. Og i tillegg har vi masse dyr, så det er full fart.  

Hvordan husker du din bestefar?

Jeg kalte morfaren min for Far, vi var bestevenner. Vi kunne sitte oppe til klokken fire på morgenen med en Gin & Tonic å snakke om alt mellom himmel og jord. Jeg satt på fanget hans til siste stund, og vi klemte alltid hverandre. Han var 191 cm høy. Da jeg var liten, kom de ofte på besøk til Spania. Jeg traff dem mye i Norge også, og innimellom var jeg heldig å få reise alene på hyttetur med mormor og morfar.

En sang for min far

Rett før Kjell Karlsen døde, startet han et prosjekt som han alltid hadde ønsket å gjøre – å sette sine egne harmonier på sangene han husket fra sin barndom i Metodistkirken. «Far rakk aldri å gi det ut. Men så satt jeg der i Norge etter at han var borte og så notene på flygelet hans. Og så tenker jeg, jammen det skal jo jeg gjøre!»

Kjell Karlsens siste drøm blir del av Wenche Brits neste album. «Det blir ikke bare metodistgodspell, men også viser og jazz og rolige saker med fine harmonier. Det kan høres litt banalt ut kanskje, men temaet for albumet er kjærlighet. For det største av alt er jo kjærligheten, og det er mulig det blir navnet på albumet.

På konserten i januar skal WeBe fremføre noen av Kjell Karlsens musikk med sin egen vri samtidig som at de spiller nyere ting med forskjellige artister. Hun skal blant annet synge en tradisjonell jazzlåt av Horace Silver som heter Song for my father.  

Har du et drømmeprosjekt du ikke har gjort ennå?

Jeg skulle gjerne ha hjulpet barn og folk som ikke har det godt. Det drømte jeg om helt fra jeg var liten, men det ble det jo ikke noe av …

Jeg ser på den varme sangerinnen som hjalp å skape den norske skolen, som synger til glede for alle, og som skal virkeliggjøre drømmen som hennes avdøde far aldri fikk fullføre. Hun hjelper nok flere enn hun noen gang kan ane.